Godhetens tyranni

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie.

Nina Witoszek, professor, Universitetet i Oslo.

FOTO: STEIN BJØRGE

Om det er én lekse jeg har tatt med meg fra mitt tidligere liv under det sovjetiske imperium, så er det denne: I hver institusjon som er del av et stort, mektig system lurer et totalitært regime -  et potensielt politbyrå som foreskriver normer og fordriver innlevelse og medfølelse. Dette er like sant i autokratier som i demokratier. Nylig har jeg erfart at det også gjelder i det sagnomsuste norske godhetsregimet.

Historie fra virkeligheten

Her er en historie fra virkeligheten. I Polen sliter Maria, la oss kalle henne det, en kvinne i tredveårene, med sine autistiske tvillinger. Når mannen hennes Tomasz, la oss kalle ham det, en elektroingeniør, får seg jobb i Stavanger, er det som om jomfru Maria har oppfylt alle Marias drømmer: Nå kan hun følge Tomasz, få seg et ordentlig familieliv og ta bedre vare på sine barn! Når hun så kommer til Stavanger, tenker hun at hun har havnet i en Disney-film: Familien bosetter seg i en liten leilighet på en idyllisk gård med hester, kaniner og høns -  et paradis for barn med problemer.

Slange i paradiset

Men i ethvert paradis lurer som kjent en slange, og etter fire uker i Norge tar paret i hus en gjest, en sexsulten bilmekaniker. Etter flere glass øl, blir Maria forarget over bilmekanikeren Adams slibrige tilnærmelser og ber mannen sin vise ham døren. Det de ikke vet er at Adam ikke tåler å bli avvist. På vei hjem spør han en tilfeldig nabo om å ringe politiet for å undersøke "husbråk" i Marias leilighet. Den videre historien er en perfekt thriller: Maria og Tomasz vekkes av politiets og barnevernets forente krefter. Tomasz settes i håndjern. Skrikende barn kles på og føres ut til politibilen. Maria torpederes med spørsmål hun ikke forstår.

Folk gjør rare ting når de er maktesløse og i sjokk: Mens hun venter på at marerittet skal ta slutt, drikker Maria enda mer øl. Imidlertid har marerittet bare så vidt begynt: Slangen Adam kommer tilbake og tar på seg rollen som tolk. Politiet tar hans vitneuttalelse: Det har vært "festing" og familievold hos Maria, men hun trenger ikke dra til krisesenteret fordi han vil passe på henne. Maria løper ut av huset, etter politibilen som tar med seg barna hennes. For alltid.

Skrekkhistorie

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie. I en stakket stund i fjor ble håpet tent, da de tok saken sin til tingretten -  og vant. Etter lengre tids observasjon skrev en sakkyndig psykiater at hun oppfattet dem begge som "normalt fungerende foreldre og sosialt veltilpassende personer som frem til det aktuelle ikke har vært involvert i straffbare handlinger." Barnevernets politbyrå foretrakk imidlertid gamle feil fremfor ny sannhet. De mobiliserte alle krefter og tok saken til lagmannsretten, hvor de vant. I dag får Maria og Tomasz lov til å se barna sine to timer hver tredje måned -  under tilsyn. Tvillingene, som var følelsesmessig avhengige av hverandre, er blitt tvangsseparert og plassert i forskjellige fosterfamilier. Norske naboer som har bodd tett på familien har bare en kommentar: "Noe er hårreisende galt! Vi så ingen tegn til vold eller omsorgssvikt!"

Jeg er ikke en spesialist på barnevernets mysterier. Jeg har bare lest de viktigste dokumenter og snakket med familien og forfjamsede naboer. Og det som ingen av oss forstår er hvorfor barnevernet i Stavanger, etter en uheldig episode, gikk til permanent konfiskering av barna. Indisiene på en slik grusom handling var svært tynne:

  1.  Utsagn fra den forsmådde bilmekanikeren og hans fordreide norske tolkning av Marias polske uttalelser, som ble sitert gjentatte ganger av lagmannsretten uten motforestillinger.
  2.  Uttalelser av et autistisk barn -  om at foreldre visstnok skulle ha slått ham, selv om det aldri ble lagt frem det minste fysiske bevis på barnevold. At sønnen av og til hadde fått en klask på baken -  slik polsk oppdragelse fremdeles foreskriver og slik norsk barneoppdragelse foreskrev for ikke mange år tilbake -  gjorde det svært sannsynlig at han ville svare slik barnevernet ønsket.

Alvorlige forsømmelser

Jeg argumenterer ikke for at barnevernet skal overse episoder som dette og ikke bry seg om barna. Min kritikk dreier seg om to alvorlige forsømmelser. Den første er at barnevernet har aldri forsøkt å gi barnas biologiske foreldre en sjanse -  og retten har aldri fått seg forelagt et slikt alternativ. For å berettige barnekonfiskeringen har man konstruert en selektiv og selvforsterkende argumentasjon basert på et tunnelsyn som har vært ugjennomtrengelig for motargumenter.

Når noen har kommet i veien slik som den positive psykiatrisk sakkyndige, er vedkommende blitt oversett og erstattet av en ekspert som underbygget barnevernets eget syn. Behovet for hjelp kommer klart frem i lagmannsrettens dokumenter, der det opplyses at barna måtte skilles i to fosterhjem pga. omsorgsbyrden for fosterforeldrene. Hadde ressurser blitt gitt til Maria og Tomasz ville Barnevernet lagt til rette for barnas beste -  for mindre penger. Den andre feilen var at avhøret av det autistiske barnet – som ble så skjebnesvangert for familien -  skjedde på norsk, uten noen form for tilrettelegging.

Hverdagsstalinisme

Ironien i Maria og Tomasz historien er kolossal. En kvinne omtrent som deg og meg kommer til Norge for å nyte godt av den norske "godheten" og finne hjelp til sine autistiske barn -  men så får hun så mye statlig godhet at livet hennes rakner. En familie som har ønsket å nyte norske friheter, får isteden sitt liv plassert under overvåking. Før de får møte sine barn to timer hver tredje måned, må Maria og Tomasz nå studere barnevernets liste over spørsmål de ikke får lov til å spørre, for eksempel: "Hvordan går det på skolen?" Under barneverns besøk registrerer et kamera hvordan Maria ammer sin nyfødte jente. Om hun gjør noe feil, mister hun også sitt siste barn. Familien lever i konstant redsel -  og under forhold som bare kan kalles "hverdagsstalinisme."

Kulturkollisjon

Det er åpenbart også en kulturkollisjon i denne saken. For å forhindre nye ofre foreslår jeg at barnevernet i Stavanger henger en plakat på norske flyplasser som sier: "Alle innvandrere med barn som setter sin fot på norsk jord bør notere seg følgende:

  1. Du skal ikke tro at du har makt over dine barn. Staten har makt over deg.
  2. Du skal ikke gi dine barn klaps på baken, ellers blir de konfiskert av Staten.
  3. Du skal sørge for at barn smiler i skolen, ellers kan de bli tatt av Staten.
  4. Du skal ikke tro at du er noe.

(Jeg vil takke Elzbieta Toporowska for hennes assistanse i gransking av denne saken.)

 

Les også:

Siste fra Kronikker

Mest lest meninger

Du er fire år, og redd for at omgivelsene skal synes at rumpa di er stygg

Jeg har ikke tenkt å la datteren min vokse opp i en verden hvor hun blir redusert til blikkene som rettes mot henne, skriver Navid Modiri.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer