Henrik Ibsens storhet

VERDEN SOM FEDRELAND. "Så langt min diktning tenner sinn i brann, så langt går grensen for mitt fedreland", skrev den aldrende Henrik Ibsen. Når vi nå går inn i Ibsenåret 2006, som vil bli markert verden over (med over 4000 arrangementer i 72 land), kan vi trygt slå fast at Ibsen har gjort hele verden til sitt "fedreland", og at hans diktning er levende som aldri før. Kanskje kan vi føye til at storheten i hans verk blir bedre forstått og mer allsidig fortolket i dag enn i hans egen levetid, da han måtte tåle mange anklager om tilgjort gåtefullhet.

Det norske og det universelle.

I 1900 skrev den 18-årige James Joyce: "Man må spørre seg om noe annet menneske i moderne tid har hatt slik en enorm innflytelse på den tenkende verden". Joyce lærte seg norsk for å kunne lese Ibsen - det samme gjorde Ludwig Wittgenstein. Ibsen var utvilsomt formet av norsk lynne og litterær tradisjon, og gjennom sin diktning formet han oss - så dypt at norsk identitet ikke kan tenkes uten den ibsenske pregning. De fleste av hans stykker foregår i Norge. Men han tilhører verden. Gjennom det norske til det universelle - det er linjen i det verk som ble skapt av hans synske dikterevne.

Ibsens innflytelse.

Til Ibsen-året er det kommet en 527- siders russisk antologi ("Sudja i stroitelj", Dommer og byggmester, Moskva 2004), med tekster av en lang rekke forfattere som bevitner hva Ibsen har betydd for dem - bl.a. Tolstoj, Tsjekhov, Blok (diktet "Solveig"!), Andrej Bjelyj og Stanislavskij fra Russland, og fra Vesten Henry James, Rilke, E.M. Forster, Thomas Mann, Arthur Miller, J. L. Borges (. . .) Ibsens status som en av de store i verdenslitteraturen er urokkelig.Men blant dem er det mange som nesten bare blir lest av spesialister i dag. Om Ibsen vet vi fra Internett at hver eneste teatersesong byr på rundt 150 Ibsen-oppsetninger over hele kloden. Han kappes med Shakespeare om å være verdens mest spilte dramatiker, og hver dag blir et tusentallig publikum fenget av hans dramaer. At Ibsen mer enn noen gang er "generator og inspirator" også for andre kunstarter, får vi se mange eksempler på i den storstilte åpningsforestillingen som Bentein Baardson regisserer i Oslo rådhus 14. januar, med mange av verdens fremste Ibsen-skuespillere til stede.

Temaenes aktualitet.

Hva beror Ibsens storhet på? Det som slår en først, er nok aktualiteten i temaer han tar opp. Nora i "Et dukkehjem" er blitt selve ikonet for kvinnefrigjøring - i Kina er "noraisme" ordet for feminisme. Særlig i land med sterk kvinneundertrykkelse har dette stykket, trolig Ibsens mest spilte, sprengstoff i seg. "En folkefiende" kan fortsatt utløse intense konfrontasjoner om miljøvern og politisk lureri i vår tid. Også andre Ibsen-stykker fungerer som utfordrende speilbilder av aktuelle problemer. Opprøreren Ibsen, som avslører makten i gamle holdninger ("gjengangere"!), og maner til frigjøring fra dem, er fremdeles en farlig dikter.Men selv en middels god journalist kan klare å formulere rykende aktuelle problemstillinger - dårlige forfattere greier det også. Når slike Ibsen-stykker fortsatt virker så sterkt, enda de ble skrevet for over 100 år siden, er det fordi de lodder dypere og har større livskraft enn noen av de "problemstillingene" vi finner i overflaten. Å redusere Ibsen til slagordenes og programerklæringenes endimensjonale verden er å gjøre ham langt mindre enn han er.

Fornyet dramaet.

Vi merker storheten på Ibsens uovertrufne mesterskap i dramaets håndverk. Hver detalj er gjennomarbeidet og det hele "gjennomlevet", for å bruke et av hans yndlingsuttrykk. Se på "Vildanden"! sa Bjørnson i et intervju etter Ibsens død: "Der finnes ikke en eneste overflødig replikk, hvert ord har sin hensikt . . . Men han satt jo også og stellet med et stykke i to år og bestilte intet annet".I sine skuespill fra samtiden fornyet Ibsen dramaet ved å gi det en helt ny diksjon. Hverdagsspråket ble opphøyet til kunstspråk. Replikkene blir enslags psykologisk stenografi, som gradvis lar oss ane eller skjønne alt, både av det som før er hendt, og det som nå skjer - samtidig som også vi tilskuere er underveis i den vibrerende indre prosessen.I andre land ble dette ofte tildekket før, av omtrentlige oversettelser. En moderne fransk teatermann, Jacques Lassalle, oppdaget en helt ny Ibsen da teksten ble nyoversatt: "Under personenes tilsynelatende glatte overflate ser man at (dialogen) rommer overveielser, ettertanker, brudd, forsnakkelser, og endog kan munne ut i taushet, eller, om man vil, i glemsel . . ."

