Gaza og de jødiske ekstremister

Israels tilbaketrekning fra Gaza er i gang. Ariel Sharon har satt hele sin politiske pondus bak denne omstridte planen og forårsaket en dyp splittelse på Israels politiske høyreside. Israels høyre-ekstremister raser over det sviket de mener Sharon har påført deres drøm om et stor-Israel. Historien til Israels ytterliggående høyre er både gammel og ny. Dens grunntanker ble utformet i tiårene før Israels opprettelse, men stod frem med fornyet styrke etter Seksdagerskrigen i 1967. Det som fremfor alt skiller den nye høyre-ekstremismen fra den gamle, er dens teologiske begrunnelse. Sharons foreløpige stopper for en jødisk tilstedeværelse i Gaza fører dagens ytterliggående høyreside inn i en sterk teologisk identitetskrise.

Jabotinsky og den revisjonistiske sionismen.

Under de jødiske innvandringsbølger til Palestina først på 1900-tallet ble den sionistiske bevegelse splittet i flere leirer. Den toneangivende retningen ble den sosialistiske sionismen, hvis kjente leder David Ben-Gurion ble Israels første statsminister i 1948. Men allerede i 1923 hadde den russiskfødte jøden Ze`ev Jabotinsky brutt med den sionistiske hovedorganisasjonen. Han var sterkt påvirket av polsk høyre-nasjonalisme og italiensk fascisme, og mente at den moderate sionismens forhandlingsstrategi ville føre til at jødene tapte kampen om et eget hjemland. Jabotinsky var en sterk ideolog og original tenker. På to punkter skilte han seg avgjørende fra den sosialistiske sionismen i synet på hvordan drømmen om en jødisk nasjon skulle oppnås: For det første skulle Israels territorium omfatte både øst- og vestbredden av Jordanelven, altså hele mandatområdet Palestina. For det andre skulle det jødiske folks politiske suverenitet erklæres over hele området. Tankene om hvordan man skulle realisere drømmen om det såkalte stor-Israel, ble lansert i to artikler trykket i 1923 under tittelen "The Iron Wall" ("Jernmuren").Her beskriver Jabotinsky sin holdning til de araberne som bor i mandatområdet som "høflig likegyldig". Han hevder - i motsetning til sosialistiske sionister - at en frivillig, gjensidig overenskomst med disse araberne er en illusjon. "Ethvert stolt folk vil kjempe mot fremmede bosettere så lenge de ser muligheten av at de vil lykkes med dette." Derfor mente han at sionistene står tilbake med to valgmuligheter: Enten å avblåse den jødiske bosettingen av Palestina, eller fortsette som om det ikke bor arabere der. Jabotinsky var imidlertid motstander av å deportere araberne. I stedet, mente han, måtte den gryende jødiske nasjon bygge opp en sterk militærmakt for å sikre den jødiske tilstedeværelsen i området. Dette ble selve grunnidéen i den revisjonistiske sionismen: Oppbyggingen av en ugjennomtrengelig "jernmur" av militær makt som den eneste måten å trygge det jødiske folks eksistens på.Jabotinsky ble sterkt kritisert av moderate sionister for å ha utformet en amoralsk sionisme. Etterhvert ble imidlertid jernmur-strategien til en viss grad akseptert blant ledende Arbeiderparti-sionister (bl.a. David Ben-Gurion og Golda Meir). Viktigere er det at Jabotinsky også modererte sin egen jernmur-tankegang gjennom å presisere at den ikke burde være noe endelig mål. Når jernmuren var ugjennomtrengelig, kunne tiden være kommet for forhandlinger med araberne med sikte på sameksistens. Zeev Jabotinsky døde i 1940. Men hans sterke understrekning av maktbruk som både et middel og mål hadde for godt slått rot i israelsk høyrepolitikk. I sin mest rendyrkede form møter vi den i dag på Israels ytterliggående høyreside. Etter 2. verdenskrig ble den revisjonistiske sionismens sterke impulser fra europeisk høyre-nasjonalisme en belastning i møte med en nasjon der store deler av befolkningen var Holocaust-overlevende. Svært få forble lojale mot revisjonismens politiske plattform slik den var formulert før krigen, og det ytterliggående høyre gikk i dvale.

