Fremad og aldri vite

Vi var mange som følte stolthet og kanskje en viss forbauselse over at statsministeren forordnet ordet Åpenhet som nasjonal sorgterapi etter massakren 22. juli. Ordet har aldri stått fremst i køen i arbeiderbevegelsens «Noen har snakket sammen-kultur». Hvorfor akkurat åpenhet?

Venstres leder var raskt ute med å takke ja til invitasjonen et demokratisk ordskifte og spurte Jens Stoltenberg, i en interpellasjon i Stortinget 27. oktober, hva han la i ordet. Debatten er åpent tilgjengelig på Stortingets hjemmeside og mange kan ha godt av en reprise på hva som ble sagt der.

Martin Kolberg la blant annet vekt på at tryggheten fra kollektiviteten som preger det norske samfunn, og som gjør oss alle i stand til å delta i diskusjoner om selv de mest kompliserte samfunnstemaer, utgjør selve grunnstammen i vårt samfunn. Den gjør oss på mange måter forskjellig fra mange andre land i Europa, det skal ikke være slik at det bare er en «liten klasse» av utvalgte skal ha informasjonstilgang.

Dommerne sviktet

Dette er en demokratiforståelse det er lett å slutte seg til. Etter hvert som dagene går i Behring Breivik-saken og grusomhetene gjøres til gjenstand for gjentagelsens brutale lov om alminneliggjøring, blir det stadig tydeligere for oss at dommerstanden, forvalterne av rettsstaten Norge, allerede har sviktet dem som holder dette demokratiet oppe - befolkningen, eller «vanlige lønnsmottagere», slik Kolberg uttrykte det i stortingsdebatten. Åpenheten i «vårt lille land» dreier seg selvsagt om at vi alle skal gis mulighet, dersom vi ønsker det, gjennom utdannelse og gjennom innsyn i beslutningsprosesser, til å uttale oss om alt vi måtte ønske - fra rakettforskning til inflasjonsmål. Selvsagt også om norsk rettspsykiatri.

En tabbe

Derfor er Høyesteretts holdning til at bare noen få skal få anledning til å følge norsk samfunnsutvikling mens den er i støpeskjeen, en grunnleggende tabbe. I det Anders Behring Breivik sitter der på fjerde uken og kommentatorene begynner å lete etter tegnJeg kan ikke tolerere at hensynet til dem som kan komme i skade for å oppleve eller gjenoppleve ekte ondskap formidlet gjennom massemediene, skal stenge for innsyn i det demokratiet som statsministeren så for seg da han ga sitt løfte.

 hos seg selv på medlidenhet med morderen, blir det stadig tydeligere at denne saken, i et historisk lys, først og fremst kommer til å ha betydning som en kamp om norske rettsstatsverdier. Lenge etter at morderens hår gråner bak fengselsmurene kommer vi til å debattere sakkyndigrollen i vår rettspleie. Det vil bli skrevet avhandlinger og rapporter om psykiatriens og psykologiens utilstrekkelighet i denne saken i lange tider. I et land som fortsatt diskuterer den mentale tilstanden til en nazisvermersk forfatter, er det lite trolig at vi vil slippe denne debatten på i hvert fall hundre år.

Psykiatriske tapere og vinnere

Derfor protesterer jeg, på vegne av oss som ikke har hatt tilgang  til tingretten i disse dager, mot å bli nektet den åpenhet som vi ble lovet sist juli. Jeg kan ikke akseptere å bli utelatt alminnelig innsyn i den norske bestialitetshistorien som utspiller seg i rettssal 250 og som kommer til å utgjøreen viktig del av vurderingsgrunnlaget for norsk mental helsepleie i resten av min levetid. For det synes stadig mer åpenbart at et fag som har hatt betydelig diagnostisk makt over vårt samfunns mentale tilstand i mange tiår nå har havnet i en usedvanlig krisetilstand. Det dreier seg om en krise som vil utspille seg i rettssalen og vi kommer således ikke unna at Behring Breivik-saken vil måtte ende med ett lag av psykiatriske tapere og lag med vinnere.

Fordekt samfunnsanalyse

Men hva da med alle de andre sakene som taperne har uttalt seg om i deres lange praksis som sakkyndige? Må de tas opp igjen? Noen vil hevde at Behring Breivik-saken er så spesiell at den ikke kan sammenlignes med noen annen norsk rettssak. Men tja, er den det? Dreier det seg ikke også om at en fordekt samfunnsanalyse har fått lov å ri rettspsykiatrien i altfor lang tid? At enkelte avgjørelser er tatt på et gjennompolitisert kriminologisk grunnlag og i mindre grad har dreid seg om medisin? Er det slik at faget i seg selv burde underkastes en samfunnsvitenskapelig analyse?

Kollektiv personlighetsforstyrrelse

Jeg kjenner norsk psykologi og psykiatri for dårlig til å svare på dette, men jeg registrerer for eksempel at en så faglig sterk og politisk innsiktsfull psykiater som Finn Skårderud i sin artikkel i Aftenposten (25. april) «Narcissus på Utøya», ikke med et ord nevner den boken som gjorde den greske guden til samfunnsfaglig allemannseie i Norge på 80-tallet - Christopher Lasch’ The Culture of Narcissism (1979). Skyldes det at Lasch i sin tid åpnet opp et altfor vidt felt av personlighetsforstyrrelser til at psykologer og psykiatere kunne overlates ansvar for det? Eller skyldes det at Lasch altfor raskt ble arkivert som konservativ tenker - som en forsvarer av tradisjonelle familieverdier og dermed ute av takt med moderne feminisme?

Er vi med andre ord i ferd med å nekte oss en debatt der om hvorvidt «Se meg-kulturen» i kombinasjon med spill- og internetteknologien er av grunnleggende betydning for vår samfunnsutvikling, ja, for vår kollektive personlighetsforstyrrelse. Jeg spør med andre ord: Er det andre steder enn i Behring Breiviks hjerne at vi må lete etter kuren mot hans forferdelige handlinger?

Paternalisme

Det er slike spørsmål - spørsmål som går langt ut over kompetansen til norsk rettsvitenskap og norsk psykiatri - jeg vil ha svar på. Jeg kan ikke akseptere at jeg må bli 120 år før jeg får anledning til å vurdere et av de viktigste premissene for vår kommende strafferettspleie. Derfor er det med forakt jeg reagerer på den paternalisme som har preget domstolene i spørsmålet om innsyn i Behring Breivik-saken. Kanskje ville det bli tøft for mange av oss å se massemorderens reaksjoner i retten, men jeg har tiltro til at den kollektivismen som har preget oss så langt i denne prosessen også kan bringe oss gjennom dette.

Selvsagt byr det meg imot å ta til motmæle mot de pårørendes talsmann i denne saken. Han og dem han representerer bør få all den støtten de fortjener. Men det er nødvendig å si det - jeg kan ikke tolerere at hensynet til dem som kan komme i skade for å oppleve eller gjenoppleve ekte ondskap formidlet gjennom massemediene, skal stenge for innsyn i det demokratiet som statsministeren så for seg da han ga sitt løfte.

La det ikke være sagt at Norge strøk på første åpenhetstesten etter 22. juli.