Hva med biblioteket?

Festtaler. Debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås etterlyste visjoner for folkebibliotekene i en kommentar i Aftenposten 5. mars. Sektoren selv er fylt av festtaler og store ord, og politikerne har også svært lite konkret å komme med, hevder han.

Store utfordringer.

At folkebibliotekene er havnet i bakleksen skyldes både mangel på investeringer og nytenkning innenfor sektoren selv, men muligheten for at folkebibliotekene kommer til å forbli - og etter hvert havne enda lenger bak i leksen - skyldes mer dypereliggende strukturendringer i det digitaliserte informasjonssamfunnet. I påvente av to viktige stortingsmeldinger som er meldt før sommeren, en melding om bibliotekene og en om digitalisering av kulturarven, tør vi fremlegge en tese om at folkebibliotekene i Norge (og andre land) står overfor store utfordringer, utfordringer som hittil knapt er berørt i utredninger fra sektoren selv.

Digitalisert samling.

Digitalisering av kulturarven omfatter ikke minst det skrevne ord, hele vår litterære arv. Ifølge Kulturdepartementets budsjettfremlegg for 2007 skal Nasjonalbiblioteket tildeles en særstilling i dette arbeidet. Forvalteren av nasjonens hukommelse har nemlig satt seg som mål å digitalisere alle samlingene institusjonen forvalter.Parallelt arbeides det med å utvikle brukerrettede digitale tjenester som utnytter potensialet i den digitale samlingen. Hva betyr dette? Jo, det kan ikke bety annet enn at det norske folk skal gis tilgang til de digitaliserte samlingene. Du og jeg skal kunne logge oss inn på Nasjonalbiblioteket (eller komme til Nasjonalbibliotekets base) via søkeord som vil føre oss til de dokumenter vi ønsker tilgang til.

Beskyttet materiale.

Og, det blir den store utfordringen, de av oss som vil ha tilgang til materiale som ennå er beskyttet av åndsverkloven, skal også kunne få tilgang til store deler av dette. For som proposisjonen så djervt følger opp, blir en viktig del av arbeidet "å inngå avtaler med rettighetshaverne om bruk av materialet og å etablere gode løsninger for tilgangskontroll og håndtering av vederlag til rettighetshaverne".En slik avtale finnes allerede for et begrenset område, og det er gode grunner til å tro at Nasjonalbiblioteket og rettighetshaverne i Norge går videre på den veien og forhandler frem nye avtaler. Det betyr at den norske kulturarv, også de delene av den som er av relativt nyere dato, vil være tilgjengelig for alle med internettilknytning i de tusen hjem.

Alt via Internett.

I dag er 9 av 10 hjem knyttet til Internett. PC-er og laptop'er er blitt forbruksvare, og ofte finner vi ikke bare én slik i hvert hjem, hvert familiemedlem over syv år har hver sin. Alle vil ha mulighet til å finne interessant, nyttig og viktig stoff i nasjonens kunnskapsbase nummer en, Nasjonalbiblioteket.Da melder det seg et avgjørende spørsmål: Hva skal folkebibliotekets rolle være i en fremtid hvor landets tekster, bøker og tidsskrifter, musikk etc. er digitalisert og finnes tilgjengelig i nasjonens kulturelle databank. Bor du i Tønsberg, Oslo, eller Malangen befinner du deg nøyaktig like nær disse skattene, nemlig det tastetrykk som bringer teksten opp på din skjerm. Du trenger ikke lenger umake deg veien til det fysiske biblioteket.

Store strukturendringer.

Slik sett vil folkebiblioteket kunne dele skjebne med mange forlag og mange bokhandler - strukturene vil endre seg fundamentalt. Tidshorisonten for dette, slik det ble antydet i et seminar om dette på det store norske bibliotekmøtet i Bergen forleden, er 15-20 år. Folkebibliotekenes eget utredningsorgan ABM-utvikling gir ikke svar på dette, til tross for at de ganske nylig har lagt frem strategier og tiltak for en bibliotekreform frem mot 2014. Den er full av ønsker om å digitalisere, men den gir ingen strategier som peker frem mot målet, og den drøfter ikke det sentrale spørsmål som her reises, nemlig hvilken rolle vil folkebiblioteket spille når Nasjonalbiblioteket har alt, og det bare befinner seg et tastetrykk unna.

Hvilke nye tjenester?

Hvem vil da gå til folkebiblioteket, hva vil tjenestetilbudet være? Det heter seg at bibliotekene skal utvikle nye tjenester. Hvilke? Og vil de ende opp med å være noe ganske annet enn bibliotek? De understreker sin viktighet som møteplass, for hvem og med hvilke formål? En rekke store prosjekt på kontinentet understreker relevansen for dette resonnementet og kraften i utviklingen. Ikke siden den berømte Bangemann-rapporten staket ut kursen for Europe in the information societyi 1994, har et initiativ på informasjonssektoren favnet så bredt som planene om å digitalisere samlingene i de europeiske bibliotek.

Digitalt på eget språk.

I en offensiv mot Google, som, særlig i Tyskland og Frankrike, oppfattes som et amerikansk initiativ, søker man å få tekstene til de europeiske nasjonalspråkene digitalisert og gjort tilgjengelig for europeerne. Som Jacques Chirac uttrykte det for et par år siden: Vi kan ikke komme dit at franskmenn kan få tilgang til digitaliserte engelske oversettelser av Victor Hugo og ikke på forfatterens eget språk.

Utredninger, men ikke mer.

Foreløpig har dette feltet blitt oversvømt av kilotunge utredninger om viktigheten av å få tekster digitalisert og såkalte forretningsmodeller for hvordan dette kan tenkes å bli gjort. Men, til tross for at de europeiske statslederne var raske med å peke på det politisk viktige i saken (bevare nasjonenes språk og kultur og gjøre dem tilgjengelig i konkurranse med den angloamerikanske tsunamien på nettet), har det ikke skjedd mange avgjørende sprang fremover.Hvorfor? Jo, fordi ingen har klart å finne gode avtaleløsninger omkring det materiale som anses som det mest viktige og interessante for brukeren, nemlig det som er vernet av åndsverkloven. I dag er det et faktum at de store europeiske utredninger peker på et lite pilotprosjekt i Norge som eksempel på hvilke første steg som er nødvendig å ta skal en nå frem til løsninger på dette feltet.

Folkebibliotekene i klemme.

Nå gir ikke det norske pilotprosjektet endelige svar på hvordan slike avtaler skal/kan se ut, men det faktum at en her har kommet i gang med slike avtaler, er en god begynnelse. Så la oss tenke oss at Nasjonalbiblioteket om en ti års tid har fått digitalisert alle sine samlinger, og at det er inngått avtaler med rettighetshaverne om alt før år 2000 vil være tilgjengelig, hvordan vil folkebibliotekenes rolle da bli? Antall folkebibliotekfilialer har gått ned med nesten 200 de siste seks årene. Til tross for at befolkningen ennå foretrekker å låne og lese bøker på papir, vil nedgangen fortsette, og den vil tilta når det blir heller romslig mellom bokreolene om noen år.Om da ikke biblioteksektoren skulle komme opp med gode svar på hvordan denne utviklingen kan ta en annen retning.