Feministenes egoistiske korstog

Årets høst var scene for et ekstraordinært intellektuelt karneval ved Universitetet i Oslo (UiO). En hel uke kunne man gå fra ett platonsk gilde til det neste. Man traff på stjerner som den sorgløse politiske filosofen Quentin Skinner, eller den uforbederlige antiamerikanske amerikaneren Noam Chomsky, eller den mystiske über-feministen Donna Haraway.

Kronikkforfatteren: Nina Witoszek, professor, senter for utvikling og miljø

FOTO: STEIN J. BJØRGE

Magisk forvandling

Anledningen for Blinderns magiske forvandling var tildelingen av æresdoktorater til internasjonalt ledende tenkere i forbindelse med universitetets 200-årsjubileum. "Knowledge and money make beautiful honey", sies det. Men er det slik? Gjør vår tids ledende intellektuelle vår nåtid mer forståelig, vår globale krise mer håndterlig og vår fremtid mer bærekraftig?

Mot en bedre fremtid

Jeg snakker om intellektuelle heller enn "forskere", fordi "intellektuelle" er et bredere, mer ambisiøst begrep. Som moralske og ideologiske visjonære skaper de ikke bare kunnskap; de forsøker å fravriste oss dagens sosiale urettferdighet og menneskehetens ufine vaner mens de leder oss mot en bedre, verdigere fremtid.

Michel de Montaigne, Erasmus fra Rotterdam og Wilhelm von Humboldt skapte den humanistiske revolusjon i Europa. Karl Marx satte proletariatets skjebne på den moralske agendaen -  skjønt hans ideer skapte òg proletariatets fengsler. Jean-Jacques Rousseau fordømte den moderne, kunstige sivilisasjon, hausset opp sport som formende for den menneskelige karakter og gjorde helgen på hytta fasjonabel.

Tannløs

Siden jeg er av den overbevisning at den fattige og undertrykte verden i dag forblir fattig og undertrykket hovedsakelig på grunn av urettferdighet mot kvinner, var jeg spesielt interessert i måten ledende feminister ser for seg en bedre verden. "Literate mothers matter most", sies det om hovedløsningen til problemer i alle lidende, fattige og undertrykte land.

Ubegripelig forelesning

Men dette var ikke tema i Donna Haraways forelesning, en elsket skikkelse i vestlig akademia. Mye av det hun sa i Oslo var ubegripelig, og det som var begripelig var enten banalt eller søkt.

Hennes bøker om Cyborger er kanskje originale, men hennes forelesning om hukommelse, kvinner og sau var koffeinfri og tannløs; en ekstrem forvandling fra 70-tallets virile, kjeftende kvinnfolk av noen feminister. Og jeg lette forgjeves etter en kreativ idé som skulle inspirere meg til å fortsette stafetten i dag.

Eureka!

Den andre berømte feministen, Linda Alkoff, invitert til 25-årsjubileet av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, argumenterte med at "tanken om at voldtekt og sex er to absolutte motsetninger ikke nødvendigvis stemmer overens med ofrenes forståelse av egne erfaringer. De er mer komplekse og ambivalente og forandrer seg over tid.

Eureka I: Alt er komplekst! Eureka II: Etter Michel Foucault er ingenting det samme!

Nei, ingenting er det samme, bortsett fra feministenes svakhet for Foucault, en fransk intellektuell som støttet Khomeinis revolusjon fordi den var antiimperialistisk; tenk ikke på at den har ført til kjønnsapartheid i Iran!

Feighet og redsel

Og her ligger spørsmålet: En gang i tiden protesterte verden mot apartheid i Sør-Afrika, og nå protesterer man mot etnisk apartheid i Israel-Palestina. Hvordan har det seg at vi er så komfortable med et så slående likt apartheid mellom suverene menn og halvmenneskelige kvinner i land som Saudi-Arabia, Afghanistan eller Iran?

Velfødd og velfinansiert

Er det slik i dag at akademisk feminisme, velfødd og velfinansiert, er blitt en kraftløs skygge av sine tidligere internasjonale visjoner og kamp? Eller er det slik at nå som Vestens feminister har oppnådd flesteparten av sine mål for seg selv, snakker de bare franskinspirert vås eller etteraper Eve Enslers "vaginamonologer"? Eller er feminismens gamle mot simpelthen erstattet av feighet og redsel, en redsel for å bli stemplet som rasist, imperialist eller arrogant?

Det finnes til og med en glamorøs akademisk feminisme, representert ved den amerikanske filosofen Martha Nussbaum, som nylig besøkte universitetet i Milano og forlangte 100 000 dollar for sin opptreden samt dekking av reise, kost og losji for sin personlige trener. Hun sa at hun fortjente det fordi hun er verdens ekspert på kvinnens "empowerment" (egenkraftmobilisering).

Hvor er de modige feministene?

En ting er klar: Feministiske yppersteprestinner hjelper ikke verdens undertrykte, og det gjør heller ikke et akademisk språk så fjernt fra dagligtale at det minner mest om voodoo eller latinske prekener. Det kan være at de siste mohikanere innen den modige feminismen som vil noe, finnes i ikke-vestlige land.

Uten kjærlighet

Vandana Shiva

FOTO: RONALD ZAK

En av æresdoktorene, Vandana Shiva, tidligere teoretisk fysiker, er nå en utøvende miljøaktivist. Shiva slår ingen mentale kollbøtter. Hun snakker om moderne jordbruk - med maskiner og kjemikalier, uten folk og uten kjærlighet. Hun dokumenterer hvordan genteknologiens diktatur har ødelagt Indias biologisk mangfoldige avlinger, fremmedgjort småskalabønder fra fellesskap og jordbruket og sendt millioner av mennesker inn i storbyens slumområder. Hun dvelte ved de omkring 250 000 bøndene i India som årlig begikk selvmord – gjennom å drikke sprøytemidler!

Uten innsikt

Da jeg lyttet til Shivas kritikk av frøselskapet Monsanto, tenkte jeg på et "Monsanto-synderom" ved universitetet vårt: Som bøndene i utviklingsland tvinges vi nå til på løpende bånd å produsere "genmodifiserte skriverier". Tusenvis av antologier, vitenskapelige artikler og rapporter som er like forgjengelige som papirbleier, ølbokser eller tyggegummi. Et fjell av klipp-og-lim-tekster skrevet uten kjærlighet, uten innsikt, uten modningstid, som vokser foran, rundt og over oss.

Et egoistisk korstog

Vi er overtrent i forslitte avsløringer av samfunnsmaskerader og maktspill, men vi er fattige på alternative visjoner eller kreative løsninger på eksisterende problemer. Mange av dem som burde ha skapt slike løsninger, nemlig vestlige feministiske intellektuelle, har lagt ut på et egoistisk korstog som er like uangripelig og tvetydig som det er bankerott.

I første versjon av denne kronikken kom det på trykk noen feil. Det skulle stått at «Michel de Montaigne, Erasmus fra Rotterdam og Wilhelm von Humboldt skapte den humanistiske revolusjon i Europa.» Og «Vaginamonologene» er det Eve Ensler som står bak, ikke Gloria Steinem.