Frontkjempere skyldige i ettertid?

KRIGSFORBRYTERE. I en kronikk 3.9. redegjør Odd-Bjørn Fure og medarbeidere ved Holocaust-senteret for et stort forskningsprosjekt om frontkjemperne, finansiert av Justisdepartementet. Konseptet må forstås slik at det bl.a. er en bestemt gruppe som deltok i de første tyske invasjonsstyrker i 1941 i Syd-Russland og Vest-Ukraina, som skal etterforskes for krigsforbrytelser. Det var i tilslutning til den tyske fremrykning gjennom disse områdene med tett jødisk bosetning at de beryktede SS-Einsatzgruppen utførte sine bestialske massemord før "Endlösung" ble overført til gasskamrene. Det er reist tvil om ikke også frivillige Waffen SS-soldater - herunder nordmenn - direkte eller indirekte deltok i slike krigsforbrytelser.

Belyst.

Fure beklager at historikere ikke har interessert seg for frontkjemperne. Det er en sannhet med modifikasjoner, all den tid temaet er blitt belyst i hovedoppgaver, artikler m.v. i mange år. Forsøk på objektive skildringer har imidlertid ofte vært kneblet av mangel på forskningsmidler, og i mediene i patriotismens navn stemplet som historisk "revisjonisme" og det som verre er. Fure nevner f.eks. ikke professor Stein Ugelvik Larsens mangeårige studier av frontkjemperne ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, som munner ut i en bokutgivelse på Pax forlag denne høsten.Det planlegges en gigantisk retrospektiv undersøkelse av de tidligere tyskokkuperte landene i Europa, der norske frivillige opererte, og med en ambisjon om å identifisere eventuelle norske deltagere i krigsforbrytelser. Det forventes åpenbart at kildematerialet kan suppleres med intervjuer av overlevende frontkjempere "som har hatt seks tiår til å tenke over hva de gjorde og hvorfor".

Division Wiking.

Waffen SS ble som organisasjon dømt for krigsforbrytelser ved Nürnbergtribunalet etter 1945, der den ble oppfattet som kjernen i støtten til naziregimet. Var norske frivillige involvert i slike overgrep? Ingen norske avdelinger ble så vidt vites satt inn i partisanbekjempelsen i Russland, men derimot på Balkan. Division Wiking med Regiment Nordland kom inn i Lviv på omtrent samme tid som jødemassakrene fant sted. Av brever og skildringer i erindringsbøker fremgår det klart at de ikke kunne unngå å bli kjent med disse redslene.Ifølge radiotelegrafiske meldinger fra SS-Einsatzgruppen til Berlin, som ble oppsnappet av den britiske etterretningstjenesten, fremgår det at også nordmenn og flamlendere skal ha bistått SS-Einsatzgruppen. Det hersker tvil om også danske frivillige bistod ved jødeutryddelsene i Vest-Ukraina. Det fremgår av boken "Under hagekors og Dannebrog" (1998) at Division Wiking i ukjent omfang lånte ut sine enheter til SS-Einsatzgruppen i området. Ifølge tidlige opplysninger fra norske overlevende til undertegnede og andre ble det helt bestemt nektet at nordmenn på noe tidspunkt var utlånt til slik virksomhet.

Bisto ved aksjoner.

