Neste år er det hundre år siden unionen med Sverige ble oppløst. Det er lett å finne usympatiske trekk ved den norske nasjonalismen som fra 1890 drev frem og nødvendiggjorde unionsoppløsningen. Tiden er inne til å se så vel unionen som oppløsningen også fra et svensk perspektiv, skriver Ole Kristian Grimnes , professor i historie og for tiden tilknyttet et prosjekt om norsksvenske forhold og 1905 ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo.
N ESTE ÅR er det hundreårsjubileum for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige. Men hvordan foregikk oppløsningen, og hva var det egentlig som ble oppløst? Det trengs noen nye perspektiver på dette i dag, hundre år senere. 1905 vil alltid ha en plass i den nasjonale identitetshistorien, på linje med 1814 og 1940- 45. Men fortellingen om 1905 må få noen nye sider, den kan ikke på alle måter fremføres slik den alltid har vært. Det trengs en åpning også for det svenske, et ekte svensk-norsk perspektiv, og vi har behov for et nytt syn på selve unionen."Unionen ble oppløst 7. juni". Det vet enhver nordmann. Nei, den gjorde ikke det. Ved siden av 7. juni står en annen dato, totalt ukjent i Norge: 26. oktober. Den dagen godtok Sverige oppløsningen. Da sa Oscar 2. fra seg den norske tronen, og da ble veien lagt åpen for at andre stater kunne anerkjenne Norge og sende sine diplomater til den norske hovedstaden.Statsrettslig ble unionen de facto oppløst 7. juni, det kan det ikke være noen tvil om. Etter den datoen gjorde ikke Oscar 2. noe forsøk på å regjere i Norge, og ingen norsk myndighet fulgte noen direktiver fra ham eller viste ham på annen måte sin lojalitet. Men unionen hadde også en folkerettslig side som lett glemmes. Folkerettslig ble unionen oppløst 26. oktober. Først etter den datoen trådte Norge som en fullt suveren stat inn i rekken av suverene stater. Hvordan kan vi i vår oppfatning av 1905 unnlate å la folkeretten telle med når vi ellers så ofte bekjenner oss til den?"Norge hadde retten på sin side i 1905". Nei, det er mer enn tvilsomt om vi gir jus og folkerett en selvstendig verdi og tenker på "rett" som lover og etablert sedvane. Riktignok la man fra norsk side frem en statsrettslig argumentasjon for å oppløse unionen.M ANGEhar vel en mer eller mindre klar erindring om hvordan 7. junivedtaket 1905 oppløste unionen i en bisetning til en bisetning. Hva hoved- og bisetninger sa, var at kongen hadde sluttet å fungere fordi han ikke hadde klart å skaffe landet en regjering. Dermed hadde også unionen sluttet å fungere siden kongen var det eneste som bandt unionen sammen.Men når mistet en konge retten til sin trone fordi han i en gitt situasjon står uten regjering? Unionen var dessuten en folkerettslig forbindelse mellom to stater, etter norsk syn frivillig inngått i 1814 og forankret i en egen unionsavtale, riksakten av 1815. En part kan ikke ensidig oppsi en avtale mellom to parter, slik Norge gjorde. Nei, Norge hadde ikke retten på sin side i 1905. Norge gjennomførte unionsoppløsningen som en politisk revolusjon.Sverige behandlet denne revolusjonen med stor generøsitet. Det mente ikke nordmenn i sin opphetede nasjonalisme den gangen, og det er vel heller ikke noe synspunkt som senere har stått sterkt i norsk bevissthet, men det bør snart begynne å gjøre det.Det tok litt tid før svenskene fikk summet seg, men da de hadde gjort det, sa de omtrent som så: Man oppløser ikke ensidig en union. Nordmennene får i det minste finne seg i å forhandle om en oppløsning, og i den anledning har vi noen vilkår å stille. Det viktigste kravet var at Norge måtte nedlegge grensefestningene som landet hadde anlagt de siste årene, og som så klart var rettet mot Sverige. Kravet sved og skapte en forbitret opposisjon hos et mindretall på norsk side. I dag er det umulig ikke å anse kravet som et rimelig og velegnet vilkår for å skape tillit mellom to folk som fortsatt skulle leve side om side.Det er lett å finne usympatiske trekk ved den norske nasjonalismen som fra 1890 drev frem unionsoppløsningen, trekk som minner om den uheldige vending som europeisk nasjonalisme som helhet tok på slutten av 1800-tallet. Den var aggressiv, retthaversk og sjåvinistisk, den viste imperialistiske drag i polarområdene, og den var rasistisk overfor samer og kvener.Som så ofte avlet den ene nasjonalismen også den andre. Den ensidige og uforsonlige norske nasjonalismen i begynnelsen av 1890-årene stimulerte en storsvensk og ultrakonservativ nasjonalisme som toppet seg i 1895. Da ville den trolig ha utløst krig om ikke Norge nødtvungent hadde gitt etter. Isteden forårsaket den en norsk opprustning og noe som minnet om et våpenkappløp mellom unionsbrødrene. Det økte mulighetene for krig og skapte en eskaleringsfare som var høyst reell under Karlstad-forhandlingene høsten 1905. Norge satset ikke på krig, men landet drev en politikk som innebar en kalkulert risiko for krig. Bildet av det fredelige Norge passer ikke på unionskampenes tid.D ET VAR IMIDLERTID ett forsonende trekk ved denne nasjonalismen. Den var demokratisk. Det parti som først og fremst var nasjonalistisk, Venstre, kjempet samtidig for alminnelig stemmerett. I 1905 sto alle partier samlet om ytterligere et skritt i demokratisk retning. Det heter gjerne at parlamentarismen i Norge ble innført i 1884, men det er bare delvis riktig. Om vi med parlamentarisme mener at den utøvende makt skal fungere som den lovgivende makts forlengede arm, kunne ikke den utøvende makt i Norge gjøre det så lenge kongen opptrådte politisk, og det gjorde kongen helt til 1905. Først med den nedkvisting av kongemakten som unionsoppløsningen innebar, kunne parlamentarismen fungere uforstyrret, med kongen som et samlende symbol, men uten politisk makt.Det må ved hundreårsjubileet være mulig å hevde to tanker på én gang. Den ene er at unionsoppløsningen fremstår som en nødvendighet så sterke som de nasjonale og demokratiske krefter var blitt i Norge på slutten av 1800-tallet. Disse krefter var rettet mot Sverige, som slik sett var en fiende.Den andre tanken er at den svensk-norske unionen var til velsignelse for Norge. Den nye norske staten av 1814 var så sped at den trengte et vern i begynnelsen, og unionen ga den nettopp det. I ly av den kunne stat og nasjon utvikle seg i sin egen takt og langs sine egne veier. Mangelen på full likestilling mellom landene i unionen er her mindre viktig enn at unionen fra starten var så løs, og at Norge fikk utdelt så gode kort i 1814."1905 - Da Norge fik sin egen stemme" heter det i brosjyren fra Aksjeselskapet "Norge 2005" som Stortinget har opprettet for å gjennomføre hundreårsjubileet. Det er treffende om man tenker på Norges forhold til omverdenen. Først etter 1905 kunne Norge tale med sin egen stemme overfor utlandet. Tidligere var det alltid den svenske utenriksministeren som hadde gjort det. Men innad hadde Norge hatt sin egen stemme i 90 år da unionen ble oppløst.N ORGEhadde siden 1814 utgjort en egen stat med sin egen regjering, egen valgt lovgivende og bevilgende nasjonalforsamling, egen hær og marine, egen valuta, egen nasjonalbank, egne domstoler og et eget rettssystem. Med et slikt sett av institusjoner kunne en fattig nasjon som ikke hadde noen erfaring med å styre seg selv, drive et fruktbart statlig og nasjonalt utviklingsarbeid gjennom hele 1800-tallet. Det skjedde under et minimum av ytre innblanding og med lave omkostninger for den armodslige stat som slapp billigere fra forsvar, utenrikstjeneste og hoff enn den ville ha gjort om den skulle ha forsvart sin stat alene i stormaktsjungelen. I virkeligheten var nordmennene lenge tilfreds med unionen. Først sent på 1800-tallet vokste de unionssprengende kreftene seg sterke.Det heter at hundreårsjubiléet neste år skal "markeres", ikke "feires". Er det vel gjennomtenkt? 1814, 1905 og 1940- 45 er de skjellsettende år i vår nasjonale historie og bør feires som det, ikke unnselig "markeres". Hensynet til Sverige bør ivaretas på annen måte: Som en interesse også for Sveriges situasjon under unionskampene, som en anerkjennelse av hvor tilbakeholdende svenskene opptrådte i 1905, og som en forståelse for hvor viktig og positiv unionen var: Et nødvendig mellomstadium mellom underkastelsen i den dansk-norske unionen før 1814 og den fulle suvereniteten etter 1905.
Kommentarer