Felt av reformen

På en fin måte delte Ketil Bjørnstad i sin kronikk med oss historien om hvordan hans foreldre døde. Det har inspirert meg til å fortelle om min kjære hustru. I motsetning til Bjørnstads foreldre er hun fortsatt i live. Hun er heller ingen slagpasient. Men på grunn av kronisk sykdom og etter at store deler av tarmsystemet er fjernet, klarer ikke kroppen hennes å ta til seg tilstrekkelig næring og væske. For å leve er hun derfor avhengig av å få dette intravenøst.

I mange år har hun regelmessig fått slik behandling ved Diakonhjemmets sykehus i Oslo. Etter hvert har hun vært innlagt to til fire dager pr. uke for slik behandling. Mange komplikasjoner har også krevd sykehusbehandling. Livet med hyppige sykehusopphold har ikke vært enkelt, men det har fungert. I høst kom det imidlertid plutselig beskjed om at tilbudet om sykehusbehandling opphører. Begrunnelsen lot til å være samhandlingsreformen.

Den barmhjertige samaritan

Hun er neppe alene om å oppleve noe sånt ved et norsk sykehus. Men det oppleves ekstra paradoksalt at det skjer ved nettopp dette sykehuset, som fremstiller seg selv som arvtager til Bibelens barmhjertige samaritan. Hver gang jeg kommer inn i vestibylen, ser jeg flatskjermen som viser tegnefilm av den bibelske lignelsen. Motivet går igjen på malerier langs veggene, og det kan leses med store bokstaver i fasadevinduene til institusjonens nye bibliotek. Etter å ha opplevde det som min kone og jeg gjorde, er det fristende å si at vi – som personen i den samme liknelsen – heller har falt blant røvere.

Jeg skal skynde meg å tilføye at min kone og jeg har møtt riktig mange fine, dyktige og hjelpsomme individer ved det samme sykehuset. Dem har det vært godt å møte. Men nå snakker jeg ikke om dem. Jeg snakker om systemet og om dem som tar de store beslutningene.

Klare seg på egen hånd

Så sto hun da der og skulle klare seg på egen hånd. Den største utfordringen var naturligvis å finne alternativer til sykehusets behandling. Etter beskjeden om at hun ikke lenger var velkommen tilbake for å få næring, var sykehuslegen «vennlig nok» til å fortelle henne at hun kunne få dette på sykehjem eller hjemme. Dette kom som litt av sjokk. Sykehjem? Jo, hun er blitt 67, men er åndsfrisk og kan stelle seg selv når hun tar tiden til hjelp. Hjemmebehandling? Det hadde hun jo prøvd for flere år siden, med det resultat at hun ble dypt deprimert og opplevde at hun ble til en fange i sitt eget hjem. Dette kjente sykehuslegen godt til. Hennes umiddelbare reaksjon på hans beskjed var derfor: «Hjelp, jeg vil heller dø».

Mareritt

Tre måneder har gått siden marerittet begynte. Sammen har hun og jeg stått på for å finne andre løsninger. Vi har vært i kontakt med advokat, vært på tallrike legebesøk, skrevet brev og ringt utallige telefoner, foreløpig uten resultat. I denne perioden har hun måttet klare seg så godt som uten intravenøs næring. Hun har imidlertid blitt akutt syk et par ganger og har da måttet oppsøke legevakt og blitt innlagt som øyeblikkelig hjelp ved samme sykehus. Fra å ha kunnet gå direkte til avdelingen må hun altså nå gå gjennom legevakt og akuttmottak, som ikke kjenner henne, og som har mer enn nok av andre viktige oppgaver.

Kunne vært annerledes

Dersom sykehuslegen hadde presentert problemstillingen på en helt annen måte, kunne de tre månedene ha artet seg helt annerledes. Tenk om han hadde begynt med å beklage at samhandlingsreformen kunne gjøre det vanskelig å fortsette som før og innledet en dialog om hva slags alternativer som kunne fungere for henne, å bruke denne tiden på å besøke institusjoner, men samtidig få beholde sykehustilbudet til hun visste hun hadde noe annet hun kunne leve med. Det ville gjort et hav av forskjell for henne, samtidig som helsevesenet faktisk kunne ha spart ressurser på legevakt og akuttmottak.

Helsefaglig argument

I stedet insisterer sykehuset på at hjemmebehandling er det beste. Det beste for henne, selv om hun selv føler det stikk motsatte. Argumentet er ikke økonomisk, men helsefaglig. Det er best for alle om de kan behandles hjemme, på samme måte som Per Fugelli og Einar Odden i Gudbrandsdølen/Dagningen mener vi helst bør dø hjemme.

Min kone er ikke redd for å dø. Som nevnt var hennes første reaksjon på sykehuslegens beskjed at hun ville foretrekke en verdig død hjemme fremfor å behandles der. Da kalte han henne irrasjonell. Hun ble tvangssendt til sykehusets psykolog, ikke for å få hjelp til å takle situasjonen, men for å overtales til å akseptere behandling hjemme.

Fremmede sykepleiere

Pasienter forstår faktisk en god del om hva som kan være best for dem. På sykehuset har min kone hatt sykepleiere rundt seg som hun kjenner og føler seg trygg på. Med hjemmesykepleien må hun begynne på nytt med fremmede og skiftende sykepleiere. Hun har levd med sin sykdom i over 30 år, har fungert som mor, som hustru og som yrkeskvinne. Hvordan kan da andre vite så godt hva som er best for henne? Eller hvordan kan de få seg til å fortelle henne at hun må lære seg til å leve med sin sykdom? Hun har jo ikke gjort stort annet.

Hun gir seg ikke så lett. Kanskje hun til og med vil stålsette seg til å klare behandling hjemme. Det er nemlig noen ting hun ennå ønsker å oppleve. Men både hun og jeg innser at hun ikke vil klare det lenge. Det er på en måte greit. Vi skal alle dø. Men vi ønsker oss alle en god og verdig død, ikke blant røvere.