• Hensikten har vært å løfte teksten nærmere samtidens språkpraksis i beslektede sjangre og således gjøre Grunnloven lettere tilgjengelig for dagens lesere, skriver Finn-Erik Vinje.

    FOTO: ILLUSTRASJON: ANE HEM

Et dokument av høyeste rang

Omskrivningen av Grunnloven kunne vært mer radikal, talespråksnær eller up-to-date. Men det handler om noe mer enn en tekst på et papir.

Gjennom størsteparten av 00-årene beskjeftiget jeg meg med Grunnlovens språk og stil. I 2002 utga jeg således på oppdrag av Stortinget en bok, Frihetens palladium – i språklig belysning, som er en redegjørelse for Grunnlovens språkhistorie og grammatikk fra 1814 til våre dager. Der diskuterer jeg også hvordan en eventuell språklig ansiktsløftning kan skje.

I forlengelsen av bokprosjektet ga jeg Grunnloven en nennsom språklig modernisering, og Stortingets visepresident Carl I. Hagen og jeg foreslo for Stortinget en slik fornyelse av teksten (Dok. nr. 12:16 (2007-2008)). Saken ble komitébehandlet i mai 2012.

Finn-Erik Vinje.
 

Ingen nynorskversjon

Kontroll- og konstitusjonskomiteen innkalte ved den anledning en rekke av vår fremste forfatningseksperter til en høring. Komitémedlemmene fryktet for at en språklig fornyelse kunne få konsekvenser for innholdet, og noe slikt måtte unngås. Forfatningsekspertene kunne imidlertid berolige med at noen slik risiko ikke forelå i dette tilfellet, og de gjorde heller ingen andre innsigelser.

Men flertallet i komiteen (Ap, SV og Sp) ville likevel ikke godta vår lovtekst, jf. Innst. 276 S (2011–2012). Hvorfor? Det var ikke fremlagt noen nynorskversjon. «Av denne grunn alene», het det – og merk ordlyden: «av denne grunn alene» - ble den moderniserte grunnlovsteksten avvist. (Man så bort fra – eller visste ikke – at det siden 1906 var lansert flere ikke-autoriserte grunnlovstekster på nynorsk.)

«I tidsmessig skriftspråk»

Komitéflertallet henstilte til presidentskapet å sørge for at det ble utarbeidet to nye grunnlovstekster «i tidsmessig skriftspråk», én bokmåls- og én nynorskversjon. Presidentskapet nedsatte 31. mai 2012 for det formål et utvalg under ledelse av jusprofessor Hans Petter Graver. Man så altså helt bort fra den moderniserte bokmålstekst som allerede var innlevert, og som ble gransket i den nevnte høringen i mars 2012.

Denne teksten (Dok, nr. 12:16 (2007-2008) er imidlertid foreslått på nytt. Denne gang er det Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen, Michael Tetzschner og Finn-Erik Vinje som har stilt seg bak. (Når jeg nedenfor skriver 1. person flertall «vi» og «vårt», sikter jeg til forslagsstillerne og dette forslaget.)

Etter denne parlamentariske palaver foreligger det nå to konkurrerende, språklig ajourførte bokmålstekster. Det blir stortingsrepresentantenes oppgave å vurdere de språklige og stilistiske særtrekk ved hver av de to bokmålsversjonene og bestemme seg for hvilken de vil velge, Vinje-teksten eller Graver-teksten.

Dagligspråklig stiltone?

Man kan spørre seg hva presidentskapet og komiteen mener med «tidsmessig» språk. Hvis «tidsmessig» betyr «i tråd med gjeldende rettskrivning», så er vår tekst udiskutabelt «tidsmessig». Teksten holder seg til gjeldende rettskrivning. Men hvis «tidsmessig» skal innebære at man fjerner skriftspråklige syntakstrekk, foretrekker talespråksnære konstruksjoner og konsekvent tilstreber en dagligspråklig stiltone, da er vår tekst ikke «tidsmessig». Saken er at det kan være fullt ut «tidsmessig» å respektere de skriftspråklige stilistiske konvensjoner for den sjanger og for den kontekst det er tale om. Den varsomme språkrevisjonen i 1903 fulgte de linjer.

I Dokument nr. 12:21 (2011–2012) har vi redegjort for de ortografiske, morfologiske, syntaktiske og stilistiske valg som ligger til grunn.

Verdig, stringent og fyndig

Hensikten har vært å løfte teksten nærmere samtidens språkpraksis i beslektede sjangre og således gjøre Grunnloven lettere tilgjengelig for dagens lesere. Ortografien og ordvalget er modernisert, og enkelte nyere grammatiske trekk har avløst de gamle (f.eks. flertallsbøyning av verb).

Samtidig har vi ment at teksten bør ha et stilistisk særpreg; dens stil skal være verdig, stringent, fyndig, konsentrert, stram. Den skal legge seg til rette på et høyere stilnivå enn samtidens avisprosa.

Omskrivningen kunne vært mer radikal, talespråksnær eller up-to-date. Men Grunnloven er noe mer enn en tekst på et papir, den vitner om det historiske og rettslige grunnlag for nordmenns livsform og bærer på mange leksikalske og andre språklige minnelser. En hardhendt omskrivning med sterk tilnærming til alminnelig moderne dagligspråk og bruksprosa ville fjerne slike minnelser og i verste fall gjøre stilen småsnakkende, pludrende – uverdig for en tekst av denne dignitet.

Nasjonalt klenodium

For eksempel ville et «tidsmessig» innslag av dobbeltbestemmelse gi teksten et hverdagsspråklig preg, f.eks. den evangelisk-lutherske religionen (istf. den evangelisk-lutherske religion). Etterstilt eiendomspronomen ville trekke i samme retning, f.eks. kongen og rådet hans (istf. kongen og hans råd), og en favorisering av såkalt løs sammensetning av partikkelverb legge ned protest istf. nedlegge protest like så.

Grunnloven er et nasjonaldokument av høyeste rang, den står høyt i nordmenns bevissthet. Det er således rimelig å bevare iallfall noen av de leksikalske trekk som vitner om lovens historiske forankring.

Grunnloven er imidlertid ikke bare et nasjonalt klenodium, den trekker også opp retningslinjer for vår statsskikk – for forholdet mellom statsmaktene og mellom individ og offentlig makt. Det er en rimelig fordring at teksten skal kunne leses av enhver opplyst borger. En varsom språklig fornyelse er påkrevet.

Ingen meningsforskyvning

Vi forslagsstillere har holdt oss strengt til at lovens realiteter ikke må berøres; den språklige justering skal ikke medføre noen som helst risiko for forskyvning av meningen eller forårsake noen ny usikkerhet om tolkningen. Hvis noen slik risiko foreligger, avstår vi fra å foreslå endringer og eventuelt nøyer oss med eventuelle ortografiske og/eller morfologiske justeringer.

Det foreligger altså to konkurrerende bokmålsversjoner. Det kan med full rett sies at den tekst som vi står bak, på enkelte punkter viser større respekt for den lovspråklige tradisjon enn Graver-utvalgets tekst gjør. Vi har på vår side valgt å «gjøre 1903 om igjen».

Vår versjon bevarer et lett høytidelig preg – passende for en tekst av slik dignitet. Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlag for vårt statsstyre, den spiller en viktig representativ rolle – dens nasjonale symbolverdi er uomtvistet. En slik tekst bør behandles med pietet.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer