På begynnelsen av 90-tallet fikk kongens hoff og stab en invitasjon fra Aftenposten. Avisen ville gjerne ha besøk for å tenke høyt med Slottets bakspillere om pressens dekning av monarkiet. Det stilte en topptung seksmannsdelegasjon i avisens representasjonslokaler til bespisning og fremfor alt nyttig samtale. Dette var i de dager da de fleste aviser var villig til å ofre ethvert journalistisk prinsipp for å tekkes kongefamilien. Ville Slottet den gang ha takket ja til en tilsvarende invitasjon fra Se og Hør? Neppe. Fra Dagbladet eller VG? Også usannsynlig, tror jeg. Men ideen om jevnlige møter med pressen var god. Dialog er et ikke begrep som bør reserveres for bruk i integreringsdebatten og redaktør Norlands initiativ var et forsiktig skritt på veien mot en kongelig tilpasning til en ny medievirkelighet.
Norsk Hofforgan.
Forestillingen om avisen som Norsk Hofforgan nr. 1 lever fortsatt. Om vi sakser fra Wikipedia: «Som en borgerlig avis har Aftenposten tradisjonelt vært rojalistisk. Også i dag tilbyr avisen fyldig dekning av kongehuset.» Men noe har skjedd med avisens rojalisme. Den var for eksempel ikke representert under kronprinsparets reise til Mexico. Avisen dekket heller ikke prinseparets nylige, og viktigere, reise i Finnmark. Kronprinsesse Victorias forlovelse ble plassert på avisens næringslivssider i en oversatt artikkel skrevet fra Dagens Industri. Ikke engang NTBs Wibecke Lie var det plass til. En nylig avholdt barnedåp, innenfor rekkevidden av selv det magreste reisebudsjett, ble derimot overlatt til telegrambyrået. «Tanta» var ikke å se i slottskapellet.
En av landets mest erfarne hoffjournalister er nærmest over natten satt på stallen med sitt fagområde, avisen er blitt mer analyserende, men først og fremst mer fraværende når det gjelder Slottets virksomhet. Serviliteten, som også nevnes i Wikipedia, og som forøvrig ikke har vært til stede i avisen på mange år, er definitivt forlatt som journalistisk prinsipp. Dette gleder ikke så få, men bør gi Slottet grunn til bekymring. Når Aftenposten begynner å miste interesse for kongehuset, kan det være fare på ferde.
«Aftenposten er ikke blitt republikansk, bare mer likegyldig» Mindre interessert.
Nå er det grunn til å tro at dette ikke (bare) dreier seg om kutt i budsjettene, men om en bevisst markedstilpasning, en tilpasning til det man antar er et mindre interessert publikum. Noen tall bekrefter dette. Ifølge Norsk Monitors tall fra 2005 var oppslutningen om kongehuset fra Aftenpostens lesere bare 56 prosent. 30 prosent foretrakk republikk som statsform. I befolkningen forøvrig var tallene henholdsvis 63 prosent og 22 prosent. Den relativt høye andelen republikanere vet vi skriver seg fra urbanisme og utdannelsesnivå (riktignok er avisens lesere noe i drift, i målingen to år senere steg andelen rojalister til 64 prosent, mot 66 prosent i befolkningen totalt. Republikanerne i Aftenposten utgjorde 26 prosent, i befolkningen ellers var andelen fortsatt 22 prosent).
Oppslutningen om forskjellige statsformer reflekteres selvsagt ikke uten videre i leserinteresse. Man kan godt være tilhenger av monarkiet uten å være særlig interessert i å lese om kongehuset (og motsatt). Men heller ikke når det gjelder leservaner, skiller Aftenpostens målgruppe seg særlig fra landsgjennomsnittet. Andelen av dem som er «meget og/eller ganske interessert» i kongestoff er omtrent som i befolkningen totalt sett. Disse tallene begynner nå å bli mer enn et år gamle, men det er lite som tilsier at holdningen til Aftenpostens lesere har endret seg radikalt den siste tiden.
Endret seg.
Skal man lete etter årsaker til avisens «linjeskift» er det likevel gode grunner til å anta at selve journalistikken har endret seg mer enn leserne. Det er blitt vanskeligere å lage interessante oppslag om kongefamilien. Hovedårsaken til det er trolig at gapet mellom det spektakulære og det ikke-spektakulære er blitt mindre. For et par tiår siden fikk kong Olav store avisoppslag på å ta imot et brev fra en innvandrer. I dag er det knapt verdt et oppslag at kronprinsessen klemmer en HIV-smittet. «Folkeliggjøringen» av kongehuset kan derfor ha den motsatte effekt enn den tilsiktede. Jo mer folkelig, jo færre avisoppslag. Jo færre avisoppslag, desto mer distanse til folk flest. Og vi har historisk erfaring helt tilbake til dronning Victoria om at mer distanse fører til mindre oppslutning.
Slottets informasjonsstrategi kan i tillegg etter hvert fremstå som relativt problematisk: Et strammere regigrep iblandet tegn til fiendtlige holdninger overfor pressen (jf. VGs refs av Slottets informasjonshåndtering på kronprinsparets reise til Mexico). Den nye attityden er langt på vei forståelig, mediene er blitt flere, konkurransen hissigere, pressen er blitt mer uærbødig og det kongelige privatliv har følgelig steget i verdi – både for de kongelige selv og for dem som jakter på det. Samtidig har behovet for å skjerme kongeparets barnebarn oppstått som ny utfordring. Jakten på den kongelige intimsfæren blir stadig mer byrdefull. Journalister er i dag, mer enn før, først og fremst interessert i det kongehuset er mest interessert i å verne.
Fra innsiden av Slottet oppleves dette nok som tristesse – «skandalene» tiltrekker seg presse på bekostning av kongefamiliens daglige virke. Der den kongelige gjerning virker betydningsfull, blir nyhetspoengene borte ved at pressen stenges ute. På styremøtene i Kirkens Bymisjon, for eksempel.
Kollisjonskurs.
Vi kan derfor være vitne til to institusjoner på en uunngåelig kollisjonskurs. Før eller siden kan kongefamilien komme til å ta et brutalt oppgjør med de deler av pressen som fra innsiden av Slottet oppfattes som mest frihetsberøvende. Resultatet kan være et motangrep fra norsk presse, men mer sannsynlig er det at redaktørene møter fiendtligheten med likegyldighet.
Kanskje kan også den tilsynelatende manglende interesse for den daglige dekningen av kongehuset også gis en mediesosiologisk forklaring. Det har med sammensetningen av avisens redaktørkorps å gjøre. Det er en lang vei fra Andreas Norland til Hilde Haugsgjerd. Og heller ikke dagens politiske redaktør er nevneverdig kjent for sin rojale lojalitet.
Svaret på det innledende spørsmålet er altså nei. Aftenposten er ikke blitt republikansk, bare mer likegyldig. Foreløpig.
Denne kronikken kan du også diskutere på Twitter: Søk på #APkronikk
;
Noe har skjedd med Aftenpostens rojalisme. Avisen dekket for eksempel ikke kronprinsparets reise til Mexico i mars, skriver Carl-Erik Grimstad, som tidligere har vært soussjef ved Slottet.
Kommentarer