En moderne folkefiende

OMSTRIDT FORSKNING. Mandag 6. april 1992 døde en 22 måneder gammel lungesyk gutt på Rikshospitalet i Oslo. Det skjedde etter en undersøkelse med en såkalt lungefunksjonsmåler, og som et ledd i et omstridt forskningsarbeid. Gutten ble overført fra et regionalt sykehus, utelukkende med det formålet å gjennomføre undersøkelsen, en undersøkelse som foreldrene på forhånd ikke var tilstrekkelig informert om eller hadde gitt sitt samtykke til, og som heller ikke var ment å skulle ha noen effekt for gutten selv. Den inngikk altså ikke som et ledd i behandlingen.Dødsfallet ble aldri rapportert, hverken til det såkalte skadeutvalget eller til politiet. De involverte, både utførende forskere og deres fagansvarlige, valgte å tie stille om den tragiske hendelsen.

Kritikkverdig?

Der kunne historien ha endt, om det ikke hadde vært for barnelege og professor Ola Didrik Saugstad. Gjennom en tilfeldig samtale med en assistentlege, drøyt tre og et halvt år etter den skjebnesvangre kvelden, ble Saugstad gjort kjent med dødsfallet. Han undersøkte saken nærmere, og fant flere forhold han mente var sterkt kritikkverdige og i strid med grunnleggende etiske prinsipper for denne typen forskningsarbeider. I et brev til instituttgruppen ved Rikshospitalet noen dager senere, varslet han om hva han hadde funnet, og stilte spørsmål ved om dette burde få konsekvenser for det nevnte doktorgradsarbeidet.

Våget å si fra.

Dermed var spetakkelet i gang. Ikke primært for de to forskerne og vedkommende avdelingsoverlege som sto ansvarlig for prosjektet, men for Saugstad. Boken "Varsleren", som i dag kommer ut på Spartacus Forlag, er egentlig mange historier i én. En stillferdig, men intens dokuthriller, hentet rett ut fra hjertet av et fagmiljø hvor det er få utenforstående forunt å få innsyn i. Det er en historie om maktkamper, faglig prestisje, allianse-bygging, baksnakkelse, trusler, beskyldninger om løgn, søksmål og hevn. Men først og fremst er det en historie om skjebnen til en høyt kvalifisert og anerkjent fagperson som våget å si i fra om noe han mente var galt, og som han måtte skjønne ville medføre betydelige ubehageligheter.

Massive motkrefter.

I nærmere åtte år måtte Saugstad kjempe mot massive motkrefter i det akademiske og medisinske miljø, fra kolleger på samme arbeidsplass til Forskningsrådets uredelighetsutvalg. Forfatter Jon Hustad beskriver i nøkterne, men likevel intense ordelag en prosess som for Saugstad må ha fremstått som nesten kafkask: Idet beskyldninger var tilbakevist ett sted, dukket plutselig lignende påstander opp et annet. Idet noen omsider måtte trekke den konklusjon at han hadde vært i sin fulle rett til å blåse i fløyta og at det ikke heftet noe ved hans egen forskningsmessige eller yrkesfaglige standard, var det umerkelig hektet på en formulering som var egnet til å misforstå, og som ledet til nye runder.

Utfordret sine egne.

Saugstad hadde begått den største av alle kardinalsynder i norsk arbeidsliv: Han hadde utfordret sine egne, stilt spørsmål ved deres faglige og etiske standarder og i praksis stukket hodet frem for avkapping.Reaksjonen var målrettet, presis og to-delt: Mens noen satte vognene i ring, slipte andre knivene. Med kun et par unntak var det ingen som stilte opp for ham som hadde sagt fra. Dette til tross for at etterhistorien viste at varslingen var mer enn berettiget.

Klassisk teknikk.

Teknikken er klassisk. Mange kjente og ukjente varslere vil nikke gjenkjennende. Profesjonelle informasjonsrådgivere vil nikke anerkjennende. Strategien er å få flyttet fokus fra det forhold det varsles om, til den som har varslet. Det virkelig kritikkverdige forholdet skyves i bakgrunnen. Varsleren skyves i forgrunnen. På den måten oppnår man den reneste kinderegg-effekten: Det underliggende forhold og dem som er ansvarlige, hylles inn i et tåketeppe. Varsleren blir mer sysselsatt med å forsvare seg selv enn å forklare hva det kritikkverdige består i. I tillegg får man sendt ut en utvetydig melding til alle som måtte komme over andre tvilsomme forhold innenfor egen profesjon: Hold kjeft, ellers. . . !I Saugstads tilfelle var det Forskningsrådets uredelighetsutvalg som ble instrumentet. Gjennom en årelang prosess ble Saugstad forsøkt fratatt "kappe og krage" og ribbet for yrkesmessig legitimitet.

Lojalitetskrav.

Vi som skryter av å forvalte verdens mest liberale og åpne demokrati, et demokrati vi sogar frimodig eksporterer som sivilisatorisk nødhjelp til land vi betrakter som mindre utviklet, har i vår egen rosehage en verkebyll det er nødvendig å få slått hull på. Vårt forhold til lojalitet overfor kolleger, arbeidsgiver, myndigheter og vår kollektive fortreffelighet, har også hos oss en lei tendens til å overstyre det vi mener er rett og riktig. I Saugstads tilfelle ble lojalitetskravet formulert blant annet i et meget skarpt brev fra Rikshospitalets ledelse. Brevet kom til tross for at Saugstad nærmest hadde overoppfylt ethvert lojalitetskrav som kan leses ut av gjeldende norsk rett, og faktisk informert tjenestevei fra første øyeblikk.Et kjettersk, men nødvendig spørsmål å stille i så måte: Er det uansett riktig å stille krav til at man først har varslet internt? Vil ikke et slikt krav lett kunne føre til at kritikkverdige forhold aldri kommer til almenhetens kunnskap? I så fall: Hva slags samfunn gir det oss? Et glanset bilde, en blankpusset fasade, en ubegrunnet naiv tro på at alle systemer virker og at alle regler følges?

Renvasket.

I dag er uredelighetsutvalget nedlagt og Saugstad er renvasket for alle beskyldninger. Trusler om søksmål er frafalt, påstander om løgn er trukket tilbake, og unnskyldninger er fremført. Saugstad er i jobb som professor og doktorandveileder, men er - ifølge ham selv - redusert som følge av den årelange kampen med sterke krefter. Ola Didrik Saugstad er en ressurssterk mann. Han hadde en faglig tyngde og et nettverk som gjorde ham mindre utsatt enn mange andre. Det spørsmålet de politiske myndigheter nå bør stille seg er om det ikke bør innføres regler som sikrer at flere som Saugstad tør kjøre løpet, også de som ikke har en posisjon som gjør dem vanskelige å få has på.

Vaslerens rettigheter.

I så måte er det grunn til å helle en smule kaldt vann i hodet på den utmerkede bokens forfatter, og hans tro på det lovarbeidet som nå er i gang. Dessverre er det foreliggende forslaget fra departementets arbeidsgruppe ikke i nærheten av å tydeliggjøre varslerens rettigheter og vern. Flere kjente varslere har da også uttalt at det forslaget som nå foreligger ikke ville gitt dem noen form for trygghet, snarere tvert imot.Nå trengs det politiske ledere med tankekraft til å foreta prinsipielle analyser og handlekraft til å gjennomføre beslutninger som garantert vil bli upopulære hos alle som ønsker seg arbeidsro i egne posisjoner fremfor å bli utfordret av ubehagelige spørsmål fra egne ansatte. Som en del av oppvarmingen kan de lese Ola Didrik Saugstads historie.