Rabbi Kook og den religiøse høyre-ekstremismen.

Israels knusende seier i Seksdagerskrigen i 1967 førte imidlertid til en sterk renessanse for det ytterliggående høyre. Den nye formen for høyre-ekstremisme som nå oppstår, får en sterk teologisk begrunnelse. Den gamle nasjonalistiske ideologien blir nå omformet til en nasjonalistisk teologi. Og det hele startet på en liten rabbinerskole i Jerusalem.De fleste ortodokse religiøse jøder hadde frem til 1967 et distansert forhold til sionismen. De var fremfor alt innbitt skeptiske til sionismens mål om å bygge et sekulært, demokratisk Israel. Men allerede på 1920-tallet hadde rabbiner Avraham Yitzhak Kook (1865-1935) innrømmet den sekulære sionismen en viktig rolle i Guds plan med det jødiske folk: Sionistene utførte Guds plan uten selv å vite om det. Og Guds plan for det jødiske folk var at de skulle besitte hele stor-Israel. Rabbi Kook og hans lille rabbinerskole Yeshivat Merkaz Harav i Jerusalem, ble stemplet som kjettere av hele det ultra-ortodokse miljø i Palestina. Rabbi Avraham Kook dro aldri konkrete politiske konsekvenser av sitt positive syn på sionismen. Det gjorde derimot hans sønn og etterfølger som leder for Merkaz Harav, Rabbi Zvi Yehuda Kook (1891-1982). Ikke bare antydet han at de levde i messianske tider, men han gjorde det klart overfor sine studenter at store undere ville skje i deres levetid. Derfor var det vesle miljøet rundt rabbi Kook noen av de få som var både åndelig og intellektuelt rede til å tolke Israels overraskende seier under Seksdagerskrigen. For som ved et under var nå hele Jerusalem og de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria kommet på jødiske hender. Hva betydde det?- Vi lever midt i forløsningen. Israels kongedømme blir bygget på ny. Hele den israelske hær er hellig, for den symboliserer det jødiske folks herredømme over landet, skrev Rabbi Kook bare dager etter at krigen var slutt. Staten Israel ble ikke lenger omtalt med politiske begreper, men som "Himmelens kongedømme på jord". I entusiasme over å leve i oppfyllelsens tid erklærte Kook at alle jøder som bodde i Israel - selv de sekulære - var hellige. Og enda viktigere: Hvert støvkorn av Israelfolkets land var også hellig. En helt grunnleggende idé for denne nye religiøse høyreekstremismen var at hele stor-Israel var både fysisk og åndelig uadskillelig fra Israels folk. Drømmen om stor-Israel ble ikke lenger begrunnet med historiske, politiske eller militære argumenter. Hele Israels land - inkludert Vestbredden, Gaza, Jordan, Syria og Irak - tilhørte Gud og hans folk. De fleste av dagens fremste høyre-ekstreme ideologer har vært studenter ved Merkaz Harav. Noen av dem er demokratisk orientert og har benyttet seg av Israels parlamentariske partisystem for å fremme sine synspunkter. Andre har gått under jorden og har erklært den israelske stat som irrelevant siden den styres av sekulære jøder og har en demokratisk styreform. Den mest ekstreme retningen har sitt hovedsete i Hebron-bosetningen Kiryat Arba og ledes av den fryktede rabbineren Moshe Levinger. Han har i en årrekke vært i søkelyset av israelsk politi på grunn av grove voldsepisoder og terrorvirksomhet mot palestinere. Kiryat Arba har avlet kjente jødiske terrorister som Baruch Goldstein (som i februar 1994 drepte 29 bedende muslimer i Patriarkenes grav) og Yigal Amir (Yithak Rabins drapsmann). Og det er talsmenn fra dette miljøet som står i bresjen for det mest patos-fylte raseriet mot Ariel Sharons politikk og den israelske tilbaketrekningen fra Gaza.Ariel Sharons evakueringsplan viser at han tilhører den gamle garde av pragmatiske, sekulære høyrenasjonalister. Og hans farligste motstandere er de ultra-ekstreme religiøse bosetterne som nå innser at drømmen om et stor-Israel kan være i ferd med å renne ut i sanden.Det kostet i sin tid Yitzhak Rabin livet.