Et klima for vår tid

NEPPE TILFELDIG. Denne vinteren skjedde det usedvanlige at isen ikke la seg på Kongsfjorden på Svalbard, og øygruppen forøvrig opplevde ekstremtemperaturer. Dette kan være tilfeldig, slik den ekstreme hetebølgen i Europa i 2003 kunne være det. Den statistiske sannsynligheten for at hendelser av denne typen skulle forekomme av "naturlige" årsaker, er likevel liten.

Isfritt polhav.

Isen i Arktis minket mer enn tidligere i 2005, og det samme har gjentatt seg i år, og så mye at utsiktene til et isfritt polhav om sommeren før 2050 er blitt vesentlig større. Sansynligheten for at disse klimautslagene skyldes tilfeldighetenes spill, hadde vært betydelig større om ikke dette representerte ekstremutslag innen en trend som entydig peker på redusert isdekke i Arktis og økte sommertemperaturer i Europa. Dersom vi avventer situasjonen noen år fremover i påvente av at lignende ekstremsituasjoner skal øke de statistiske indisiene ytterligere, er det nok så at dette gir et bedre grunnlag for "kursendringer", men samtidig taper vi tid som vi ikke har råd til å miste.

Stor oppmerksomhet.

Dette året har også vært spesielt med tanke på offentlig oppmerksomhet omkring de dramatiske konsekvensene som kan ventes ved global oppvarming - og tempoet de viser seg i. I vår kom James Lovelocks dystopiske bok "The Revenge of Gaia", Al Gores "An Inconvenient Truth" går nå på kinoene (og boken kommer snart), og nettopp nå er Tim Flannerys "Weather Makers" utkommet og oversatt til norsk ("Værmakerne").Det er grunn til å tro at summen av disse tre bidragene, som spisser det internasjonale klimapanelets budskap, vil gjøre en forskjell. Spørsmålet er hvor stor og hvor rask, fordi det er en kamp mot tiden - og mot en formidabel politisk, strukturell og individuell treghet.

Raske og dramatiske endringer.

Den nye erkjennelse som er i ferd med å vokse frem, er at den globale responsen på menneskeskapte CO2-utslipp ikke behøver å være gradvis og forutsigbar. Tvert imot er det stadig mer som tyder på at effektene kan bli raske og dramatiske på grunn av selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer, som økt varmeabsorbans i nordlige områder etter hvert som det blir mindre is og snø.De menneskeskapte utslipp av CO2 til atmosfæren er små sammenlignet med naturens egne, omtrent 5-7 %. Paradoksalt nok er det nettopp dette, som av uvitenhet eller mot bedre vitende har vært brukt som argument mot menneskeskapte effekter, som skaper en situasjon som setter klodens fremtid i fare.

Økosystemer endres.

Tilbakekoblingsmekanismer som enten bidrar til økte utslipp fra økosystemene, eller redusert opptak, kan komme til å bidra til en vesentlig raskere økning at atmosfærisk CO2 enn hva vi ser i dag. Dette vil komme til å endre økosystemer, og de økosystemprosesser som regulerer karbonbalansen, betydelig. Internasjonalt er det anslått at arts-tapet av landlevende arter som følge av oppvarming vil ligge et sted mellom 15 og 37 % innen 2050. Norge har satt seg som ambisiøst mål å redusere tapet av biologisk mangfold innen 2010, men klimaendringer viser ingen respekt for vernesoner. Hvorfor rager da ikke dette temaet himmelhøyt over alt annet på den politiske dagsorden? Få er i dag uvitende om fenomenet global oppvarming, og vi har alle sett bilder av isbjørn på isflak; de synes å vente mistrøstig på sin skjebne. Det betyr ikke at alle erkjenner fenomenet eller ser det som noen trussel, og det betyr heller ikke at de som erkjenner det, handler i tråd med denne erkjennelsen.

Svarteperspillet om Kyoto.

