Er demokrati alltid best?

UTFORDRER DEMOKRATIET. Krigshandlingen mellom palestinerne i Gaza har satt mange parter i pinefulle dilemmaer. Det gjelder ikke bare partene i stridighetene, men også mange kommentatorer, de som skal gi kloke råd til politikerne. På den ene siden vil de helst støtte grupper med programmer som kan gi en mulighet for fredelige løsninger. På den annen side føler de seg forpliktet til å støtte grupper som er valgt med et demokratisk flertall. Disse to hensynene lar seg ikke lett forene når det gjelder en organisasjon som Hamas, som har fått flertallstilslutning i valg.Det er ikke bare i Midtøsten vi kan oppleve dilemmaer mellom hensynet til fred og hensynet til demokrati. Valgresultatene i Algerie for noen år siden satte mange i et lignende dilemma. Det ble opplevd som et nederlag å erkjenne at et demokratiske valgresultater ikke alltid er det som best tjener fredens sak.

Det gode vant.

Demokratiet oppfattes som en universell verdi, heller enn som et politisk ideal med mange forutsetninger. Der disse forutsetningene ikke er utviklet, kunne det være fornuftig å se etter det nest beste styringssettet, dersom det ideelle ikke fungerer. Midtøsten er en region som på mange måter kaller på de nest beste løsninger.Fra en samfunnsvitenskapelig synsvinkel burde ikke dette være altfor problematisk. Men i politisk debatt er det tydeligvis det. På flere hold er det i senere tid blitt noe i retning av et tabu å diskutere demokratiets forutsetninger, og dermed demokratiets relativitet.Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er blitt slik. Annen verdenskrig og FNs tilblivelse er her i Vest blitt fortalt og gjenfortalt på en slik måte at demokratiets fremvekst er blitt stående som det godes seier over det onde, enten demokratiets alternativ beskrives som tradisjonalisme, fascisme, kommunisme eller totalitarianisme. Dette er riktignok en fortelling som kan møte motbør i Øst-Europa, der flere fremholder at det nazistiske diktatur ble knekket av et regime som langt fra var demokratisk.

Folket valgte Hitler.

Men også ut fra vestlig erfaring hadde det vært grunn til å være kritisk til forestillingen om at demokrati alltid er det beste alternativet. Erfaringene med avkoloniseringen av Afrika er i så måte talende. Her kunne en brå og programmatisk demokratisering i flere tilfeller føre makten over til amatørmessige og korrupte herskere, som i en viss fase var populære og som kanskje kunne vise til et majoritetsvalg. I India kan en møte folk som beklager at demokratiet ble innført for fort etter uavhengigheten.Vi behøver for øvrig ikke å gå utenfor Europa for å finne eksempler på uansvarlig politikk forårsaket av for tidlig innførte demokratier. Skrekkeksemplet er Hitlers maktovertagelse i et land med en superdemokratisk konstitusjon, som ble mer og mindre påtvunget tyskerne i 1919. Dette lovverket la ingen konstitusjonell bremse på de prosesser som førte til nazistenes maktovertagelse etter valget i 1932. Vi kunne for så vidt også bruke Norge som et eksempel på et samfunn som trengte lang tid før alle forutsetninger for et fungerende flertallsstyre var på plass. Demokratiets gjennombrudd i Norge skjedde ikke ved at våre forfedre samlet seg til et seminar ved Hafrsfjord og erklærte at heretter skulle landsdelene rundt Vikin og Nordvegen utgjøre en nasjon og i den nasjonen skulle alle være like og frie. Historien kan fortelle at landet ble samlet med sverd og underordnet konger som etterhvert ga landsgyldige lover som så ble gradvis mildnet fra både kirkelig og verdslig hold. Hvis demokrati bare skal forstås som frigjøring, får historien forut for folkestyrets gjennombrudd lett karakter av noe som har stått i motsetning til demokratiet. En mer realistisk forståelse vil gå ut på å se historien fra slaget ved Hafrsfjord til parlamentarismens gjennombrudd som en lang disiplineringsprosess, og som en forutsetning for at folk fra ulike sosiale miljøer fra nord til sør skulle kjenne og innordne seg i et moralsk bindende fellesskap.Det tok tusen år å utvikle dette fellesskapet i Norge. Det kunne nok ha gått raskere, med færre utfordrere og med flere velvillige ledere. Men å tro at det hele kunne vært unnagjort på et par generasjoner eller å tro at det hele kan beskrives som stadier av frigjøring, det er en illusjon. Dette til tross for at de siste tiår av prosessen, preget av en heldig kombinasjon av en ukorrupt lutheransk embetsstand og relativt opplyste og ansvarlige folkebevegelser, gjerne kan omtales som en trinnvis frigjøring.Norsk historie er på mange måter illustrerende for det som enkelte demokratiteoretikere vil argumentere for i abstrakte vendinger. Her kan vi finne stoff til å fortelle hvor mye som skal til for at mennesker innenfor et politisk regulert territorium vil utvikle en kollektiv identitet som ett folk, og for at de skal kjenne seg som del av en moralsk forpliktende enhet, og dertil ha tillit til styrende representanter som de ikke kjenner personlig. I tillegg til den kulturelle enheten måtte vi også utvikle rettsregler, kunnskaper og ferdigheter som gjorde det mulig å drive et moderne samfunn.

