Forskning på norsk belønnes

MISFORSTÅELSE. På lederplass 4. desember skriver Aftenposten at "vitenskapelig publisering på engelsk i internasjonale tidsskrifter verdsettes langt høyere enn tilsvarende artikler skrevet på norsk". Dette er en misforståelse som avisen har overtatt fra to nylig publiserte kronikker som vi vil svare på her: "Avviklingen av norsk fagspråk" (19. november 2005) av professor Birgit Brock-Utne og "Norsk bort fra universitetene" av professorene Kjersti Bale og Erik Bjerck Hagen (3. desember 2005). De to kronikkene viser til innstillingen "Vekt på forskning" (2004) fra Universitets- og høgskolerådet, som vi har medvirket til. Arbeidet er utført av forskere i lederverv fra ulike fag og institusjoner. Disse har vært i bred dialog med forskningsfagenes nasjonale organer og med ledere og forskere ved de enkelte institusjoner. Innstillingen er skrevet på oppdrag fra departementet og gir forslag til avgrensning og vekting av vitenskapelig publisering ved universiteter og høyskoler. Departementet har lagt forslagene til grunn for beregningen av en liten del av forskningsmidlene i statsbudsjettet for 2006 - ni promille av de samlede institusjonsbudsjetter. Med dette tiltaket har myndighetene innfridd et ønske som universiteter og høyskoler har fremmet gjennom mange år, nemlig at midler til forskning i større grad bør baseres på vitenskapelig produksjon i stedet for antall førstestillinger.

Ikke språkpolitikk.

Dette er den forskningspolitiske hensikten med tiltaket. Hensikten er ikke språkpolitisk, og virkningen er ikke at publisering på engelsk i seg selv belønnes mer enn publisering på andre språk. Norge har ambisjoner om å være i forskningsfronten og delta i konkurransen om forskningsmidler i Europa. Da er det i flere fag ikke uten betydning hvor man velger å publisere sine vitenskapelige arbeider. Vi vil her vise at vi også har tatt hensyn til de som vil publisere på norsk i Norge.I sin kronikk 19. november skriver Birgit Brock-Utne: "Et nytt finansieringssystem ved universitetene - det såkalte tellekantsystemet - gir uttelling til instituttene etter hvor mange "internasjonale" (dvs. engelskspråklige) publikasjoner de vitenskapelig ansatte har skrevet foregående år". Vårt forslag til nasjonalt system er ikke avgrenset slik. Alle publikasjoner på alle språk får uttelling. I de fleste tilfeller får publikasjoner på engelsk og norsk samme uttelling. Ordet "engelsk" brukes bare ett sted i innstillingen (s. 25), hvor det står: "Merk at i visse fag og emner kan en publikasjon være på norsk og likevel være tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den. I mange fag og emner er engelsk bare ett av flere internasjonale språk". Men vi har altså lagt vekt på at publikasjonene blir mest mulig tilgjengelig for forskersamfunnet. Professor Gjert Kristoffersen hadde et tilsvar til Brock-Utne den 28. november som vi slutter oss til. Norsk som fagspråk er truet hvis engelsk får dominere i undervisning og formidling. Men hvis man tvinger forskere til å publisere på norsk, kan forskningen være truet. Forskningskvalitet er avhengig av forskerkommunikasjon. Norsk forskning bidrar med 8000 vitenskapelige publikasjoner årlig, og de fleste utkommer utenfor Norge. Slik har det vært gjennom generasjoner. Før skrev man på latin og tysk, nå mest på engelsk, men også andre internasjonale språk benyttes. Noen fag har alltid publisert mest på norsk.

Stimulering.

Alle fag har alltid publisert på norsk i formidling og samfunnsdebatt. Departementet utvikler nå en indikator som vil stimulere dette mer. Vi har konsentrert oss om den vitenskapelige publiseringen og gått langt i å ivareta norsk som vitenskapsspråk også her. I andre land, for eksempel Nederland og Belgia, teller bare artikler i internasjonale tidsskrifter. Dermed utelukkes vitenskapelige bøker, konferansepublikasjoner og nesten all publisering på morsmålet, også i tidsskrifter. I Norge inkluderes alt som kan defineres som vitenskapelige publikasjoner. Dette er særlig viktig for de humanistiske fagene, hvor mye av publiseringen er i bøker og på norsk.Likevel hevder professorene Kjersti Bale og Erik Bjerck Hagen i sin kronikk den 3. desember at vår innstilling er en "katastrofe" for de humanistiske fagene, "et frontalangrep på norsk språk og norsk kultur overhodet" og en "kolonialisering av universitetsfagenes livsverden og selvstyre". Påstandene er basert på antagelsen om at "norske akademikere skal få fem ganger så høy belønning hvis de skriver på engelsk i stedet for norsk". Dette er feil - innstillingen har ikke et slikt generelt skille mellom engelsk og norsk.