Dilemmaet ligger på to nivåer: Det ene er kjent som "allmenningens tragedie". Det andre er "øyeblikkets terror". Det første prinsippet vil på personlig nivå kunne illustreres ved bilbruk der man ikke vil ta "offeret" ved redusert bilbruk (og en mindre bil) uten at andre gjør det samme (og helst før en selv), men svarteperspillet omkring Kyoto og nasjonale utslippsreduksjoner viser det samme prinsippet på internasjonalt nivå. "Øyeblikkets terror" kjenner vi alle, der dagens akutte behov gis forrang for de langsiktige strategier. Politisk kan det best eksemplifiseres med dagens gasskraftdebatt, der miljøaspektet salderes mot den akutte "kraftkrisen".Det demokratiske balansepunkt mellom offensiv klimapolitikk og politisk oppslutning blir også synlig hver gang det er snakk om å øke bensin- og energipriser. Dermed vil det lett kunne hevdes at det er grenser for hvor miljøoffensiv man kan være uten å begå politisk selvmord.

Politikerne foran velgerne.

Det er ingen tvil om at norske politikere erkjenner global oppvarming som et viktig tema, men det er likevel lite som tyder på at de ligger langt foran sine velgere hva angår progressiv miljøbevissthet. Vi har en petroleumspolitikk som innebærer en meget høy utvinningstakt med påfølgende store CO2-utslipp, og det står i grell kontrast til det ambisjonsnivå som Sverige har satt seg, og ikke minst i forhold til Schwarzeneggers ambisiøse mål for California: 80 % reduksjon innen 2050, 25 % reduksjon innen 2025.Norge var en gang kjent som et foregangsland innen miljø, ikke minst i kjølvannet av Brundtland-kommisjonen, men dette er et rykte som har bleknet i løpet av de siste 20 år.

Formidable konsekvenser.

Risiko er som kjent produktet av sannsynlighet og konsekvens. Ingen bør være i tvil om at de potensielle konsekvensene er formidable. Det er også et overveldende flertall blant forskere som vil si at sannsynligheten er betydelig. Det kan selvfølgelig tenkes at advarslene er sterkt overdrevne.Få ting kunne glede meg mer på min (mulige) 90-årsdag ënn om jeg kunne fastslå at jeg hadde tatt feil. Hvis jeg lettet kunne konstatere at alt gikk bra, havnivået er stabilt, vi har ingen klimaflyktninger, isbjørnen vandrer fortsatt omkring på Svalbard på jakt etter sel, og mine barnebarn går på ski til Kikut på gnistrende vinterføre. Sannsynligheten for det motsatte er stor.

Formidabel forbruksvekst.

Hva ved vår levestandard er det vi risikerer som skulle tilsi at vi skulle ta sjansen på "business as usual" og økonomisk vekst som overordnet politisk visjon? På slutten av 50-tallet syntes de fleste at de hadde det materielt meget bra.Siden har konsumet bare økt. Husholdningenes forbruk i Norge er nesten tredoblet siden 1958, målt i totale forbruksutgifter. I perioden 2003-2005 var forbruket i gjennomsnittshusholdningen på 323 000 kroner årlig. I 1958 var tilsvarende tall 11 000 kroner, eller 112 000 omregnet til 2005-kroner.

Materiell metthetsfølelse.

Materiell velstand og lykke eller livsglede følges nok ad et stykke på vei, men skiller lag lenge før vi har nådd dagens norske nivå. Det er tegn til at en materiell metthetsfølelse er i ferd med å bre seg. Det er også tegn til en ny vilje til personlige forsakelser til beste for miljøet. I en landsdekkende undersøkelse som ble gjennomført av Lavutslippsutvalget like før sommeren, sier to tredeler at de vil redusere strømforbruket sitt. Flertallet av de spurte vil senke innetemperaturen med én grad for å bidra til å bremse de menneskeskapte klimaendringene. Nå behøver man ikke være kyniker for å hevde at bildet ikke nødvendigvis er like positivt når det kommer til handling, men det er utvilsomt mange som vil være enige i at redusert kjøpekraft eller redusert energiforbruk ikke nødvendigvis er noen ulykke. Det motsatte vil derimot etter alt å dømme være det.