• Til tross for at muslimer fremstår som moderne i kles- og livsstil, så har vi å gjøre med et tankesett som er forankret i senantikken eller tidlig middelalder, skriver Anouar Majid.

    FOTO: KHALED AL-HARIRI/REUTERS/NTB SCANPIX

Europa og islams utfordring

Forestillingen om islam mot Vesten hjelper oss ikke å se klart, og den hindrer oss i å oppnå en mer produktiv form for dialog.

I likhet med store deler av Europa sliter også Norge med å integrere muslimene i sitt samfunn. Mens liberale krefter er mer villige til å la muslimer holde på sine tradisjoner og tro, vil konservative ønske en sterkere assimilering til norsk kultur. Dette er de to vanligste måtene å forholde seg til den voksende islamske tilstedeværelsen i Europa på. Begge tilnærmingsmåtene tåkelegger imidlertid den fundamentale forskjellen som skiller det jeg liker å kalle "Opplysnings-Europa" fra "sharia-Islam".

Anouar Majid

Det europeerne, om de er liberale eller konservative, har å gjøre med, er et tankesett som er forankret i senantikken eller tidlig middelalder, til tross for at muslimer overalt nå fremstår som moderne i kles- og livsstil. Det er mange nyanser i denne oppdelingen, men for debattens del ber jeg deg som leser om å følge meg i dette resonnementet, for å undersøke om det finnes en annen måte å håndtere islam på som foreløpig ikke er godt nok utforsket.

Et jødisk-kristent opphav

Å tro at Europa og islam er uttrykk for to radikalt forskjellige sivilisasjoner er for det første en misforståelse av de kreftene som har formet historien. Islam har et jødisk-kristent opphav, og oppsto i senantikken. Koranen er en kompleks hybrid av jødiske og nedarvede kristne doktriner, senere bearbeidet til faste lover av religiøse skriftlærde. Religionene oppsto i et stort område i Midtøsten, ikke i det nordlige eller vestlige Europa. Ved å fokusere på minimale forskjeller og hele tiden søke mot ulikhetene kom disse tre religionene stadig i konflikt, også etter hvert som kristendommen og islam spredde seg rundt i verden. Vest-Europa ble kristent, mens Nord-Afrika ble muslimsk.

Det som så skjedde, var at Europa etter hvert fant tilbake til den hedenske arven fra det antikke Hellas – den som ga oss filosofi og demokrati – og begynte å bevege seg mot en større ytrings- og tankefrihet. Da man i tillegg til den greske og romerske arven fikk 1700-tallets opplysningstid, førte det til nye politiske og kulturelle revolusjoner som endret den opprinnelige religionen nesten til det ugjenkjennelige. Dette er grunnen til at jeg bruker betegnelsen "Opplysnings-Europa." Det er en kultur som har beveget seg bort fra den semittiske monoteistiske arven.

Islam og muslimer er blitt skjermet fra slike endringer av så mange ulike årsaker at det ikke er plass til å se nærmere på dem her. Mens jødedom og kristendom har gjennomgått store forandringer, har muslimene vært stolte av sin uendrede tro, slik den ble bygd opp i de tidlige århundrene av islam. De ser på det som noe positivt, som beviser deres tros renhet. Det er dette verdenssynet som er i konflikt med det moderne Norge.

Integrert del av Vesten

Hvis vi ser det islamske spørsmålet i et slikt langt historisk perspektiv, er det lettere å ta tak i utfordringene, og å nedkjempe uvitenhet på alle sider. Historien viser at islam har vært en integrert del av Vesten, like mye som kristendommen er en vesentlig del av Vestens identitet. Sett fra et historisk perspektiv hadde det ikke vært noe islam dersom ikke jødedommen og kristendommen allerede hadde eksistert. Islam kunne veldig fort blitt en av de mange marginale kristne sektene som utviklet seg i den arabiske verden i det femte og sjette århundre. Så å skille islam fra Vesten er en historisk umulighet. Islam er en del av den vestlige erfaringen, uansett hvor konfliktfylt den måtte være. Forestillingen om islam mot Vesten hjelper oss ikke å se klart, og den hindrer oss i å oppnå en mer produktiv form for dialog.

Lojale mot middelalderen

Til tross for at kristendom og islam begynte som trosfeller i opposisjon til et polyteistisk hedensk Hellas, endret de to monoteistiske trossamfunnene kurs i løpet av historien. Mens kristendommen etter hvert inkluderte det greske verdenssynet, holdt muslimene hardt på de religiøse begrensningene de arvet fra sine kristne (og jødiske) forfedre. Deres synd er at de er lojale mot middelalderens tro, noe som ikke er gangbart i dag.

I den lange felles historien spilte muslimene også en rolle i å åpne den europeiske bevisstheten for ny kunnskap og gresk filosofi. De skapte sosiale modeller i el-Andalus, eller det mauriske Spania, som har hatt avgjørende betydning for vår verden. Arven fra Averroes, den muslimske filosofen som hjalp kristne til å forstå Aristoteles, ble imidlertid knust av muslimske religiøse fundamentalister, mens hans kristne disipler klarte å holde liv i flammen og til slutt tvang den katolske kirken til å forholde seg til Averroes filosofiske perspektiver. Helt siden den gangen har nyskapende tanker i den islamske verden i praksis stått stille.

Motsetter seg alt nytt

Det er ut fra et slikt perspektiv at det blir riktig å snakke om et utviklet Vesten, der man er åpen for nye oppdagelser, og et islam som ser seg bakover, motsetter seg alt nytt og foretrekker å holde hardt på antikke religiøse overbevisninger. Det er også her muslimer og den muslimske verden trenger mest hjelp. Uten at man er villig til å undersøke sin opprinnelse kritisk, vil muslimene fortsette å være helt avhengig av Europa og Vesten (inkludert vestlige nasjoner som Japan og Brasil) og fortsette å være frustrerte og sinte på de menneskene som har skapt, og fortsatt skaper, den verden de lever i.

De beste løsningene er alltid utdanning og muligheter. Vi må arbeide for å fremme alternative måter å forstå religion og tro på. Muslimer må oppmuntres til å konfrontere de vanskelige spørsmålene om sin religions tilblivelse, hvem som skrev de religiøse lovene, og hvorvidt sharia er en god løsning for mennesker som lever i det 20. århundre. Norske liberale må skjønne at de ikke gjør muslimer en tjeneste ved å unnskylde deres middelalderske verdenssyn, og konservative må forstå at å diskriminere folk som søker bosted eller jobb ikke fremmer assimilering.

Anouar Majid holder åpningsforedraget under Saladindagene 3. mars på Litteraturhuset i Oslo.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Ordliste

Monoteisme (fra gresk): Troen på bare en allmektig gud, et personlig og fullkomment villende vesen, som også er verdens skaper.

De mest kjente religionene basert på monoteisme er jødedommen, kristendommen og islam.

Polyteisme (fra gresk): "Flerguderi"; troen på, eller dyrkelsen av, flere guder. Hinduisme er den mest utbredte av disse religionene i dag, andre eksempler er men også shintoisme (Japan), gresk, romersk og norrøn mytologi.

Kilder: snl.no/wikipedia

Mest kommentert siste døgn