Europa mot 2083

Jeg har fulgt med; omtrent hvert eneste ord som er blitt sagt i rettssal 250 i Oslo tinghus har jeg fått med meg, hver setning, hvert spørsmål, hver journalistiske meningsytring, hver faglige kommentar har jeg gransket, ettertenkt og med stigende uro vurdert. Fascioiden (fascistlike, red.anm.) Anders Behring Breiviks stålkalde ansikt har som resultat av dette fulgt meg inn i søvnen om kveldene, noe som har gjort denne våren og forsommeren ikke helt behagelig, og man kan spørre: Hvorfor denne nærmest pedantiske, selvpinende og utmattende detaljinteressen fra min side, og hvorfor min uro? Her kommer svaret.

Et Europa i brann

For noen år tilbake utga jeg romanen Himmelblomsttreet, en bok som av anmelderen i herværende avis gjorde meg jublende glad da han utropte den til årets beste roman. En viktig del av denne romanen handler om Europa et stykke frem i tid, et Europa som er i brann, et Europa i borgerkrig der ulike fraksjoner av nasjonalistiske, nyfascistiske grupper og allianser slåss mot sosialister, kommunister, islamister og ulike innvandrergrupper. Og der en mektig Arisk Front er ledet av en nordmann fullstendig blottet for følelser og empati (!); en ultranasjonalist som nyter heltestatus i sin orgie av vold og barbari mot alle av ikke-europeisk herkomst.

Kan han ha pekt på noe?

Denne dystopien (dystre fremtidssynet, red. anm.) foregår i en ikke altfor fjern fremtid og er et scenario omtrent prikk lik det fascioiden Anders Behring Breivik tror kommer til å skje og som han ved sin drapsorgie - påberopt som nødverge - fra sitt ekstreme ståsted har forklart at han forsøkte å forebygge.

Og da er vi kommet til kjernen i mine egne motiver for å følge denne rettssakens maraton ord for ord og min stigende uro. For kunne det tenkes at Anders Behring Breivik gjennom sin grusomhet - og la meg nå ikke bli misforstått - kan ha pekt på noe som vi alle, nå og i årene som kommer, må ta langt mer alvorlig enn det som er tilfelle i dag? Burde ikke våre skarpskodde politiske journalister, dyptloddende kommentatorer, historikere og politikere i langt sterkere grad ta Europas fremtid opp til vurdering og sette den inn i en analyse basert på tegn som allerede er ganske tydelige?

For eventuelt å kunne forebygge en dystoptisk påstand fra en ultranasjonalistisk voldsmann, en påstand som hittil er blitt psykologisert og gitt ulike diagnoser, bortsett fra politiske?

Dette har så langt vært nærmest fullstendig fraværende i den offentlige debatten rundt ugjerningene. Riktignok har flere - både i retten og utenfor - påpekt det faktum at Anders Behring Breiviks politiske ståsted og meninger langt fra er unike, men derfra og videre er det stopp. Jeg har ikke sett noen diskusjoner, noen som har stilt spørsmål om holdbarheten i en påstand om at det faktisk er store muligheter for at Europa i en ikke altfor fjern fremtid kan havne i en borgerkrigslignende situasjon. Da advokat Geir Lippestad i sin avslutningsprosedyre eksplisitt nevnte at det greske, nynazistiske partiet Chrysi Avyi, Golden Dawn, hadde oppnådd nærmere 9 prosent av stemmene ved valget nå nettopp, ventet jeg at noen kommentatorer kunne forfølge denne tråden.

Nynazistene

Men det skjedde ikke. Dette greske partiet har et program som kunne vært rappet rett ut av kjeften på vår egen massedrapsmann, og disse nynazistenes fremmarsj kan settes inn i og ses i en europeisk kontekst/utvikling sammen med lignende bevegelser i mange andre europeiske land, eksempelvis Jobbik i Ungarn, Front National i Frankrike og Sverigedemokratene, for bare å ha nevnt noen få. De viktigste spørsmålene våre kommentatorer kunne ha stilt i og omkring denne rettssaken, ville naturlig nok ha vært: Hvilke konsekvenser kan fremveksten av ultranasjonale bevegelser og partier få for vårt kontinent i tiårene fremover?

Under hvilke betingelser kan disse kreftene vokse seg enda sterkere? Finnes det et fnugg av hold i Anders Behring Breiviks påstander og dystopier om et mulig europeisk ragnarok? Og ikke minst: Hvordan kan vi i så fall forebygge at en slik utvikling skjer?

Det uroer meg sterkt at politiske realiteter - som de facto er vår hjemlige terrorists forlengede arm - fullstendig er blitt overskygget av endeløse diskusjoner omkring mannens psykiske status. Det skremmer meg, fordi vi på denne måten stenger ute - eller ikke våger å ta opp - muligheten for en utvikling som vil kunne bli skjebnesvanger for vårt kontinents fremtid. Det er veldig stor forskjell på psykotiske vrangforestillinger og politiske realiteter, og de bør ikke mikses sammen til en dvask og ufarlig grøt. Og det burde være temmelig klart hvilke av disse to elementene som er viktigst i en analyse både av vår samtid og vår fremtid.

Nasjonalister

Min uro rundt denne rettssaken kan toppes i følgende avslutning: Jeg frykter at et spøkelse kan komme til å gjenoppstå. Jeg frykter at det Europa vi ser i dag, med ultranasjonalister på fremmarsj, med stigende økonomiske kriser, med et eurosamarbeid som knaker i sammenføyningene, med økende innvandring og manglende integrering, bare er begynnelsen. At vi i løpet av de neste 10 til 50 årene kan oppleve et økonomisk system som bryter fullstendig sammen, at militante nasjonalister og religiøse fundamentalister vokser seg sterkere og sterkere, at EU fragmenteres, at Afrikas fattige millioner presser på samtidig som energi-, kunstgjødsel- og klimakrisen akselererer. Alt dette frykter jeg enda mer nå, enn da jeg for noen år tilbake skrev en roman om nettopp dette.

En dystopi? Visst fanken er dette en dystopi, men for å undersøke om slike dystopier er holdbare, må de altså diskuteres og ikke lulles, pakkes inn i ufarlige psykiatriske diagnoser. Og denne diskusjonen burde i det minste starte nå.

Helt til slutt: Mitt politiske ståsted er diametralt motsatt av Anders Behring Breiviks ditto, og mine tanker om strategier for å kunne forebygge et mulig fremtidig europeisk ragnarok - selv om de kan være kontroversielle - er av det svært fredelige slaget. Disse får ikke plass her, men kan eventuelt utdypes ved en senere anledning.