Flertall for dødshjelp

FOTO: Mikkel Ekrem Moxness

Aktiv dødshjelp.

Ifølge folkemeningen er tiden forlengst moden, ikke bare for å gjøre hjelp til selvmord straffritt, slik det var før 1902, men også for å innføre en rett for syke mennesker til å få hjelp til å avslutte livet når bare håpløs lidelse gjenstår. Det viser blant annet en landsdekkende meningsmåling av nyere dato.

Den 28. mai skal Stortinget behandle de såkalte «dødshjelpsparagrafene», §235 om medlidenhetsdrap (eutanasi) og §236 om medvirkning til at noen berøver seg livet (assistert selvmord). I forarbeidene til loven ble de strenge paragrafene begrunnet med at livet er et uavhendelig gode, og at den enkelte ikke kan gi avkall på retten til liv. Det ble vist til et pliktetisk forbud om ikke å ta liv, som var en del av den vestlige verdens felles kulturarv.

Medvirkning til selvmord.

Før 1902 hadde man ingen særregel om medvirkning til selvmord, og slik medvirkning ble regnet som straffri. Da §236 ble innført i Norge i 1902, ble også konsekvensorienterte vurderinger lagt til grunn. Man ønsket ikke å straffe den som forgjeves hadde forsøkt å begå selvmord (noe som ble straffet i England helt frem til 1961). Men man ville ramme medvirkeren for der igjennom å stemple selvmord som en uønsket handling: Den som skyter seg et skudd for pannen eller tar en dose gift for å unndra seg ansvar for slette handlinger (min utheving), han har vist «en slet og feil Moral», som omgivelsene plikter «at afholde sig fra al Fremme af». Dette var en begrunnelse rettet mot kriminelle, som ved hjelp av selvmord kunne unnslippe datidens brutale straffereaksjoner. En begrunnelse som er helt uten relevans for vår tid, og for uhelbredelig syke og døende mennesker som ønsker aktiv dødshjelp for å befris fra sine lidelser.

Professorforslaget.

I 1992 presenterte de tre jusprofessorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted et lovendringsforslag som innebar at begge de to formene for aktiv dødshjelp, assistert selvmord og eutanasi, i bestemte situasjoner skulle kunne være straffritt. Praksis de senere tiårene har vist at rettssystemet vegrer seg mot å utmåle straff i de aktuelle sakene som har blitt kjent.

Sandsdalen-saken gikk helt til Høyesterett og endte med at handlingen ble kjent straffbar, men uten at det ble utmålt noen straff. Dr. Sandsdalen hadde utført eutanasi etter inntrengende anmodning fra en kvinne med langt fremskreden multippel sklerose, store lidelser, total hjelpeløshet og kort tid igjen å leve. Han meldte seg selv til riksadvokaten. Ifølge de tre professorene var dette et godt eksempel på at handlingen burde vært kjent straffri.

I 2002 foreslo et mindretall av straffelovskommisjonen å innføre adgang til straffrihet under bestemte forutsetninger, en videreutvikling av professorforslaget (NOU 2002: Ny straffelov). Regjeringen sluttet seg imidlertid til flertallet, som mente det ikke skulle foretas vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett. Man forutsatte imidlertid at anvendelse av nødrettsbetraktninger ved barmhjertighetsdrap ikke burde utelukkes. Den problematikken som ble reist gjennom mindretallets og flertallets syn, er nå igjen aktuell.

Folkemeningen.

I en landsdekkende undersøkelse i 2008 (utført av Synovate) ble det skilt mellom legeassistert selvmord og eutanasi, og mellom slik dødshjelp for døende og for syke som kunne ha lengre tid igjen å leve. Det første spørsmålet, som omhandlet legeassistert selvmord for en døende, lød: «Hvor enig eller uenig er du i at en døende pasient, etter grundig overveielse, skal kunne få utskrevet en dødelig dose medisin av sin lege som vedkommende selv kan velge å ta for å unngå store lidelser?»

70 prosent av befolkningen uttrykte enighet. Frp var det parti der flest sa seg enig, 78 prosent, tett fulgt av Høyre med 77 prosent. Blant Krfs velgere var bare 23 prosent enige, mens de øvrige partiene lå nær landsgjennomsnittet. Det neste spørsmålet omhandlet eutanasi for en døende: «Sett at den døende pasienten også er for syk til selv å svelge den dødelig dosen med medisin. Hvor enig eller uenig er du i at en lege da bør ha rett til å sette en dødelig injeksjon hvis pasienten selv ber om dette?»

Her uttrykte 63 prosent enighet. De to neste spørsmålene omhandlet pasienter som ikke er døende, men uhelbredelig syk og med lidelser som ikke kan lindres godt nok. Her uttrykte 59 prosent enighet for assistert selvmord og 57 prosent for eutanasi. De partipolitiske forskjellene gikk i samme retning på alle de fire spørsmålene om aktiv dødshjelp. Resultatene er ikke overraskende, siden 70-90 prosent av befolkningene i den vestlige verden støtter aktiv dødshjelp.

Verden over er legeforeninger og legeetiske råd prinsipielt imot enhver form for aktiv dødshjelp, mens undersøkelser der leger kan svare anonymt, viser at oppfatningene er delte. En representativ undersøkelse blant svenske leger sist høst, publisert i «Scandinavian Journal of Public Health», stilte spørsmålet om legen var for eller imot legeassistert suicid, forutsatt at dette er legalisert og en rekke kriterier oppfylt:

* Pasienten er døende og lider uutholdelig;

* er kompetent og velinformert om alternative lindrende muligheter;

* er ikke under påtrykk fra andre;

* er i stand til å administrere medikasjonen selv;

* lider ikke av psykiatrisk sykdom som kan behandles;

* legen har kjent pasienten over tid;

* en annen lege bekrefter av disse kriteriene er oppfylt.

Legene var delt omtrent på midten i sine svar. Hjelp til selvmord er i Sverige, på linje med en rekke andre land, straffritt. Men Legeforeningen i Sverige mener legene må fratas lisensen dersom de praktiserer dette. Legene har generelt vært mer tilbakeholdende enn befolkningene, men de synes å komme etter. I Nederland, der legene utfører eutanasi med loven i hånd, støttes dette av hele 90 prosent – de vet hva det handler om.

Ingen utglidning.

Noen frykter at legalisering av aktiv dødshjelp uunngåelig vil føre til en praktisering som kommer ut av kontroll. Slippery-slope-argumentet er imidlertid blitt uttrykkelig tilbakevist i en omfattende metaundersøkelse, presentert i «Journal of Medical Ethics», 2007. For eksempel er det ingen overrepresentasjon av eldre blant dem som får innvilget aktiv dødshjelp, slik det er blitt hevdet i media de siste dagene. Helsemyndighetene står bak denne undersøkelsen, som dekker både eutanasi, slik det praktiseres i Nederland, og legeassistert selvmord, som har vært praktisert i den amerikanske staten Oregon gjennom en tiårs periode.

Det er selvsagt opp til det enkelte land å bestemme hvilke grenser som skal trekkes på dette området, og hvilke lover og regler som skal følges. Men lovgivningen bør ikke være helt i utakt med rettsfølelsen i befolkningen. I denne omgang kan man imidlertid bare håpe på en oppmykning av straffeloven i den retning straffelovskomiteens mindretall har foreslått.