Et liv som husløs

Problemet er ikke at noen av oss tigger eller griller måker i parken eller lukter rart, eller at enkelte sogar går så langt som å skrive poesi på bundet form, endog italienske sonetter og heroisk-episk vers. Nei, problemet er at vi begår et brudd på en sjelden uttalt kontrakt om å vite hvor folk kommer fra og hvor man har dem.

- Det er ikke lov.

- Eh, jo det er det vel?

- Nei, det er ikke lov ikke å ha noen adresse.

- Sier du det, dette var spennende. Hvor finner jeg denne loven?

Damen i andre enden av røret blir stille, så lover hun å ringe meg opp igjen.

Imens leser jeg selv gjennom det jeg finner av regelverk hos hennes arbeidsgiver, folkeregisteret, men finner ikke noe sted at det ikke er lov å la være å bo.

Kort tid etter ringer hun opp:

- Det er fryktelig problematisk for oss at du ikke har en adresse

- Ja, men det er lov?

Indirekte må hun innrømme at det ikke er ulovlig som sådan, men min tilstand skaper bry for dem. Dette blir ikke siste gang jeg har denne diskusjonen. Ofte med ellers vennlige, imøtekommende og oppegående folk.

Uten postadresse

Retten til å slippe å bo er det sjelden man hører om. Det blir tatt for gitt at alle har rett til og ønske om et sted å bo. Kamper som kjempes, kjempes for retten til et eget land, for retten til eget hus, for å få være i fred. Det har så vidt blitt lov å være frivillig barnløs, men frivillig husløs er ikke et konsept de fleste klarer å ta inn over seg.

I motsetning til forbrukere, har man ingen særegne rettigheter som husløs, annet enn retten til å bli av kommunen plassert inn i et hus.

Man mister ingen rettigheter som husløs, men man mister en hel del av den offentlige anseelse. Men dette tapet er knyttet til holdninger, ikke til regelverk.

Man mister også en del privilegier som husløs. Særlig knyttet til mangel på postadresse der offentlige papirer kan sendes. Det mest interessante tap av privilegium i dette tilfellet er antagelig at aviser ikke vil trykke kronikker uten at full adresse oppgis. Noe som gir denne kronikken en viss metadimensjon.

Kveler kreativitet

Og mens man snakker om Aftenposten vil jeg få lov til å sitere mannen referert til som Odne i Ingvild Sahls artikkel i Aftenposten 25. januar der han uttaler at han «Foretrekker bitende kulde fremfor seng og dyne på hospits – Man mister alt som heter livsglede med en gang man kommer inn der.». Man kan jo godt anta at uttalelsen henspiller på at Oslos hospitser er i særlig dårlig stand, noe som utmerket godt kan være tilfelle. Også at man ved å samle så mye nød på et sted nødvendigvis gjør noe med den generelle stemningen. Men de fire veggers forbannelse sprer seg fra de enkleste hospits til de mest arkitektonisk vederstyggelige villaer på Frogner. Å knyttes til et fast bosted kan kvele kreativitet og klemme sjelen i stykker, spesielt når det å bo blir gjort til en forlengelse av din identitet og personlighet. Godt hjulpet av livsstilsmagasiner og interiørpsykologer.

Velger bort

Frihet til å velge bort ting er nemlig ikke særlig populært. Med mindre man blir en slags religiøs asket. Frihet er blitt et abstrakt begrep som knapt eksisterer uavhengig, men knyttes opp til andre positivt ladde verdier. Ytringsfrihet og valgfrihet kanskje de mest profilerte.

Den enkleste og mest grunnleggende formen for frihet er bevegelse. Ikke frihet til bevegelse, men den rene handlingen. Å kunne forflytte seg, Noe som heller ikke er det samme som to ukers perm fra hus og jobb, populært kalt ferie. Å flytte på seg, å dra videre, er den fysiske delen av friheten. Resten handler i stor grad om muligheten til å si nei. Det er vel og bra å bli gitt rettigheter, men frihet er det ingen andre som kan gi deg, den må du ta. Frihet knyttes ofte sammen med trygghet, men i realiteten er disse to ofte diametrale motsetninger. I det minste tilsynelatende.

Det meste av den tryggheten folk omgir seg med, er en illusjon gitt av alarm-, forsikrings- og teleselskap. Blant andre. Men ingen selger trygghet til de husløse.

En borg

For vi er dårlig butikk. Jeg har, fra uklare kilder, blitt lært opp til å tro at ens hus er en borg. Det er stedet du skal trekke deg tilbake til for å hvile og kunne takle verdens strev og motgang. Det er, i økende grad, også et sted der du skal vise andre hvem du er i form av nips. Å trekke seg unna verden, låse en dør, finne ly for kulden, er nødvendig. Det er derimot ikke nødvendig å gjøre dette på samme sted til stadighet. Det er heller ikke nødvendig stadig å se verden som et stort og farlig sted. Å bygge seg inne i sitt hjem oppfordrer til å tro at man er trygg.

Men jeg har sett mennesker forandre seg fra åpne, tenkende vesener til skjelvende klumper av angst ved en enkel lyd fra den fryktede Naboen. Påminnelsen om at du ikke er alene i verden likevel. At ditt hjem, din sjelero, din dyrebare hvile hvis frukter du skal presentere på din arbeidsgivers alter i morgen tidlig, kan invaderes av noe så uhørt som et annet menneske.

Og jeg vet ikke hva som er galt med meg, men jeg har ikke det minste behov for å vise hvem jeg er gjennom sofaen min. Det er kanskje i overkant konspiratorisk, men noe av problemet samfunnet ser ut til å ha med husløse er at vi jevnt over er elendige konsumenter.

Og dessuten en trussel.

Ikke bare for myndigheter eller byråkratiet, men også som en påminnelse om den jevne borgers forbeholdne frihet. En frihet forbeholden av huslån, innbilte forpliktelser og behov for nye selvrealiserende produkter (som en telefon eller en pose cupcakemix). Så lenge man kan opprettholde en forestilling om bekvemmelighet som synonymt med frihet, om at opplevelser er noe man kan kjøpe av et reiseselskap, at trygghet fins utenfor og ikke i deg, kan man fortsette å forklare vekk ens gnagende, skamfulle mistrivsel.

Noen klarer likevel å vokse og blomstre bare om de får slå rot. Andre råtner. Det er bare en selv som vet hva slags type en tilhører og i hvilken grad. Men det kan være vanskelig å oppdage i all støyen og maset om husene.