• David Grossman,
    israelsk forfatter

Før de blir døve på begge ørene

Israel og Iran. Vil krig føre til en virkelig seier? En garanti for mange fredfulle år for Israel?

Statsminister Benjamin Netanyahu har holdt mange taler. Vi ser ham oppildne sine tilhørere, seg selv inkludert, ved stadig å henvise til holocaust, den jødiske skjebnen og skjebnen til fremtidige generasjoner. I lys av Netanyahus dommedagsretorikk undrer man på om han alltid greier å skille mellom de virkelige farene Israel står overfor og ekkoene og skyggene av fortidens traumer. Dette spørsmålet er avgjørende, for å blande kortene kan igjen stille Israel ansikt til ansikt med ekkoene og skyggene fra fortiden.

Et lukket verdenssyn

Hvis det tøffe språket og de høye brølene om en varslet katastrofe ikke var annet enn taktikk for å få verden til å stramme grepet om Iran, og taktikken var å lykkes uten et israelsk angrep, ville vi selvsagt gladelig erkjenne at statsministeren gjorde en utmerket jobb som han fortjente heder og ære for. Men hvis han faktisk tenker og handler innenfor et hermetisk lukket verdenssyn som svinger mellom katastrofe og redning, befinner vi oss i to universer.

I stedet for en endimensjonal fortolkning av Israel anno 2012 som de europeiske jødenes holocaust må det stilles ett spørsmål: Er det klokt av Israel å gå til krig mot Iran på egen hånd – en krig man ikke aner konsekvensene av – for å avverge en farlig situasjon i fremtiden, men som ingen med sikkerhet kan si vil bli virkelighet? Vil Israel med andre ord gi støtet til en uunngåelig katastrofe nå for å forhindre en mulig katastrofe i fremtiden?

Midt i kaoset

Det er vanskelig å ta en beslutning i en stund som dette. En hvilken som helst israelsk leder, ikke minst Netanyahu, ville hatt vanskelig for å ta en nøktern avgjørelse i en situasjon tynget av traumet fra fortiden og frykten for at et nytt skal dukke opp i fremtiden. Kan Netanyahu, midt i kaoset han selv er opphavet til, klare å være praktisk og klartenkt til stede i dagens virkelighet? En virkelighet som ikke må være en del av en tragisk, apokalyptisk regle som på en eller annen måte forfølger sin skjebne igjen og igjen – i hver generasjon jøder?

Terrorbalanse

For dette er også dagens virkelighet: Det eksisterer allerede en terrorbalanse mellom Israel og Iran. Iranerne har erklært at hundrevis av deres raketter er rettet mot israelske byer, og man kan trygt regne med at Israel ikke forholder seg passivt til det. Denne terrorbalansen omfatter ukonvensjonelle våpen, biologiske og kjemiske, sier ekspertene. Hittil er denne terrorbalansen ikke blitt brutt.

Ingen kan vite sikkert om terrorbalansen vil bestå. Heller ikke kan man være sikker på at den ikke vil det. Ingen kan vite om atomvåpen eller knowhow kan «lekke» fra Iran til terrororganisasjoner, like lite som noen kan avvise muligheten for at dagens regime i Iran kan bli erstattet med en mer moderat variant. Stilt overfor dette dilemmaet arbeider statsministeren, forsvarsministeren og medlemmer av sikkerhetskabinettet, som skal stemme for eller mot et angrep på Iran, i en sfære hovedsakelig bestående av hypoteser, spekulasjoner og frykt. Man skal ikke bagatellisere alvoret i dette, men kan det skape solid grunnlag for handlinger som kan gjøre ubotelig skade?

Irans atomprosjekt

Ingen i Israel kan være helt sikker på at hele Irans kjernefysiske potensial ville bli tilintetgjort av et israelsk angrep. Heller ikke har noen eksakte kunnskaper om hvor mye død og ødeleggelse et iransk svar på angrepet ville spre i israelske byer. Man kan også ha i mente de israelske ledernes overdrevne selvtillit og illusjonene om en pålitelig militær etterretning i begynnelsen av den andre krigen mot Libanon – samt den feilslåtte prognosen under den første Libanon-krigen, som viklet Israel inn i en 18 år lang okkupasjon. Og det vrimler av andre eksempler.