Forskjellig uttelling.

Universitets- og høgskolerådet anbefaler et skille mellom normal og høyere uttelling for publikasjoner avhengig av i hvilken kanal de er publisert (tidsskrift, serie, bokutgiver). Forskjellen er tredobbel (ikke femdobbel) for tidsskrifter og serier i foreliggende statsbudsjett, men mindre for bokpublisering. Høyere uttelling gis for publisering i kanaler som representerer en femtedel av publikasjonsmengden i faget. Forskningsfagene har selv vært med på å prioritere noen kanaler som er særlig viktige, og som dekker denne femtedelen. I slike kanaler er det større konkurranse om å publisere og dermed mer årvåken kvalitetsvurdering. Dessuten får resultatene større spredning, mer anvendelse og mulighet for kvalifisert kritikk. Hensikten med skillet er å hindre en utflatning av publiseringsmønsteret i retning av flest mulig publikasjoner med minst mulig innsats. Dette kunne lett skje hvis alle publikasjoner telte likt i budsjettmodellen.I fag som publiserer mye på engelsk består det høyeste nivået av noen få utvalgte internasjonale tidsskrifter. På det normale nivået finner vi all annen publisering, det meste på engelsk og noe på norsk. I de humanistiske fagene er fordelingen en annen. Her er i utgangspunktet 80 prosent av den vitenskapelige produksjonen på norsk i norske kanaler. Dette er det normale nivået. Disse publikasjonene gis samme uttelling som det meste av den internasjonale publiseringen i fag hvor det er vanlig å publisere internasjonalt. På det høyere nivået har de fleste humanistiske fag prioritert kanaler hvor også andre lands forskere publiserer - og da på internasjonale språk. Dette kan for eksempel være i felles nordiske tidsskrifter. Rettsvitenskap og historie, som har utpreget nasjonale emner, har samtidig ønsket å prioritere sine viktigste norske tidsskrifter. I allmenn litteraturvitenskap, som Bale og Bjerck Hagen representerer, er emnet verdenslitteraturen, og internasjonal teoriutvikling er prioritert. Emnene synes ikke utpreget nasjonale. Man kan derfor spørre om allmenn litteraturvitenskap bedre kan sammenlignes med filosofi, kunsthistorie, religionshistorie eller lingvistikk, hvor forskere delvis har emnefellesskap på tvers av landegrensene. I alle fall siterer man ofte internasjonal forskningslitteratur i dette faget, uten at fagets norske publikasjoner kan leses av de forskerne som siteres. Faget har nylig hatt en debatt om det er riktig å publisere en doktoravhandling om den franske dikteren Marcel Proust på norsk. Problemstillingen er altså ikke fremmed. Men slike spørsmål kan og bør faget løse selv. Vår modell gir uttelling til alle aktuelle valg: norsk, engelsk eller fransk.Det nye finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er laget for å legge mer vekt på resultater i forskningen. Det skal forbedres gjennom kritikk og evaluering. Tiltaket har betydning for hvordan forskning utføres og publiseres, men liten innvirkning på valget mellom engelsk og norsk i vitenskapelige publikasjoner. Dette valget vil fortsatt være betinget av emne og fagtradisjon. Debatten om bruk av norsk i undervisning og formidling er viktig, men bør ikke blandes sammen med den like viktige debatten om hvordan vi fremmer god forskning.Kronikkforfatterne: Anne-Brit Kolstø, prorektor ved Universitetet i Oslo, leder for UHR-prosjektet om vitenskapelig publisering.Gunnar Sivertsen, forsker ved NIFU STEP, konsulent for UHR-prosjektet om vitenskapelig publisering.