HIV-positiv, anmeldt, oppgitt

Lois Gay, HIV-positiv

Straffelovens paragraf 155*, er svært omdiskutert, noe oppnevnelsen av Syse-utvalget, som nettopp skal utrede spørsmålet om kriminalisering av overføring av allmennfarlig smittsom sykdom, er et vitne om.

Smittefaren

Jeg har forsøkt å opplyse mine partnere om smittefaren, som følger med meg. Ofte har jeg fått de samme svarene: «Jeg er voksen og kan ta ansvar for meg selv». «Du trenger ikke å være bekymret, jeg vet hva jeg gjør». «Det er ikke ditt ansvar lenger, når du har sagt ifra». Svar som alle burde kunne være nok til at jeg kan føle trygghet.

Så hvorfor er jeg ikke fornøyd? Grunnen er at selv om de fleste faktisk mener det de sier, der og da, er det nok at bare en person angrer seg og retter anklager mot meg, til at mitt liv blir et helvete i frykt og skam. En hevnlysten eller angrende partner, som enten med loven på sin side eller gjennom beskyldninger og ansvarsfraskrivelse kan sette livet mitt ut av spill.

Hvordan bevise?

Hva består så denne frykten og skammen i? Ord kan trekkes tilbake og endres på. Jeg må bevise overfor samfunnet at jeg har opptrådt korrekt og ikke klanderverdig som HIV-positiv. Min frykt består i ikke å kunne overbevise om dette.

For hvordan beviser man noe som er sagt og skjedd mellom to voksne mennesker, uten vitner til stede? Mennesker jeg trodde hadde tillit til meg, men som er blitt tvilende og har vendt meg ryggen eller trukket seg unna, er eksempler på oppførsel som bygger opp under følelsen av skam. Verst av alt er følelsen av at det ikke finnes garantier for at det ikke vil skje igjen. Jeg trodde at individuell frihet og ansvar var dyder vi verdsatte høyt? Min opplevelse er at det dessverre ikke gjelder i samme grad for oss HIV-positive.

Jeg tilhører en, foreløpig, liten krets HIV-positive som velger å stikke hodet frem i offentligheten, og jeg gjør det med frykt for hva som kan komme

Beskytte de friske

Vi er underlagt et lovverk som er av såkalt allmennpreventiv karakter, et lovverk som er til for å beskytte dere friske fra oss syke. Uansett hva et friskt menneske selv ønsker å gjøre seksuelt med en HIV-positiv, så er det likevel vi som til sist må bære det fulle og hele ansvaret om noe skulle gå galt. En potensiell smittesituasjon er i prinsippet nok til å straffeforfølge oss, selv om den friske har gått inn i det med åpne øyne. Politiet har sammenlignet HIV-viruset mitt med fornærmedes. Det er av forskjellige typer, altså at det ikke er jeg som har smittet fornærmede. Allikevel kan jeg tiltales.

Etter anmeldelsen har jeg forsøkt å leve med en HIV-negativ partner. Vi gikk til felles veiledning hos lege og spesialist, for å være på den «sikre siden». Vi fulgte de rådene vi fikk om beskyttelse og ansvar, slik helsesektoren anbefaler «sikrere sex» og et seksualliv på den HIV-negatives premisser. Likevel gjorde jeg meg ukentlig til kriminell etter rettssystemets strenge tolkning av loven, hvor selv ikke «sikrere sex» (slik begrepet oftest er definert i informasjonsmateriale) fritar for straffansvar. Jeg er derfor prisgitt at mine partnere, tidligere og fremtidige, aldri forandrer sin personlige oppfatning om delt ansvar for vår seksuelle praksis sammen. Skulle det likevel skje, kan det bety nye runder for meg med anmeldelser eller trusler om det. Dette gjør at jeg ikke lenger klarer å leve fullt ut med den tilliten jeg burde ha til mine partnere. I stedet er jeg alltid engstelig og mistenksom mot mennesker som egentlig bare vil meg godt.

Ubetydelig smittefare

De fleste HIV-positive mennesker, uansett legning, ønsker ofte det samme som folk flest. Å kunne leve fritt for redsel, fordommer og kunnskapsløshet. Å kunne velge partnere og ektefeller, uten å føle seg som annenrangs borgere når det kommer til offentlig rettssikkerhet og andres kunnskapsløse fordommer. Dere friske må lære dere nok om HIV til at dere forstår at de fleste av oss ikke vil eller noen gang kan smitte dere. Selv tilhører jeg en stadig økende gruppe som er medisinsk smittefri, på grunn av vellykket behandling. HIV-positive ville utgjøre en ubetydelig smittefare hvis dere andre også ville være med på å ta mer ansvar for egen og andres seksuelle sikkerhet.

Det er de HIV-positive som ikke vet det selv ennå, som står for de fleste smittetilfellene. Mange er redde for å få vite om de selv er smittet eller de tror det er unødvendig å teste seg. Vær med oss på å gjøre det tryggere å leve med smitten, slik at flere tør å teste seg oftere og å være åpnere. På den måten kan vi sammen presse tallene på nysmittede ned. Ingen med vettet i behold kan argumentere mot at det hadde vært til alles fordel?

Økt kunnskap

Og til familier, venner, kolleger og partnere: Hvis vi aksepterer at samfunnet og enkeltmennesker fortsetter å legge alt ansvar over på den HIV-positive, så sier vi også ja til at et stort antall smittede i fremtiden velger å leve i uvisshet og skjul med sin egen status. Som med så mye annet som er ukjent og skremmende, er det bare gjennom økt kunnskap vi kan bryte ned fordommer og å ta kontrollen tilbake. Politikerne må gjøre sin del av jobben gjennom et bedre lovverk, men alle dere andre må også bidra.

Jeg tilhører en, foreløpig, liten krets HIV-positive som velger å stikke hodet frem i offentligheten, og jeg gjør det med frykt for hva som kan komme. Jeg tror ikke det kommer til å bli uproblematisk. Men i likhet med andre minoritetsgrupper, som også har sine talskvinner og menn, håper jeg at det nytter å kjempe?

Fordomsfullhet

Jeg anser meg for å være en privilegert mann, fordi jeg kan kjenne kjærlighet til andre, både emosjonelt og fysisk. Denne evnen vil jeg ikke miste. Derfor må jeg tro på at en gang i fremtiden kan jeg oppleve å si: «Bare så du vet det, så er jeg HIV-positiv», uten å føle meg usikker eller redd for enkeltmenneskers og samfunnets reaksjoner. Verden kommer til å være full av fordomsfullhet og kunnskapsløshet i lang tid fremover, kanskje for alltid? Det skal jeg sammen med andre fortsette å arbeide mot, til siste åndedrag.

Les en engelsk versjon av kronikken her.