Er makt egentlig feminint?

SKAL BLI STATSRÅD. Mandag kommer den svenske dramatiseringen av Hanne-Vibeke Holsts roman "Kronprinsessen" på TV2. I den danske boken møter vi Charlotte Damgaard like før hun utnevnes til miljøvernminister for sosialdemokratene.Selv om handlingen i boken er hentet fra en kvinnelig politikers hverdag, er mekanismene lett gjenkjennelige i andre deler av yrkeslivet. Boken handler om hvordan kvinner kan oppleve en motsetning mellom rollen som feminin og rollen som makthaver. Holst beskriver hvordan sosiale mekanismer bidrar til at det er langt fra kvinnefrigjøring til likestilling.

Suksess i overkant.

Et problem mange kvinner møter er konflikter på hjemmebane. Mens de mannlige politikerne i boken har koner som stiller opp, opplever mannen til den nyutnevnte miljøvernministeren en direkte motsetning mellom egen karrière og konas ambisjoner. Kjærligheten mellom dem er sterk, men konas suksess er i overkant av hva kjærligheten kan tåle.Mange kvinner forteller om ekteskapsproblemer dersom de passerer ektemannen på karrièrestigen. Dette tror jeg er en undervurdert årsak til at mange kvinner takker nei til posisjoner. Selv for moderne menn kan det være vanskelig å bli passert av kona på karrièrestigen, og kanskje enda sårere er det å innrømme at det ikke er særlig enkelt. Når en stor andel kvinnelige toppolitikere er skilt eller enslige, sier det kanskje noe om hvilken pris kvinner må betale for makt.

Gjør livet surt.

Forsmådde mannlige konkurrenter omtales også i boken. Da Damgaard ble miljøvernminister, danket hun ut en mannlig statsråd som hadde gjort en dårlig jobb. Den tidligere miljøvernministeren og hans allierte bidrar til å gjøre livet surt for Damgaard. Her kan vi tydelig se bokens hovedproblemstilling tre frem: Aksepterer egentlig de fleste menn å bli forbigått av kvinner? Spørsmålet bør kanskje stilles til mine mannlige kollegaer.Jeg tror uansett menn skal være relativt trygge på sin egen maskulinitet dersom de synes det er helt uproblematisk at kvinnelige kolleger eller kona gjør det bedre enn dem selv. Boken levner liten tvil om at politikken er en mannsverden. En journalist i boken hevder at kvinnelige politikere har styrken sin fra sine fedre. Fedrene har lært dem hvordan mannsverdenen fungerer, lært dem å slåss, og lært dem å hevde sin rett. Mens mange kvinner tar kritikk svært personlig, skriver journalisten, har disse kvinnene en utømmelig selvtillit som de kan hente styrke fra på en dårlig dag.

Gir døtre selvtillit.

Dette synes jeg er en interessant observasjon. Fedre som formidler trygghet knyttet til sin sosiale status gir døtrene tro på seg selv. Med tanke på diskusjonen om hvordan sosiale forskjeller reproduseres i vårt samfunn, er det nærliggende å tro at kvinner i sterkere grad enn menn er påvirket av foreldrenes bakgrunn. Etter kvinnefrigjøringen har kvinnelige politikere blitt helt nødvendig for ethvert politisk parti som ønsker oppslutning. Men kvinnelig representasjon er ikke det samme som kvinnemakt. I boken fins det mange kvinnelige politikere, men det er menn som trekker i trådene. I sitt vennskap med den eldre kvinnelige utenriksministeren får Charlotte Damgaard innblikk i dette spillet. Hun lærer hvordan noen kvinner later som de er venninner som støtter hverandre, men egentlig er de konkurrenter.

Ikke alltid støtte hverandre.

Dette er en realitet som er lite diskutert etter kvinnefrigjøringen. Vi tar utgangspunkt i en søstersolidaritet som kanskje eksisterte under Gro Harlem Brundtland, men som i dag er langt vanskeligere å håndtere fordi kvinner i realiteten konkurrerer om de samme posisjonene, og dermed ikke alltid har en egeninteresse av å støtte hverandre. I slike maktspill har kvinner lett for å spille ut hverandre.Et annet problem for mange kvinner i sentrale posisjoner, er at avgjørelsene ikke alltid tas over møtebordet. Den rause og dyktige mannlige statsministeren i boken har stor tro på Charlotte Damgaards evner. Men han beklager seg over at hun går og legger seg for tidlig på møter og konferanser, fordi det er når kvinnene har trukket seg tilbake at det skjer noe, etter klokken ett på natten. Beklageligvis er det bare noen få kvinner som har gjennomskuet denne delen av spillet, tenker statsministeren.

Det skjer om kvelden.

Mye av maktspillet i et politisk parti foregår i sosiale sammenhenger. Det nytter ikke å være 40 % kvinner rundt møtebordet hvis slagplaner legges med 90 % menn i baren om kvelden. Det er blitt sagt om både Gro Harlem Brundtland og Gerd-Liv Valla at de har flyttet makten til møterommet, fordi de ikke har deltatt sosialt til langt på natt.Når sjefen går hjem tidlig, blir det politiske maktspillet nattetid mindre interessant.Charlotte Damgaard jobber altfor mye. Manglende politisk fartstid gjør at hun ikke vet hvilke møter og middager hun faktisk kan takke nei til. Hennes arbeidsdager er derfor i overkant av hva som er vanlig for en statsråd. I barnehagen spør forskolelæreren ironisk når hun henter barna sine en dag: "Guuud! Er du deres mor!"

Ofte slengbemerkninger.

Jeg kjenner ingen kvinnelige politikere som er blitt møtt slik av de ansatte i en barnehage. Men slengbemerkninger om manglende omsorgsevner fra andre kvinner i lokalmiljøet er relativt utbredt. Da Sylvia Brustad ble barne- og familieminister i 1997, var det første spørsmålet hun fikk på pressekonferansen fra en kvinnelig (!) journalist, hvordan hun kunne være barneminister, hun som ikke selv hadde barn. Da Brustad ble helseminister i fjor, fikk hun samme spørsmålet med motsatt fortegn. Hvordan kunne hun være statsråd, hun som hadde et lite barn?Da mediene ble oppmerksomme på at fiskeriminister Helga Pedersen skulle ha noen måneders svangerskapspermisjon, fokuserte lokalmediene på om dette var passende. Kvinner på gaten i hjemfylket ble intervjuet av lokalavisen med spørsmål om ikke Pedersens fødselspermisjon var litt vel kort. Tilsvarende negativ oppmerksomhet om mannlige politikere forekommer sjelden.

Gleden ved politikken.

På tross av stress, dårlig samvittighet og altfor mye jobbing, formidles det i boken en ekte glede av å holde på med politikk. Det meningsfylte ved å forandre samfunnet kommer tydelig frem, og drivkraften i det politiske engasjementet beskrives godt. Hovedpersonen er særlig opptatt av at man ikke kan forandre systemet hvis man ikke samtidig kan hjelpe enkeltmennesker. I den aktuelle kjønnsdebatten snakker menn nå åpent om hvordan de misliker sin tildelte kjønnsrolle. Kvinner er ikke bare ofre i kjønnsrollemønsteret, men er også med på å forme forventninger til kjønnsrollene som både dagens menn og kvinner er utilfredse med. Kvinnefrigjøringen har forrykket den gamle maktforholdet mellom kjønnene.Menn oppnår ikke trygghet i sin moderne kjønnsrolle før de aksepterer at maskulinitet ikke handler om at de må ha mer makt enn kvinner.