Fra vi er født formes vi, sjelelig og kroppslig, av et komplisert samspill mellom medfødte egenskaper og omgivelsenes påvirkning. Men hva med erfaringer fra livet i mors liv, disse første månedene av vår eksistens? Kommer vi til verden med et sett av gener fra våre foreldre, men ellers «blanke ark»? Nei, ny forskning viser at et nyfødt barn er mer å ligne med første halvdelen av en roman enn et blankt ark.
Avgjørende
I løpet av 38 uker i mors liv vil barnet, uansett hvilke gener det har, samle erfaring som kan bli avgjørende for livskvalitet, helse, sykdom helt frem til alderdommen. Allerede for 40 år siden fant den norske distriktslegen Andres Forsdahl holdepunkter for at dårlig ernæring og levekår ved starten av livet kunne påvirke helsen mange tiår senere. Det er nå godt dokumentert i en rekke studier av både mennesker og dyr at feilernæring og andre miljøfaktorer i fosterlivet bidrar til fedme, diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdom, muligens også kreft og mentale lidelser.
Sunn livsstil
For eksempel får barn født av mødre med svangerskapsdiabetes selv oftere diabetes eller blir overvektige, uavhengig av arvelige faktorer. Mye tyder på at betydelig stress i svangerskapet kan påvirke barnets mentale utvikling negativt. Omvendt, sunn livsstil hos mor før og under svangerskapet gir bedre utsikter for barnet.
Hvordan er det mulig at miljøet i mors liv kan påvirke helsen mange tiår senere?
For bare 15-20 år siden var dette biologisk ubegripelig. Etter hvert har vi fått en innsikt i cellebiologi og fosterutviklingen som gjør det mulig å forstå at miljøet i fosterlivet kan påvirke helsen gjennom hele livet.
Utvikler oss
Ingen andre perioder i vårt liv ligner på fosterlivet. I løpet av noen få måneder utvikler vi oss fra én enkeltcelle til et individ bestående av minst titusen milliarder celler, satt sammen slik at vi kan lære, forme språk, utvikle tanker, balansere kroppens ulike funksjoner, bekjempe sykdom og ikke minst bringe frem neste generasjon. En enkeltcelle er i forhold til et menneske, ikke større en et sesamfrø ved foten av Eiffeltårnet. Likevel, hver celle er så kompliserte at selv den mest avanserte datamaskin blir enkel i sammenligning.
Alle cellene i kroppen er genetisk like og inneholder 25-30.000 gener. Likevel utvikles hundrevis ulike celletyper med svært forskjellige form og ferdigheter. For eksempel kan en nervecelle strekke seg fra ryggmargen til stortåa og lynraskt lede elektriske impulser, mens immuncellene er som ørsmå runde baller som vandrer rundt i kroppen på jakt etter bakterier, virus og andre skadelige stoffer.
Genene
Hjertecellene har utviklet evnen til å trekke seg sammen 70 ganger i minuttet, 365 dager i året, hele livet. Hvordan er det mulig at celler som er genetisk like, likevel blir så forskjellige? Eneggede tvillinger er jo svært så like! Forklaringen er at en sak er å ha et gen, noe annet er om det er aktivt, eller som vi ofte sier, kommer til uttrykk. De fleste genene vi har er underlagt regulering av aktivitetsnivået. I fosterlivet slås tusenvis av gener av og på i kortere eller lengre perioder. Det skjer, blant annet, ved at signalmolekyler fra noen celler forteller naboceller at de skal slå på de genene som gjør dem til hudceller, mens andre naboer får beskjed om å aktivere genene som former dem til nerveceller.
De første månedene
Slik kan genetisk like celler utvikle seg helt forskjellig, altså ved at de ulike genene har svært forskjellig aktivitetsnivå. Denne prosessen starter allerede når fosteranlegget består av noen få celler og pågår hele fosterlivet, men den er særlig intens de tre til fire første månedene av graviditeten. Utviklingen av et foster foregår etter en svært stringent plan i tid og rom der de helt grunnleggende prinsipper er de samme fra bananflue til menneske. Aktivitetsnivået av de ulike genene er tilsvarende fast regulert på de ulike stadier i fosterlivet.
Langsiktig regulering
Vi har lenge visst at hvis et gen slås på eller av, litt for tidlig eller for sent i fosterlivet, kan det føre til synlige feilutviklinger (for eksempel ryggmargsbrokk). Det som er nytt er at bare små endringer i genenes aktivitetsnivå i fosterlivet kan få betydning først langt opp i voksen alder. Det dreier seg altså om en langsiktig regulering av genenes aktivitet. Denne formen for langsiktig styring kalles epigenetisk regulering (epigenetikk). Satt på spissen kan vi si at hvordan den epigenetiske reguleringen styres hos hver enkelt av oss er viktigere enn hvilke gener vi har. Cellene foretar epigenetiske regulering ved at små molekyler fester seg på selve genene (DNA-basene) eller på de proteinene som de er pakket inn i.
Påvirker genene
Det som gjør kunnskapen om epigenetikk så viktig er at en rekke miljøfaktorer kan påvirke geners aktivitet gjennom epigenetisk regulering i fosterlivet. For eksempel kan ernæringsfaktorer (sukker, fettstoffer, vitaminer etc.) og rusmidler gripe inn i den epigenetiske reguleringen hos fosteret. Det er godt dokumentert i studier av dyr og alt tyder på at det samme gjelder mennesket.
Risiko for sykdom
Under- eller overernæring i fosterlivet synes også å påvirke fosterets epigenetiske regulering og dermed risikoen for sykdom senere i livet. For eksempel vil et underernært foster regulere sine gener og sin utvikling som om ernæringen etter fødselen også blir dårlig. Hvis det barnet som så fødes får svært rikelig med kalorier, er genenes regulering ikke forberedt på det. Det dreier seg altså om et manglende samsvar mellom hva fosteret ernæringsmessig belaget seg på før fødselen og hva dets ernæring faktisk ble senere i livet.
Overernæring
Dette kalles internasjonalt for mismatch og antas nå i betydelig grad å ha bidratt den dramatiske økningen av fedme og diabetes verden over. Overernæring i fosterlivet synes på tilsvarende måte å være uheldig for barnets fremtidige helse.
Dette illustrerer at den nye kunnskapen om epigenetikk og betydningen av ernæring og andre miljøfaktorer i fosterlivet for senere helse må få betydning for hvordan vi tenker forebyggende helsearbeid. Det dreier seg om å tenke helse i et mye lengre perspektiv, det vil si over generasjoner. Konsekvensen er å vektlegge i betydelig større grad barn og unges helse, og ikke minst unge kvinners helse. Ny kunnskap viser at en kvinnes helse- og ernæringstilstand helt ved starten av graviditeten (ved befruktningen!) er minst like viktig for fosteret som ernæringen gjennom svangerskapet.
Fremtidige mødres helse må få mer oppmerksomhet enn kolesterolnivået og vekten til menn og kvinner i 50-60 års alderen.
«Fremtidige mødres helse må få mer oppmerksomhet enn kolesterolnivået og vekten til menn og kvinner i 50-60 årsalderen»
I løpet av 38 uker i mors liv vil barnet, uansett hvilke gener det har, samle erfaring som kan bli avgjørende for livskvalitet, helse, sykdom helt frem til alderdommen, skriver Tore Henriksen.
Kommentarer