For passivt, 
utenriksminister!

For 15 år siden ble seks medarbeidere i Røde Kors drept i Tsjetsjenia. To av dem, Ingebjørg Foss og Gunnhild Myklebust var norske statsborgere. Natt til 17. desember 1996 brøt en gruppe maskerte menn seg inn på sykehuset der de jobbet. De to Røde Kors-medarbeiderne ble skutt på kloss hold. Mistanken har siden gått i retning av islamistiske miljøer, men ingen er blitt anholdt. Sist sommer ble det meldt fra det russiske utenriksdepartementet at saken nå er henlagt.

Mistanke mot Russland

Ingebjørg var min søster. Beskjed om henleggelsen kom via generalsekretæren i Det Internasjonale Røde Kors. Jeg er derfor usikker på om norske myndigheter vet det og dette reiser noen prinsipielle spørsmål. For drøyt et år siden skrev jeg et brev til Utenriksdepartementet ved Jonas Gahr Støre. Foranledningen da var at en forhenværende major i FSB, det tidligere KGB, hadde fortalt i et intervju i The Times (24. november 2010), at de var ansvarlige for drapene. For første gang pekte mistanken i retning av Russland.

Jeg spurte i brevet om norske myndigheter ville foreta seg noe i forhold til disse opplysningene. Jeg trakk en parallell til Alexandr Litvinenko, som døde på et sykehus i London i 2006 etter å ha vært utsatt for en forgiftning. I The Economist ble det sagt at britisk diplomatis største bekymring den gangen var at Scotland Yard skulle lykkes i etterforskningen og på den måten forstyrre forholdet til Russland. Mon tro om en slik bekymring nå kunne merkes i UD òg?

Jeg fikk i alle fall aldri noe svar på brevet til UD. Det får så være.

Et viktigere spørsmål er om UD eller politi noen gang gjorde et fremstøt overfor den russiske majoren for å avhøre ham. Jeg tviler på det, på samme måte som jeg tviler på UD har registrert at etterforskningen av drapene på to norske statsborgere er henlagt. Denne unnfallenheten står i slående kontrast til hvordan UD engasjerer seg i andre saker. All ære for den innsats som gjøres for å få drapsmannen til Martine Wiik stilt for britisk rett. Men det er åpenbart vanskeligere å involvere seg i en drapssak som kunne berøre Norges forhold til Russland. Forklaringen kan selvfølgelig være at UD har tillit til russiske myndigheter. I så fall har de et forklaringsproblem.

Farselignende rettssak

For snart ti år siden var Anna Politikovskaja gjest ved Bjørnsonfestivalen. Hun var en kjent journalist og forfatter. Blant mye annet var hun engasjert i undertrykkelsen i Tsjetsjenia og alle drapene som aldri ble oppklart. Da hun under besøket i Molde traff min mor, ville hun at de sammen skulle gå på kirkegården. Så sto de to der en stund ved Ingebjørgs grav. Min mor husker hvor vakker hun var og snakker ofte om Annas varme.

Den 7. oktober 2006, på vei inn i oppgangen til sin leilighet ble hun brutalt myrdet. En farselignende rettssak fulgte, Putin kunne skamløst blottstille sin nonchalanse. I praksis så er vel etterforskningen av dette drapet også henlagt. Det er blitt opprettet en pris etter henne; Anna Politikovskaja Award. Den første som fikk den var Natalya Estemirova. Også hun var en sterk kvinne, engasjert i menneskerettighetene, opptatt av alle de uoppklarte drapene.

Flere drap

Hun ble trakassert av Kadyrov, som sies å styre Tsjetsjenia som sin egen eiendom, i nær forståelse med Putin. Senere ble hun direkte truet av hans menn. 15. juli i 2009 ble hun trukket inn i en bil av fire menn. Noen timer senere ble hun funnet, skutt i både hjertet og hodet, ifølge minneordet i Le Monde. Før hun ble funnet hadde Human Rights Watch appellert både til Kreml og Kadyrov. For det er ikke bare det at sakene forblir uoppklarte som går igjen. Felles er også at mistanken ofte går i begge retninger, både til FSB og til tsjetsjenske myndigheter eller terrorister.

Stanislav Markelov var advokat og representerte de etterlatte etter Anna Politkovskaja. Han ble skutt og drept noen hundre meter fra Kreml 19. januar 2009. Anastasia Baburova, som i likhet med Anna Politkovskaja var journalist i Novaja Gazeta, ble drept da hun prøvde å komme ham til unnsetning. Hun ble 25 år. Senere samme år kommer beskjeden fra russiske myndigheter: «etterforskningen er avsluttet». De som står nærmere disse drapene forteller at det ikke bare dreier seg om en serie hendelser, det dreier seg om et system. Dusinvis av drepte i Russland og Tsjetsjenia. Når jeg går gjennom denne listen virker det ikke lenger så usannsynlig at de første drap på Røde Kors-medarbeidere skulle komme til å skje akkurat her.

Unnfallenhet

UDs passivitet virker grell i forhold til dette system av henrettelser. Det synes mer aktuelt å engasjere seg i menneskerettigheter andre steder. Reiser utenriksministeren til Israel så er det som han nærmest lover å ta opp konflikten med palestinerne. Om det er til Moskva reisen går, så virker det mindre nødvendig med slike forsikringer. Møtene handler åpenbart om noe annet. Det er her unnfallenheten ligger. Dersom norske myndigheter hadde engasjert seg mer i oppklaringen av drapene på to norske statsborgere på russisk jord, så tror jeg det også ville sendt signaler om hva man mener om alle disse andre overlagte drapene. Og ikke minst om etterforskningen av dem.

Hvorfor skjer det ikke? Da Ola Borten Moe (Sp) tiltrådte som statsråd, ble han kritisert for å ta sin «læretid» i Statoil. Det er kanskje ikke så rart for en som skal bli olje- og energiminister. Et viktigere spørsmål må være hvilke føringer Statoil legger på norsk utenrikspolitikk. Vi liker ikke å tenke at oljeinteresser setter den politiske agendaen, slik tilfellet kanskje er i land som Nigeria og Angola. Men langt der nord ligger Stockmanfeltet og lyser av fremtidshåp. Jeg skulle ønske vi hadde andre ledestjerner i vårt forhold til Russland.