Nettprat med John Berg kl. 12: Spørsmål og svar her!
Skjult økonomi.
I mye større grad enn andre vestlige land styrer Norge forsvarssaker gjennom tilbakeholdelse av informasjon. Nedleggelsen av Stortingets forsvarskomité har utvilsomt sitt idégrunnlag i et ønske om en enda mer lukket saksbehandling. Det er karakteristisk at man overfører forsvarssakene til utenrikskomiteen, til tross for at det meste hører mer hjemme under finans, næring og handel. Forsvarskomiteen har vært svak, og kritisk svakt ledet, men løsningen burde ligge i å styrke komiteen.
Raserer Heimevernet.
Høyre og Venstre vil øke Hæren med en bataljon, åpenbart anelsesløse om at den reelle, skjulte økonomien i kampflysaken vil få som konsekvens at Hæren tvert imot vil miste et par bataljoner. Fra ca. 2020 vil Hæren kunne bestå av garde, grensevakt, en bataljonsgruppe (forsterket bataljon) og spesialstyrker. Heimevernet vil være rasert. Det er for å skjule dette at stortingsproposisjon nr. 36 om nye kampfly tredobler svenskenes statsgaranterte levetids totalkostnad for Saab Gripen. For mens Lockheed Martin Joint Strike Fighter (JSF) over levetiden vil koste så mye mer enn dagens F-16 at landforsvaret nærmest vil forsvinne, ville Gripen ha frigjort driftsmidler sammenlignet med F-16, og gjort det mulig å overføre penger til Hæren og HV.
Ute av takt.
At økonomien i kampflysaken ser slik ut, understøttes av de internasjonale analysene, inkludert USAs offisielle kalkyler for JSF. Jeg har lenge prøvd å formidle disse analysene til den norske debatten, mens Forsvarsdepartementets overordnede mål åpenbart er å isolere debatten fra slike fakta. Slik prøver man å avgrense diskusjonen til kampflyprosjektets 27 analysegrupper og to kvalitetssikrere, og skjule at de 27 og to er ute av takt med internasjonal ekspertise.
Dette fremgår også av taktikken i presentasjonen av saken. 20. november gikk regjeringen overraskende ut og hevdet at kjøp av 48 JSF, med støtte, vil koste 18 milliarder kroner og at flyet dermed er billigere enn Gripen. Deretter, 19. desember, kom St.t.prp.nr. 36 der det står påtagelig vagt at kjøp og innføring av inntil 56 JSF med støtte og diverse tiltak vil koste 42 milliarder. Med andre ord: 20. november brukte man tallet 18 milliarder til å eliminere Gripen, slik at da de 42 milliardene dukket opp 19. desember, unngikk man å sammenligne med noe tilsvarende tall for det svenske flyet.
Tredobling av kostnad.
Tredoblingen av Gripens levetids totalkostnad, kjøpet inkludert, fra 60 til 195 milliarder, kompletterer bildet. Og JSFs tilsvarende kostnad på 145 milliarder økte ikke med en krone fra 20. november til 19. desember, til tross for at anskaffelse med påslag økte med 24 milliarder. Kampflyprosjektets ansvarlige leder, statssekretær Espen Barth Eide, viser i debatt med meg (Klassekampen 9. mai) til vagt beskrevne norske forhold «som jeg med all respekt tror vi har vel så stor kompetanse på selv her i Norge.» Dette skal altså forklare at vi har økt Gripens levetidspris med svimlende 135 milliarder! Ingen internasjonale eksperter jeg kjenner begriper noe av dette. Og er disse mystiske norske forholdene også regnet inn i levetidspris for JSF, og veiet på samme måte?
Tredoblingen av prisen på Gripen, uten reell forklaring, er et demokratisk problem, som ble akutt av at ikke Stortingets alarmklokker momentant begynte å kime. 8. juni fattet Stortinget vedtak uten å ane hva det gjorde med skattebetalernes penger og Forsvarets økonomi.
Bombe Iran.
Barth Eide fastholder, like vagt, at JSF er best. Han vil ikke inn på at USA har presisert igjen og igjen at JSF hører hjemme innenfor USAs globale strategi, og at kapasitetene Barth Eide hevder er så viktige for Norge primært er utviklet for å kunne bombe land som Iran og Kina. Slike kapasiteter er ikke nødvendige i kriger som i Afghanistan, derfor ønsker forsvarsminister Robert Gates å prioritere blant annet væpnede, førerløse droner. Barth Eide er igjen ute av takt når han hevder at USA vil prioritere JSF som under Bush.
Intet av dette er nytt. På 1990-tallet trakk Spania seg fra europeiske fregattsamarbeider fordi spansk teknologi ikke nådde opp. Derfor satset Lockheed Martin på Spania som brohode for å komme inn på det europeiske fregattmarkedet med sitt formidable, men meget tunge og kompliserte Aegis hovedsystem, der grunnteknologien i dag er 30 år gammel.
Norge bet på.
Bare Norge bet på. Vi forkastet Tysklands og Nederlands system bygget rundt den nyskapende APAR radaren, som også Danmark nå har valgt. Deretter lanserte Norge plutselig en «Nordsjøstrategi» som også skulle omfatte fregatter! Foruten USA og Spania var våre samarbeidspartnere om Aegis på dette tidspunkt våre nære naboland Japan og Sør-Korea. Senere er Australia kommet til.
Nå gjør vi det igjen. Vi har forkastet et storstilt og mangeartet samarbeid om Gripen; og så lanserer vi Thorvald Stoltenbergs plan for et nordisk forsvarssamarbeid! Vi har forkastet hovedmotoren, og alt vil nå begrense seg. Vi kan ikke lenger ta fatt i det som kunne ha gitt tellende resultater, en trinnvis sammenslåing av landenes logistikktjenester (som kjøper inn materiell), med en innsparing for Sveriges og Norges del på minst 1000 tjenestestillinger og mulighet til å gå videre med storstilte forsvarsindustrielle samarbeider, bygget på gjensidige oppkjøp av eierandeler.
Passivt storting.
Stortinget har i alle år forholdt seg passivt. Også da vi kjøpte helikoptre for minst to milliarder mer enn nødvendig, med nærmere ti års forsinkelser og ytterligere store ekstrakostnader som resultat. Vår forsvar blir mer og mer spesielt. Sammenlignet med andre NATO-land har vi en stor kystvakt, men den er liten i forhold til våre store forpliktelser. Innen NATO er vi ellers ledende på to felter. Målt mot antall soldater som kan gå i felt, har ingen andre så mange militærmusikere og sikkerhetspolitiske forskere.
Sistnevnte bidrar med mye, men de griper aldri de virkelig farlige sakene. Isteden havner de ofte milelangt på viddene. Vi kan forvente en avhandling om den transbaikalske froskekrigen i år 612 før vi får noen analyse av realitetene i kampflysaken.
Trenger ny kurs.
Prognosene for Forsvaret er beksvarte. Forsvarssjefen, general Sverre Diesen, synes å konsentrere all sin kraft om to ting, omstillingen til et nettverksbasert og i hovedsak profesjonelt forsvar, og forutsigbarhet gjennom full årlig kompensasjon for ikke bare generell inflasjon men også for forsvarsspesifikk kostnadsøkning. Klarer han det, så det varer, blir han historisk. Allikevel vil Forsvarets økonomi forbli ytterst trang. Forsvaret vil bryte sammen hvis vi ikke setter en helt ny kurs gjennom en uavhengig gransking av kampflysaken, med kampflyekspertise hentet fra utlandet.
Hvis vi ikke gjør det, bør det ikke komme som noe sjokk hvis svenskene, i et tilforlatelig ønske om å «forstå hva som gikk galt», engasjerer uavhengig ekspertise.
Kommentarer