En visuell dikter.

Like viktig som teksten er "underteksten". Ibsen var en utpreget visuell dikter. Utformingen av scenerommet, farger og belysning, er nøye tilpasset rytmen i den handlingen som skal utfolde seg, og gir den rikere dimensjoner gjennom sine "visual suggestions" (Northam). Etterhvert veves disse sammen med mangetydige symboler, som legger sitt skjebnenett gjennom tragedien.For det er som regel "nutidstragedier" han skriver (han brukte ordet om "Et dukkehjem"). Han søker å "fravriste livet dets hemmeligheter" (som Joyce sa det) gjennom det subtile vekselspillet mellom personene og dialektikken mellom deres fortid og fremtid, angst og håp, høy idealitet og dyp fornedrelse, - med en suggestiv symbolsk undergrunn som gir dybde til den ytre handlingsgangen. Spennet mellom bindingene til fortiden og håpet om frigjøring til et ideelt liv sliter hovedpersonene i stykker. Det ibsenske samtidsdrama i borgerlig ramme heves opp til en fornyet versjon av tragediens urgamle ritualspråk.

Å bli menneske.

De tidsbundne "problemstillingene" i overflaten blir dermed inngangen til et nær sagt tidløst drama om menneskets kamp for å bli fullt ut menneske. Som i all stor diktning aner vi høyder og avgrunner, og ser at utallige perspektiver kan veve seg inn i handlingsgangen. Alle formler for å tolke kommer til kort. Ironien spinner sine gylne tråder gjennom skjebnenettet, og her er masser av humor - stundom sarkastisk, stundom ømt medlevende. (Når humoren forsvinner i en Ibsen-oppsetning, har en mental rullegardin gått ned for instruktøren!)Ibsens storhet er fremfor alt at han hever det tidsbundne til det universelle.Det han forkynner, lavmælt og uten ideologiske sjablonger, er, for å bruke hans egne ord, "karakterens, sinnets og viljens adel". "Den alene er det som kan frigjøre oss".

"Peer Gynt" i Kairo.

Jeg har holdt meg til samtidsdramaene. Men i Ibsens verk er det jo så meget annet: De historiske skuespillene, og fremfor alt gigantverkene "Brand", "Peer Gynt" og "Keiser og galileer". "Peer Gynt" er vel det som står oss nordmenn nærmest, med sin lekne versekunst og overveldende innfallsrikdom, tett knyttet til en urnorsk meningsverden av eventyr, sagn og ordtak, dans og musikk, så man skulle tro at ingen andre folkeslag kunne bli fortrolig med det. Men det har gått sin seiersgang på scenen i fjerne land - og som Ibsen- årets høydepunkt vil det bli oppført i Kairo, ved sfinxen og pyramidene, der stykkets "egyptiske dimensjon" i 4. akt for første gang blir handlingens akse.Et bedre bevis for Ibsens storhet og universalitet kunne Ibsen-året 2006 ikke gi oss.

Ibsen forplikter.

Få har tenkt grundig over hva det har tilført norsk kultur at den fostret en verdensdikter av Ibsens format. For oss er Ibsen-året en utfordring til å skjerpe vår bevissthet om det. En viss nasjonalstolthet i bjørnsonske ordelag kan vi vel tillate oss i den anledning: "Nu verden ham eier - men gutten var vår!" Men vi bør også stille oss et selvransakende, ibsensk spørsmål: Vårt forhold til ham - har det vært den bedrøvelige historien om Ibsens storhet og norsk litenhet?Vi som har hatt ansvaret for å bære Ibsen-året frem, siden Nasjonalkomitéen for Ibsen-satsingen ble oppnevnt i 1997, er overveldet av det omfang det har fått, med Bentein Baardson og hans stab som kjernestyrken i Norge. Vi våger å tro at etter dette vil også nordmenns forhold til Ibsen bli annerledes.Det vi sikkert kan si, er at det forplikter å være Henrik Ibsens egentlige fedreland.