Fanatikere må marginaliseres

ROT MED BEGREPENE. Striden rundt karikaturtegningene er symptom på et langt alvorligere problem. Problemet er at vi snakker forbi hverandre. Vi bruker begreper og antar at den andre parten forstår begrepet på samme måte som oss.Dette er langtfra tilfellet. Dette "tåkepratet" skaper rom for ekstremister på begge sider som bruker det til å skjerpe frontene. Men det flerkulturelle fellesskap (nasjonalt og globalt) er ikke tjent med en slik polarisering av samfunnsdebatten.Vi skal forsøke å rydde litt i begrepsforståelsen og se nærmere på tre begreper som skaper kommunikasjonsproblemer.

Feil om "hellig krig".

Det første begrepet er jihad. Det blir av mange i Vesten forstått som "hellig krig". Dette begrepet er brukt så ofte at man nå anser "hellig krig" som en genuin islamsk handling som iverksettes fra muslimenes side mot de vantro. Dette er fullstendig feil, og er ofte blitt påpekt av muslimer, men uten at begrepsbruken har endret seg. I islam eksisterer faktisk ikke begrepet "hellig krig". Derimot kan røttene til dette begrepet spores tilbake til korstogene. "Hellig krig" var noe de etablerte kristne maktinstitusjonene i Europa iverksatte mot den raskt voksende religionen islam, som de så på som en trussel.Siden de færreste hadde lyst til å forlate sine hjemland for å demme opp for spredningen av islam, så argumenterte kirken med at en slik krig var hellig, og dermed påbudt for de kristne.Oddbjørn Leirvik skriver det slik i tidsskriftet Religion og livssyn: ". . . Under korstoga legitimerte elles kyrkjeleiinga i Europa ein form for angrepskrig på Kristi vegne som ikkje la band på soldatane i deira nedslakting av muslimar og jødar.. ."Korstogene er da heller aldri blitt glemt i den arabiske verden på grunn av sitt ukontrollerte barbari. Dette betyr selvfølgelig ikke at den kristne tro har noe med "hellig krig" å gjøre.

Forskjellig typer "jihad".

Det arabiske begrepet jihad kan best oversettes med "streben". Det finnes to typer jihad; jihad al akbar (den store jihad,) og jihad al asghar (den lille jihad.) Den store jihad er en indre streben mot synd og onde tanker, mens den lille jihad er en streben for å gjøre samfunnet rundt seg rettferdig. Når man tyr til våpen for å forsvare landet, eller for å fjerne en urettferdig hersker, så er dette en del av den lille jihad. Samtidig er det verdt å understreke at Koranen gir sterk formaning mot angrepskrig og advarer om at " . . . Gud liker ikke de aggressive." (Koranen 2:190)Man kan stille spørsmål ved hvilke problemer en slik liten definisjonsproblematikk skaper for en god og fruktbar dialog mellom muslimer og majoritetssamfunnet.

Umulig å ta avstand.

Problemet oppstår når majoritetssamfunnet forlanger at muslimer skal ta avstand fra jihad (forstått som hellig krig). Siden jihad (streben etter å bli et bedre menneske, skape et bedre samfunn og etterleve Allahs bud) er et grunnleggende konsept i islam, kan de troende ikke ta avstand fra det.Når muslimer ikke tar avstand fra jihad, skaper det uro i storsamfunnet, som dermed frykter at alle muslimer i landet når som helst kan starte en hellig krig mot dem.Et annet begrep som skaper like stor misforståelse, er sharialovene. I Vesten forstås gjerne sharia som drap og avhugging av lemmer. Om man oversetter sharia, så betyr ordet "vannkilde", i overført betydning "islamske kilder; Koranen og sunnah". For muslimer vil sharia representere selve islam. Reglene og lovene er bare en del av denne.

Regulerer liv og moral.

Sharia regulerer muslimenes religiøse og moralske liv og definerer grensene for livsførselen. En kan altså finne retningslinjer for hvilke hensyn som bør vektlegges ved bygging av hus, matematiske utlegninger av hvordan arven skal fordeles blant søsken, og hvor mye folk bør betale i almisser, for å nevne noe. Den gir også retningslinjer med hensyn til velferd og rettferdighet, blant annet enkers rett til ytelser fra staten.Sharialovene inneholder med andre ord generelle rammer for hvordan et helt samfunn skal fungere. Disse rammene kan være fleksible og åpne for tolkninger og forskjellige meninger. Sharia sier eksempelvis at det er folket som skal utpeke statsoverhodet. Hvilken fremgangsmåte som bør brukes, sier sharia ingenting om.Dermed ser man at muslimer, også i dette tilfellet, har store problemer med å ta avstand fra sharia, da den omfatter hele religionen islam.

Fatwa ikke dødsdom.

Fatwa er et tredje begrep som er gjenstand for misforståelse. Dette er blitt synonymt med en dødsdom for mange, men det er feil. En fatwa er en juridisk betenkning, utstedt av en islamsk rettslærd som har formell eller uformell autoritet. En fatwa er alltid svar på et spørsmål, en vurdering av eller en fortolkning av et bestemt saksforhold i forhold til islams lære. Det kan omhandle alle typer spørsmål som ikke er uttrykkelig dekket i de religiøse kildene. Både i teori og praksis kan forskjellige lærde utstede motstridende fatwaer. Selv etter at en rettslærd eller en domstol har utstedt en fatwa, vil den ikke være bindende før en qazi (høyesterettsdommer) har erklært den gyldig. Utstedelse av en fatwa forutsetter derfor et komplett islamsk juridisk system.Igjen ser vi at en dialog mellom muslimer og ikke-muslimer blir vanskeligere på grunn av en misforståelse.

Feilaktig informasjon.

Anti-islamske forskere har i alle år, slik Edward Said dokumenterer, forsøkt å demonisere islam. Disse forskerne har lagt premissene for hvordan islamske begreper forstås i den vestlige opinionen i dag.Det blir omtrent som hvis man skulle legge nazistenes syn på jødedommen til grunn for å forstå jødene. Helt intuitivt forstår man at dette er helt galt. Den vestlige opinionens forståelse av islam bygger slik sett på feilaktig informasjon.

Muslimers misoppfatninger.

Det kan lett oppstå konflikter i et flerkulturelt samfunn hvis det bevisst spres misvisende informasjon om én befolkningsgruppe. Når mediene eksempelvis formidler orientalistenes forståelse av begrepet hellig krig, altså en offensiv jihad mot de vantro, så ser de fleste farene som oppstår. Muslimer med et godt fundament i islam vet at jihad ikke betyr hellig krig.De vet også at det ikke er noe som heter offensiv jihad. Problemet er muslimer som ikke har et godt fundament og som forledes av medienes begrepsbruk. De kan forledes til å tro at jihad skal være offensiv og at rettroende muslimer bør iverksette dette mot de vantro. Da kan man ikke utelukke at noen drives i armene på muslimske ekstremister, som forfekter det samme.

Mange må dele ansvaret.

Mediene kan selvsagt ikke bære hele ansvaret alene. Fanatikere i den muslimske verden må også bære sin del av ansvaret. Muslimske forståsegpåere i Vesten, som uttaler seg om emner de ikke har kunnskap om, skaper også forvirring om islams grunnprinsipper.Kunnskap om islam må tilegnes, man får den ikke i kraft av å være muslim. Men siden det er mediene som har makt til å velge hvem de vil vie oppmerksomhet, har de et åpenbart ansvar.Det er altså ikke uproblematisk for en fredelig sameksistens hva man legger i de ulike begrepene som debatteres. Bevisst feilinformasjon med det for øye å øke frykten for islam og muslimer, kan slå tilbake mot vestlige samfunn på en fryktelig måte.

Fanatikere må marginaliseres.

Det er på høy tid at majoriteten i de vestlige samfunn kommer til syne. Fanatikerne, enten det er anti-islamske forskere eller muslimske sektledere, må marginaliseres. Begrepsbruken må endres og kommunikasjonen skje på en respektfull måte fra begge parter.Medier, myndighetspersoner og alle gode krefter må spille på lag for å skape et samfunn der alle føler seg inkludert og der ingen føler mistro og frykt for naboen, enten naboen er kristen, muslim eller ateist.