Er bibliotekene i bakleksa?

Sektoren blir diskutert.I løpet av kort tid har Aftenposten hatt to større oppslag knyttet til norske biblioteker. De er interessante sett i sammenheng. Først ute var debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås med en sak om folkebibliotekene i forbindelse med Norsk bibliotekforenings landsmøte i Bergen. Det er vanskelig å være uenig i hans beskrivelse av situasjonen i norsk bibliotekvesen.Med nesten 40 års erfaring fra forskningsbibliotek, kan jeg samstemme i at det er langt mellom idéentreprenørene i norsk bibliotekvesen hvis en med det mener folk med gjennomslagskraft utenfor egen profesjon. Men det er vel ikke mange av dem på andre profesjonsfelter heller. Man skal forbli ved sin lest. Da vi ved Høgskolen i Oslo kopierte læringssentermodellen fra engelske universiteter for mindre enn ti år siden, utvidet bibliotekets ansvarsområde, og dessuten endret navn fra bibliotek til læringssenter, var det mange som pekte på lesten, både bibliotekarer og lærere.

Utfordringer og dilemmaer.

Et læringssenter er en interessant konstruksjon som kan belyse bibliotekfunksjonens utfordringer og dilemmaer i kunnskapens tjeneste - der Åmås i likhet med undertegnede gjerne vil plassere biblioteket. Ved Høgskolen i Oslo er Læringssenteret en samorganisering av fysiske læringsarealer og -ressurser som arbeidsplasser, bibliotek- og AV-tjenester samt IKT-støtte. Her arbeider bibliotekarer, AV-ingeniører og studentassistenter sammen til beste for studenter og lærere. I mange år har vi gjort betydelige anstrengelser med den pedagogiske oppgaven å forklare og veilede brukerne i et omfattende tilbud av digitalisert informasjon, som det faktisk er verdt og nødvendig å betale for, slik Åmås helt riktig uttrykker det. Likevel er det mange, ikke minst studenter, som synes at det holder med Google. Å lese noen fagbøker - og de fleste er fortsatt ikke digitalisert - er en interesse for de få dedikerte. For mange er lett tilgjengelig informasjon den eneste relevante informasjonen.

Troen på Google.

Selv journalister, som burde være våre beste allierte i kampen for de gode kunnskapskilders viktighet, fyrer stadig opp under troen på at googling holder for å finne et tilfredsstillende utgangspunkt. Tidligere i vår hadde også Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng en reportasje om publiseringssystemet for akademiske tidsskrifter. Tiden går fra tidsskriftene, heter det i tittelen. Og underforstått bibliotekene.

Sannhetsvitne for utviklingen.

Formidling av tidsskrifter, og deres forlengelse artikkeldatabasene, er for mange fagbibliotek innen teknologi og medisin en av primæroppgavene. Professor Reidar Conradi fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) siteres på at han ikke har vært på Universitetsbiblioteket de siste 5-6 årene. Conradi blir dermed et sannhetsvitne på ventet utvikling. Han bruker bare digitale kilder. Jeg håper for hans del at de inkluderer bibliotekets dyrt innkjøpte digitale baser og tjenester, men sikker er jeg sannelig ikke. Videre mener han at forskerne selv må ta over publiseringen av sine artikler. Mener han virkelig det? Forskerne har vel knapp nok FoU-tid som det er? Conradi kunne jo begynne med å publisere i NTNUs eget elektroniske arkiv. Der finnes ikke ett eneste av hans arbeider. Det er kanskje lettere sagt enn gjort?

Langt fra enkelt.

Vi får være glade for at forsker Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo (UiO) sier at det ikke er noen enkel sak å finne en bedre løsning. Det har han sannelig rett i. UiO har også et elektronisk arkiv, der forskere er forventet å publisere parallelt med utgivelse i for eksempel tidsskrifter. For 2007 ligger det 16 fulltekstartikler i basen. Det er ikke mange for et universitet med ambisjoner. I forskningsdatabasen FRIDA, hvor alle forskerne ved universitetene og noen høyskoler må registrere data om sine vitenskapelige publiseringer dersom institusjonene skal få budsjettmessig uttelling for innsatsen, finner jeg referanser til hele 3310 (inkludert de 16!) vitenskapelige tidsskriftartikler forfattet av ansatte ved UiO i 2007.

Ikke sammenbrudd.

Jeg antar at de fleste forlengst er tilgjengelige via Universitetsbibliotekets abonnementer på digitale databaser. Kanskje man skal være noe mindre bastant om verdien av dagens publiseringssystemer og bibliotekets rolle? Sammenbruddet kommer ikke i år, i alle fall.Jeg skulle gjerne sett at bibliotekvesenets talsmenn og -kvinner i høyere grad klarte å formidle verdien av de kunnskapskilder bibliotekene gir tilgang til, og tydeliggjort at disse utgjør et hele sammen med det mer kaotiske tilbudet på Internett.

Drivkraft for kunnskap.

Men kunnskap står ikke sterkt i dag. Man kan slite helsa av seg for å bli best i verden i en eller annen obskur idrett, men det slit som tilegnelse av kunnskap og dannelse forutsetter, har de færreste ork eller tid til. Eller kanskje er det så enkelt at det alltid har vært slik - at det kun er de færreste som har hatt den nødvendige drivkraften for å bli kunnskapsrike. Å være kunnskapens voktere og formidlere gir ikke stor oppmerksomhet. Bibliotekene søker derfor nye veier for å bli synlige. Det kan slå begge veier. Høgskolens læringssentre, med god tilgang til Internett og døgnåpne arealer, balanserer på grensen til en avansert Internettcafé hvor bøker og tidsskrifter kan bli veggpryd.

Tvilsomme døgnfluer.

Enkelte skole- og folkebiblioteker møter ungdommen ved å installere spillkonsoller og arrangere spillaftener. Man etablerer seg på tvilsomme døgnfluer som Second Life og Facebook. Hensikten kan være god: Man får anledning til å vise nye brukergrupper at bibliotek er langt mer enn en forlengelse av studenters velferdstilbud, skolefritidsordning eller en gjenoppliving av sterkt savnede fritidsklubber. Men resultatet kan like godt bli at kunnskapsaspektet blir borte, slik at gode biblioteker blir et fenomen som man bare finner ved noen få eliteuniversiteter. Det er en fullt mulig utvikling, der endringer i kunnskapssyn kan bli drivkraften. Ved Høgskolen i Oslo vil vi i mellomtiden fortsette å utvikle våre tjenester på et forutsigbart og kunnskapsbasert grunnlag. En million besøkende pr. år i våre tre læringssentre tilsier at bibliotektjenester fortsatt er av stor verdi for våre studenter og ansatte.