Et år i sorg

Gjennom terrorhandlingene i fjor fikk flere hundre mennesker brått drept en datter eller sønn, en bror eller søster, eller et barnebarn. Siden har de levd i en unntakstilstand der hver eneste dag har vært fylt med bilder, historier og oppslag i alle medier. I ti uker har de levd i en beleiringstilstand mens rettssaken har pågått. Foran dem ligger domsavsigelse, med mulig ankesak, og rapport fra 22. juli-kommisjonen. De etterlatte har fått sin sorg definert eller bestemt av samfunnet rundt seg. Når all viraken rundt terrorhandlingene gradvis dempes, kan de kanskje få lov til å nærme seg tapet i eget tempo. Vi har ingen tidligere erfaring med hva en slik situasjon gjør med sorg. Men etter "vanlige dødsfall" vet vi at etterlatte vanligvis opplever at omgivelsenes interesse dempes relativt raskt, og mange kjenner seg da sviktet av venner og familie. Kanskje kan samfunnets store oppmerksomhet om hva som har skjedd med dem ha positive innslag, og ikke bare innebære større slitasje? Vil styrken i det som skjedde den 22. juli i fjor medføre at omgivelsenes empati og støtte opprettholdes?

Sorgens konsekvenser

Mulighetene er imidlertid også til stede for at sorgen kompliseres. Ekstrabelastningene ved rettssak og medieoppstyr kommer på toppen av den tunge situasjon som vanligvis oppleves ved plutselige dødsfall. For mange er det først når saken er over at de helt kan slippe til savn, tristhet og lengsel. Samtidig kan den store energimobiliseringen som har vært nødvendig for å møte medieoppslag og rettssak, erstattes av tretthet og utmattelse når skuldrene kan senkes. Mord, selvmord, ulykker og andre plutselige dødsfall medfører betydelige helseproblemer for mange etterlatte. Foreldre som mister barn dør tidligere enn andre, de er i større risiko for å gå fra hverandre, og både unge og voksne etterlatte kan utvikle alvorlige psykiske og fysiske helseplager. Tidligere har vi gjennomført studier ved Senter for Krisepsykologi som viser at rundt halvparten av alle foreldre sliter så mye at de har behov for faglig hjelp ett og et halvt år etter plutselige dødsfall. Sorgens konsekvenser er så alvorlige at det kan kalles et folkehelseproblem. Heldigvis ser det ut til at våre helsemyndigheter har en økende forståelse for dette.

Et bakteppe av traumer

Bare de som selv har mistet plutselig kan skjønne hvordan det er for de mange som mistet sine 22. juli i fjor. Men de kan ikke helt forstå. Traumekomponenten i sorg er større etter 22. juli enn etter nesten alle andre dødsfall vi kjenner til. Bestialiteten i det som skjedde er så stor at det gir grunnlag for sterke fantasier og svært mange tanker om smerte, frykt og lidelse hos dem som ble drept. Fantasiene understøttes av medienes massive formidling av detaljer om det som skjedde. Rettsreferat gjengitt i mediene kan gjøre at etterlatte som selv har forsøkt å skjerme seg opplever at naboer og venner vet mer enn dem selv, eller de har gått inn i mer enn de egentlig ønsket for å unngå at naboen visste mer enn dem selv om sitt eget barn. Når sorgen skal leves med og bearbeides, skjer det derfor mot et bakteppe av traumer som vanskeliggjør sorgprosessen. I motsetning til det mange tror, varer sorg over lang, lang tid. Et år i sorg er kort tid. Har en mistet et barn vil deler av sorgen vare livet ut - selv om tiden er en venn.

Undertrykker følelser

"Det som hendte er det viktigste som har hendt i vår familie, men det vanskeligste å snakke om". Et dødsfall skjer ikke i vakuum. Barn og foreldre kan oppleve sorgen forskjellig, og over tid kan familiemedlemmer være i takt og utakt. Svært ofte beskytter barn foreldre, og vice versa, ved å undertrykke eller skjule sin egen sorg for ikke å legge byrde til last. Foreldre kan være overopptatt av den døde og få redusert sin foreldrekapasitet. Det er derfor vanskelig, men også viktig, å skape en felles plattform for samspill og kommunikasjon i familien. Helsevesenet har tidligere i liten grad hatt et familieperspektiv på sorg etter dødsfall. Helsedirektoratet arrangerer tre (mulig fire) familiesamlinger for alle nære etterlatte etter 22. juli. Den tredje skjer i tilknytning til årsdagen. Samlingene har vært svært positivt mottatt av etterlatte. Vi håper at familieperspektivet kan bygges bedre inn i tilbudet til alle som i fremtiden opplever plutselige, dramatiske dødsfall.

Bygger bro

Årsdagen er spesiell. Mange opplever at alt som skjedde for et år tilbake passerer i revy, før og under, passering av årsdagen. Når årsdagen passeres, er alle merkedager og høytider passert for første gang uten den døde. Dette er en dag hvor rituelle handlinger bygger bro mellom følelser og tanker, en dag der vi anerkjenner den dødes betydning i våre liv. Gjennom rituelle markeringer kan etterlatte gi uttrykk for dype, viktige følelser uten å bruke ord. Når så mange unge menneskers død skal markeres av så mange etterlatte, er det selvfølgelig svært forskjellige behov. Noen vil ønske å være der dødsfallet skjedde, andre der han/hun ligger begravet, mens for atter andre er det fellesskapet med andre som er det viktige, ikke et spesifikt sted. Derfor ser vi at det både innad i den enkelte familie eller i storsamfunnet kan være uenighet om hvordan ritualer skal tilrettelegges. Det er selvfølgelig viktig at ulike hensyn ivaretas.

Etter årsdagen skal etterlatte begynne på et år der tapet kanskje blir enda mer virkelig. Noen vil i større grad returnere til et "vanlig" liv, mens andre vil streve så mye at de trenger profesjonell hjelp til å håndtere en komplisert sorg. Forhåpentlig vil de fortsatt kunne møte forståelse og få støtte fra omgivelser som forstår at sorg tar tid. Dette er den aller viktigste hjelpen de etterlatte kan få.