Vi vet imidlertid fra mange tyske publikasjoner utgitt i de senere år at også vanlige vernemaktavdelinger, mobiliserte ordenspolitiavdelinger og Waffen SS-avdelinger bisto ved aksjoner, også rettet mot partisaner og den slaviske sivilbefolkningen. Også tyske publikasjoner om deltageres reaksjoner, ordrenektelse og bistand til forfulgte er utgitt og dokumenterer i detalj ordinære soldaters bistand ved disse eksessene, jfr. bl.a. professor Wolfram Wettes bok "Zivilcourage" (2004). Om norske frontkjempere deltok eller ikke deltok i voldshandlinger i en rettsløs og grusom krig, må derfor være av begrenset interesse etter 65 år. Prosjektet gir også håp om å finne frontkjempernes motivasjon for deltagelse, og om at "denne grunnleggende forskningen har alle utsikter til å utgjøre et betydelig bidrag til forståelse av menneskets mørke sider".Ambisjonene for denne siden av undersøkelsen virker fra et forskningsteoretisk synspunkt helt urealistiske. Division Wiking var på ca. 20 000 mann; herav var den norske kontingenten i 1941 antagelig på knapt 200. Å tro at en f.eks. skal kunne identifisere enkeltpersoners handlinger i dette fjerne området etter 65 år, virker nesten absurd. De langt større enheter som senere deltok på Leningradfronten og i Finland opererte ikke i jødebebodde områder.Og hva med alder? I Svein Blindheims bok "Nordmenn under Hitlers fane" opplyses det at gjennomsnittsalderen for de som meldte seg i 1940-41 var godt under 20 år, og i Harald Frøshaugs sosialpsykologiske undersøkelse av frontkjempere fra 1955 var 73 % under 25 år i 1941. Det vil si at eventuelle krigsdeltagere som fortsatt er i live er nær 90 år gamle, dersom forskningen vil vare et par år.

65 år etter.

Hva kan forventes av pålitelige utsagn foran et nytt tribunal 60-70 år etter at de hadde sonet sin lovlige dom? Spørsmålet vekker også forskningsetiske refleksjoner. Skal de eventuelt stilles til ansvar for misgjerninger etter 65 år, fordi rettsapparatet den gang ikke var godt nok?Og hva med "rasistiske holdninger"? Så sent som i 1948 ble raseteorier forelest ved mitt medisinerstudium, og målinger av skalleomfang var ennå en viktig del av antropologien. Kjente medisinere gikk etter krigen inn for å eksportere tyskerbarna ut av landet p.g.a. "de dårlige arveegenskaper med tysk far" og lettsindig mor. Raselære var akseptert av biologer over hele Europa med få unntak, inntil den endelig ble avlivet av moderne evidensbasert medisin og psykiatri i 1950-årene.Og hva nytt forventes avslørt om menneskets "mørke sider"? Professor Nils Christies foretok i 1952 en sosiologisk undersøkelse av de norske serbervaktene ved fangeleirene i Nord-Norge. De totalt 363 nordmenn som tjenestegjorde som serbervakter, derunder flere sårede frontkjempere, ble rekruttert fra den såkalte Hirdvaktbataljonen, og det ble hurtig kjent at deres behandling av fangene ikke var bedre enn de tyske SS-fangevokternes. De ble alle tiltalt ved etterkrigsoppgjøret; kun 1 ble dømt til døden, men senere benådet til livstid. Christies undersøkelse bragte frem viktig informasjon om serbervaktenes personlighet, tidligere kriminalitet, motivasjon for tjenesten og innstilling til serberne.Hans konklusjoner er meget tankevekkende: "Vakter som dreper og mishandler i KZ-leirer er hovedsakelig de yngre, som har liten erfaring til å bedømme årsak og virkning, i motsetning til de som ikke mishandler eller dreper. De ble også antatt å være mer aktive av natur og lettpåvirkelige. Men for øvrig behøver ikke flertallet av dem å avvike nevneverdig fra andre unge i tilsvarende sosiale og økonomiske sjikt dersom de får den samme ideologiske trening. De kunne ha samme normer, samme meninger, blitt lik andre unge - og viktigst: at andre kunne blitt som dem, hvis de var havnet i samme situasjon og utsatt for samme press."

Liten utsikt til ny kunnskap.

Den menneskelige natur er dessverre slik at ingen motforestillinger kan hindre oss i å begå inhumane handlinger og vise brutalitet så lenge vi står under legitime autoriteter som anvender massepsykologiske metoder i sin maktutøvelse.Faren for at et kostbart gigantprosjekt vil ende med allerede velkjente sannheter, truismer og mangel på substans og troverdighet i innhentede utsagn, er etter mitt syn åpenbar. Holocaust-senteret har spesielt engasjerte forskere, og de har et hav av oppgaver foran seg. Det er beklagelig dersom alle midler blir låst til et prosjekt med liten utsikt til ny kunnskap omkring de dypere eksistensielle problemer, som er og bør være et av senterets fremste formål.