Flere vil gå utfor lederstupet

UNDERLIG KULTUR. Arbeiderpartiets Martin Kolberg anser det som kurant å skaffe misfornøyde ledere i LO jobb i Utenriksdepartementet. Men bare ledere som Yssen ville fått oppsigelsesbrevet sitt inn i VG.

Konflikten kjent i årevis.

Den første antagelsen min styrkes av det faktum at mange i LO har kjent til konflikten i årevis. Mange har hatt anledning til å slå i bordet. Men slike konflikter er ikke nødvendigvis knyttet til personer. De kan også skyldes moderne lederfilosofi som i realiteten har avskaffet lederen og bare handler om følelser. Den gir ikke rom for å slå i bordet. En god leder blir i dag betraktet som en amatørterapeut som skal gi de ansatte opplevelsen av å være vel ansett og likt. Lederen skal drive med personutvikling. Noen vil at ledere skal være spesielt kjærlige, forståelsesfulle og kloke. Ledere skal til og med få vanskelige samtaler til å bli lette.

Skuffelser og aggresjon.

Man skal altså lede psyken, ikke arbeidet. Lederne blir supermennesker, ikke virkelige, levende personer. Mange liker nok å få en slik betydning. At ansatte blir som barn eller disipler, passive og avmektige, kan styrke selvfølelsen. Fra en slik lederfilosofi oppstår mange urealistiske forventninger. Samt skuffelser og aggresjon.Det blir lederens skyld at man ikke føler seg vellykket i jobben. Mange anser lærerne for å være problemet når elevene ikke har lært noe.

Stiller ikke spørsmål.

Moderne lederfilosofi inneholder lite om lydighet og disiplin. Sjelden nevnes det at mange mer eller mindre ubevisst søker en leder i enhver lille, uformelle gruppe. Noen er lydige av natur eller oppdragelse. De gjør automatisk det de tror at andre vil at de skal gjøre, enten de gjetter riktig eller ikke. De stiller ikke spørsmål.Også ledere kan være underdanige i forhold til bildet de tror de må leve opp til. Enhver jobb krever lydighet i en eller annen form. Men kravet om lydighet kan ikke beskrives, det forbindes med autoritære ledere.

Triumf og ubehag.

Utad får vi også servert et naivt og idylliserende syn på makt. Om man overhodet tør bruke ordet. Det er ikke politisk korrekt å si at ledelse er makt, derfor snakker man om ledelse. Man later som om makt utøves av strukturer og stillingsbeskrivelser alene. At makten ordner seg uten at noen merker det. Det synes mange er i sin fulle orden. Men makt er av åndelig, psykisk karakter. Makt er den prosess en leder må starte for å få sin vilje igjennom når andre er uenig.Makt får andre til å bøye seg. Makt er både triumf og ubehag. Makt brukes av alle, på de forskjelligste måter, i alle posisjoner. Underordnedes vilje til egen makt og motvilje mot andres makt, er like avgjørende som ledernes.

Utflytende roller.

Det ideelle her i landet er at arbeidsplassen skal være demokratisk. Det betyr utflytende roller og uklare arbeidsoppgaver. Ukvalifiserte medarbeidere kan være med på å fatte beslutninger. En flat struktur er politisk korrekt. Men den passer dårlig med virkeligheten. Derfor vrimler det av hierarkiske unntak vi ikke kan klare oss uten, som for eksempel i Forsvaret, i sikkerhets-, og redningstjenester - og i LO.Alle arbeidsplasser hvor man må kunne ta fornuftige beslutninger om viktige forhold på kortest mulig tid består av en serie med udemokratiske situasjoner. Jeg håper at noen brøler av og til. Allmøter er bare for fredstid for dem som ikke skal redde liv eller verdier.

Maksimere likhet og frihet.

Det er selvfølgelig en fordel at ledere forstår sine ansatte, og omvendt. Men det viktigste for mennesker er allikevel å forstå at de selv og andre virkelig er forskjellige. Menneskers forskjeller er både utfordringen og problemet. I Norge er man ikke opptatt av forskjeller annet enn når det gjelder mørkhudede innvandrere og muslimer.Man er ellers opptatt av å maksimere likhet og frihet. Frihet og likhet står over alle andre verdier. Frihet og likhet setter alle ledere på prøve.

Urimelige forventninger.

I et demokratisk samfunn kan mange komme til å oppleve at de ikke er like og frie nok. I arbeidslivet kan det lett forstås som trakassering. Maktens og avmaktens ubehag blir de andres skyld, aller mest sjefens. Sjefen skal gi næring til de ansattes likhets-, og frihetsfølelse. Om sjefer ikke gir næring til disse følelsene, blir sjefen en avvisende figur.Sjefer sammenligner sin egen frihets- og likhetsfølelse med andre sjefer. Urimelige forventninger fra de underordnede tapper sjefen for energi.

Ufrie og ulike.

Sjefsrollen forsyner unngåelig en person med et større ego enn hva de underordnede har, også når sjefen ikke fremstår som den gode mor. Direktøren for et hotell representerer hotellet utad, det gjør ikke nattevakten.Sjefen har et ansvar de underordnede ikke har. Derfor blir også sjefen den første mistenkte i et likhets- og frihetssamfunn. Sjefens eksistens er politisk ukorrekt i et sosialdemokrati. Sjefsrollen er uten legitimitet hvis alle er like og frie.Det skal visst være mye "mobbing" på norske arbeidsplasser. Sjefen er som oftest den frieste og mest like, og de ansatte som oftest ufrie og ulike.Det er maktens eksistensielle realiteter.

Får energi av å mobbe.

Virkelig mobbing og trakassering er målbart. Fenomenet kan blant annet avleses på menneskers energinivå. Den som blir mobbet mister energi. Men energitap kan forekomme på grunn av mange forhold. Lettest kan det være å avlese mobbing på mobberen selv. Virkelige mobbere får energi av å mobbe. Å mobbe er nødvendig for dem. De må alltid ha minst én de kan plage, i privatliv eller på jobb. Mobbere triumferer, kjenner seg lettet og glad. Mobbing er et karaktertrekk, man kan ikke ta det av og på. Mobbing kan også avleses på menneskers språkbruk. Virkelige mobbere bruker generelt et krenkende språk. Aggresjonen ligger i språkbruken. Sammenhengen mellom ord og virkelighet er løs og tilfeldig. Mobbere lider av en spesiell kontaktløshet. De mange løgnene og overdrivelsene kan registreres av alle som er nær nok. Det gjelder å åpne ørene og reflektere over det man hører.

Egen virkelighetsopplevelse.

Mobberens motpol er et hårsårt, selvsentrert og selvopptatt menneske, antagelig nokså narsissistisk. En selvvalgt sjef. Narsissisten tar igjen med enhver sjef som ikke forsyner vedkommende med nok oppmerksomhet. Narsissisten trenger oppmerksomhet like mye som mobberen trenger å mobbe. En sjef som setter en narsissist på plass, vil få problemer fra dag én. Vedkommende vil være med på å bestemme alt.Ved et brudd er det narsissisten som forlanger å legge premissene. Narsissisten ser seg selv som øverst i ethvert hierarki og blir dypt såret når andre ikke har det samme synet. Skillet mellom det subjektive og det objektive er falt bort, den eneste virkelighetsopplevelse som gjelder er den egne.I arbeidslivet er det bare de ansatte som følger sin leders anvisninger uten å føle seg beklemt av sin underordnede posisjon, som kan gjøre en god jobb. Hvis en ansatt opptrer som lederløs eller uimottagelig for lederskap, ute av stand til å reagere på en åpen eller skjult kommando, er arbeidsinnsatsen av dårlig kvalitet. En god leder gjør sin vilje tydelig og forståelig.

Utfor lederstupet.

Om man ikke utvikler en lederfilosofi som erkjenner psykisk makt, lydighet og fremhever betydningen av å følge regler, vil maktkamper florere. Flere og flere ledere vil gå utfor lederstupet. Et godt samfunn kan bare oppstå hvis mennesker bruker den makten de har, ledet av et solid moralsk instinkt. Jo mer makten er skjult, desto mer totalitær er det sannsynlig at den er.