Greit å skryte litt.

For nordmennene gikk det forholdsvis bra til slutt, derfor har vi en lykkelig historie å fortelle til andre. Vi kan godt skryte litt; i alle fall når andre gjør det samme, som da den amerikanske samfunnsforskeren Raoul Naroll i sin bok "The Moral Order" fra 1983 utropte Norge som "the model country".Vi ville sannsynligvis kunne bidra mer til en internasjonal politisk realitetsorientering ved å systematisere egne erfaringer om demokratiets forutsetninger heller enn å hoppe på ethvert standpunkt som enkelte vil beskrive som demokratisk.I våre dager vil mange europeere kritisere amerikanerne for å ha vært naive i sine forsetter om å bygge demokratier i alle verdensdeler. Å styrte en diktator er ikke tilstrekkelig for å få innbyggerne i en stat til å kjenne seg som ett folk med felles ansvar.

Fellesskapet svekkes.

Men også europeiske eliter har oppvist mye naivitet når det gjelder forutsetningene for at mennesker i en stat skal kjenne seg som del av et moralsk fellesskap. Mye europeisk integreringspolitikk kan kritiseres på et slikt grunnlag. En tolerant likestilling av grupper med forskjellig kulturbakgrunn kan virke tiltalende, men er ikke nødvendigvis noe godt utgangspunkt for å utvikle den type fellesskap som moderne velferdsstater er avhengige av. Engelskmennene har begynt å diskutere dette. Et multikulturelt program, med lite sammenbindende fellesskap, utvikler seg lett i retning av det som er kalt parallellsamfunn. Tyskerne diskuterer dette. Når ulike etniske grupperinger har forskjellig forståelser av konflikter dem imellom, blir det ofte vanskelige å dempe konfliktene. Franskmennene diskuterer dette. På Internett kan vi i dag finne over seks millioner artikler på Google under stikkordet "failed integration".

Demokratiet er sårbart.

På dette feltet kunne folk med et mer realistisk syn på demokratiets forutsetninger ha mye å bidra med. Et karakteristisk trekk ved vår tid er for øvrig at demokratiet har få uttalte fiender. Likevel er demokratiet en sårbar styringsform. Og her bør vi da ikke bare tenke på terrorister og folk med lite lojalitet. Vi står på flere måter overfor utfordringer som er av en annen art enn de som demokratiene var bygd opp for å gi svar på. Det er for eksempel et åpent spørsmål om demokratiet gir de beste rammer for å svare på langsiktige økologiske og demografiske utfordringer. Det er flere som har et ganske pessimistisk syn på hva det er mulig å by folk i et popularitetsorientert demokrati. Disse vil gjerne ønske seg et mer fagbasert styre, med formelle sanksjonsmuligheter. Når en del ønsker å begrense demokratiet i EU, er dette én av grunnene. Andre, ikke minst folk som minnes annen verdenskrig, kan ha et mer optimistisk syn på folks vilje og evne til radikale omstillinger, når det røyner på.