Og selv om det iranske atomprosjektets infrastruktur ble ødelagt, er det umulig å ødelegge kunnskapen iranerne har. Kunnskapen, og de som er i besittelse av den, vil reise seg av asken og begynne å lage ny infrastruktur, og denne gangen vil de være drevet av ydmykelsen, et tøylesløst hat og hevntørst på vegne av hele det iranske folk.

Eliminere en mulighet

Iran er, som vi vet, ikke bare en radikal fundamentalistisk stat. Et vidt spekter av befolkningen er sekulær, utdannet og opplyst. Det finnes en stor middelklasse, deriblant mange mennesker som risikerte livet sitt i modige demonstrasjoner mot det diktatoriske religiøse regimet de forakter. Jeg hevder ikke at den iranske nasjonen nærer noen sympati for Israel. Men de vi snakker om, kan være de som kommer til å styre Iran en gang i fremtiden og kanskje til og med vil tine opp forholdet til Israel.

Et israelsk angrep på Iran vil eliminere den muligheten i mange år fremover: Selv i moderate, realistiske iraneres øyne vil Israel for alltid bli oppfattet som en hovmodig, stormannsgal nasjon, en historisk fiende som må bekjempes for all fremtid. Er dette perspektivet mer eller mindre farlig enn et Iran med atomvåpen?

Det eneste landet

Og hva vil Israel gjøre hvis Saudi-Arabia på et eller annet tidspunkt også ønsker seg atomvåpen og går til anskaffelse av det? Angripe Saudi-Arabia også? Og hvis Egypt, under det nye regimet, også sikter i den retningen? Vil Israel bombe landet? Og for alltid være det eneste landet i regionen som påberoper seg retten til å være i besittelse av atomvåpen?

Selv om det allerede er blitt veiet for og imot, må disse spørsmålene gjentas igjen og igjen – før hørselen forsvinner på begge ører i drønnet fra slagmarken: Vil krig føre til en virkelig seier? En garanti for mange fredfulle år for Israel? Eller lede til noe som skaper vilje til å akseptere Israel som en legitim samarbeidspartner og nabo en gang i fremtiden, en vilje som i det lange løp kan gjøre alle former for kjernefysiske våpen – inklusive Israels og andre lands – overflødige?

Et svar

Et berettiget svar på disse spørsmålene – et svar som er hardt å svelge, men verdt en offentlig debatt – er dette: Hvis økonomiske sanksjoner ikke får Iran til å stanse anrikingen av uran, og USA av visse grunner ikke vil angripe landet militært, selv da ville Israel være best tjent med ikke å gå til angrep, selv om det betyr at Israel – med tenners gnissel – vil måtte leve med atomvåpenmakten Iran.

Det er tungt å akseptere dette, og håpet er at internasjonalt press vil eliminere denne eventualiteten. Men et mulig israelsk angrep blir neppe mindre smertefullt og bittert. Og fordi det ikke er mulig å få rede på hvorvidt Iran virkelig ville gå til angrep på Israel hvis landet disponerte atomvåpen, må Israel ikke angripe Iran. Et slikt angrep ville være en overilt, vill satsing, som trolig ville ødelegge fremtiden vår på måter jeg ikke engang tør forestille meg. Jo, jeg kan forestille meg det, men hånden min nekter å føye meg.

Basert på frykt

Jeg misunner ikke statsministeren, forsvarsministeren og medlemmene av sikkerhetskabinettet. Et enormt ansvar hviler på deres skuldre. Jeg tenker at i en situasjon dominert av tvil og usikkerhet, er frykten ofte det eneste sikre holdepunktet. Det er fristende for oss israelere å klamre oss til frykten, la den styre og veilede oss. Jeg er overbevist om at de som støtter et angrep på Iran, rettferdiggjør det på basis av at det blir gjort for å avverge et mulig større mareritt i fremtiden. Men har noen rett til å dømme så mange mennesker til døden – utelukkende basert på frykt for et scenario som kanskje aldri vil gå i oppfyllelse?

Oversatt fra engelsk av Unni Wenche Grønvold

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer