• Vidkun Quisling besøkte Adolf Hitler i Berlin i 1943.

    FOTO: NTB

Folk, fører og frifinnelse

Raseskillet mellom norske borgere ble stilltiende akseptert 17. mai 1940.

«Den som vil klandre Administrasjonsrådet for dets opptreden, kommer samtidig til å rette sin kritikk mot hele det norske folks holdning våren og sommeren 1940, mot alle politiske partier, mot alle samfunnsklasser, mot folkets ledere og mot den store masse».

Med denne besvergende uttalelsen ble det norske samarbeidsregimet frifunnet i «Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945». Etter hvert som hendelsene kommer på avstand blir det mer og mer iøynefallende at mens riksrett ble vurdert mot den kjempende regjeringen Nygaardsvold, så gikk deres «borgerlig-nasjonale» skyggekabinett fri for enhver anklage. Ikke fordi anklagepunktene manglet, men fordi de ville berøre et flertall av det norske folk.

Skyggekabinettet

Ennå mens kongen lå på Dovre og hæren slåss i Gudbrandsdalen ble Administrasjonsrådet dannet i Oslo den 15. april. Angivelig for å kaste Quisling ut av regjeringskontorene. Initiativet hadde basis i et samarbeid mellom primas i Den norske kirke, Eivind Berggrav, sjefen for høyesterett, Paal Berg, aktører innen norsk næringsliv og den tyske sendemannen, Curt Bräuer. Ledelsen ble overlatt fylkesmannen i Oslo, tidligere forsvarsminister, Ingolf Christensen.

Rådet som skulle besette departementskontorene og administrere de okkuperte delene av Norge, ble utnevnt av høyesterettsjustitiarius, men med den tyske sendemann som garantist. Ti dager senere ble maktgrunnlaget ytterligere presisert.

Hitler avviklet gesandtskapet i Oslo idet han hjemkalte minister Bräuer. Isteden opprettet han rikskommisariatet under ledelse av tidligere Gauleiter i Essen, Josef Terboven. Dette var mer enn en byråkratisk omorganisering. Rikskommissæren medbrakte hva vi kan kalle ny grunnlov for Norge, ikke signert på Eidsvoll 17. mai 1814, men i Berlin 24. april 1940 – den såkalte Førerforordningen.

Førerprinsippet

De åtte paragrafene ble offentliggjort i norske aviser samtidig som Terboven inntok Oslo. Egentlig hadde det holdt med én paragraf: «Rikskommisaren står umiddelbart under meg, og han får retningslinjer og instruksjoner av meg». Signert: Adolf Hitler.

Tor Bomann-Larsen
Med denne forordningen var førerprinsippet innført i Norge. Og i forlengelsen av dette: «Rikskommisaren kan betjene seg av det norske administrasjonsråd og de norske myndigheter for å gjennomføre sine forordninger og utøve forvaltningen». På samme måte som regjeringen Nygaardsvold var utgått av Stortinget, var Administrasjonsrådet underlagt den nye lovgivende myndighet: Adolf Hitler.

Den 26. april kunne Terboven proklamere at de syv rådsmedlemmene aksepterte nyordningen. «De blir i sine embeter og besørger sine tjenester som tidligere».

Radioapparatene

Hverken Undersøkelseskommisjonen eller Administrasjonsrådet selv lot til å legge særlig vekt på endringen i styringsgrunnlaget, den glidende overgangen fra Berg, via Bräuer til Hitler. Rådet var opprettet for å holde hjulene i gang (og Quisling unna regjeringskontorene), ikke for hindre at nazimakten tok grep om okkuperte landområder. Hva nyordningen skulle bety i praktisk politikk ble likevel umiskjennelig klart den 16. mai.

Det kom Administrasjonsrådet for øre at politiet i de okkuperte områdene var gått til inndragelse av den jødiske befolkningens radioapparater. Rådet innkalte politimesteren i Oslo, Kristian Welhaven, for en redegjørelse. Han ble spurt om hvordan en slik aksjon kunne iverksettes uten at Administrasjonsrådet var så mye som forelagt saken? Politimester Welhaven opplyste at han hadde utført ordre fra de tyske myndigheter. Administrasjonsrådet henvendte seg deretter til Rikskommisariatet for en nærmere klargjøring.

17. mai 1940

Svaret kom dagen etter – på selveste 17. mai. (Samme dag som Nordahl Grieg proklamerte de nakne flaggstenger over frie sendere i Nord-Norge.) Jødespørsmålet var et internasjonalt anliggende, høyt hevet over Administrasjonsrådets nasjonale virkefelt. Hjemmel for vedtaket var å finne i «der Führers forordning». Folkegruppen skulle ikke behandles som norske borgere.

Det er her Hitler knesetter sin raseideologi som gjeldende lov i Norge. Dette er det moralske punkt. Og det kunne se ut som om Administrasjonsrådets medlemmer hadde forstått nettopp dette. Siden de utba seg en forklaring. Men hva ble resultatet? Rådet tok saken til etterretning. Det hadde ikke vært opptatt av spørsmålet moralsk og ideologisk, bare byråkratisk og formalistisk.

Stilltiende aksept

Saken dannet presedens. Drøye to år senere (og nå med NS-styret på plass i departementene) rykket norske politimyndigheter ut på ny, denne gang for å hente lytterne på de samme adresser som radioapparatene. 26. november 1942 var det tid for avreise og utradering. Men politifolkene hadde altså vært ute en vårdag før. Raseskillet mellom norske borgere var blitt stilltiende akseptert den 17. mai 1940.

Sviket

Som det har vært påpekt fra flere hold, falt sviket mot den jødiske befolkning i Norge utenfor begrepet landssvik. Etter Undersøkelseskommisjonens innstilling var det en forbrytelse å støtte Quisling, men tillatt å tjene Hitler. Særlig tankevekkende blir dette i lys av begrunnelsen.

Den kan vanskelig tolkes annerledes enn at Administrasjonsrådets passivt aksepterende innstilling til okkupantenes rasepolitikk måtte godtas. Fordi den var i pakt med «hele det norske folks holdning våren og sommeren 1940».

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Innenfor husets fire vegger

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Maten plyndres for næring

UTPINT GRØDE. Det er med nåtidens kornslag og planter som det er med moderne mennesker: På avstand ser det ut til at alt er i orden.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer