Hva nå, utenriksminister?

I mange byer og landsdeler i Syria hadde demonstrasjonene 2. februar denne parolen: «Unnskyld Hama, tilgi oss!». Det var 30-årsdagen for Hama-massakren, og hundretusener syrere erkjente sitt moralske medansvar i form av den langvarige tausheten.

Svaret fra regimet på disse sivile, fredelige markeringene var en ny massakre natten til 3. februar, rett før FNs sikkerhetsråd skulle tre inn i et møte for å stemme over en resolusjon om den syriske krisen. Signalene fra styresmaktene til egen befolkning, etter å ha sikret seg garantier fra Russland og Kina, var overtydelige. Et maktspråk som syrere kjenner altfor godt.

Smertefull død

Byen Homs i sentrale Syria, som er regnet som senteret for opprøret, ble angrepet av hærstyrkene. Resultatet ble 260- 400 drepte og rundt 1600 skadede, mange av dem med livstruende skader. Sykehusene ble overfylte og hundrevis av de skadede ble overført til flere moskeer. Der de lå på gulv i trengsel, kunne de ikke få medisinsk tilsyn, bare mager åndelig trøst mens mange led en langsom og smertefull død. Amatørvideoer jeg har sett på nettet av blodige kropper med skuddhull og menn som ristet av smerte, har rystet meg. Det ble meldt om akutt mangel på blod. Likevel hindret hærens soldater ambulanser i å kjøre i Homs´ gater.

Bombingen av Homs beskrives av en beboer som «en helvetesaktig natt», og av det syriske statlige nyhetsbyrået SANA som «en hysterisk provokasjonskampanje» iscenesatt av vestlige makter som pumper inn millioner av dollar til væpnede banditter og terrorgrupper.

Hama-massakren 1982

La meg gå tilbake i tid. Muslimbrødrene var ikke engler, snarere tvert imot. De hadde fått blod på hendene da tidligere president Hafez al-Assad beordret forsvarskompaniet, en elitegren av hæren som var spesialtrent på gatekamper, ledet av hans yngre bror, Rif´at, å knuse opprørets senter med alle midler. Angrepet startet med at militærfly bombet Gamlebyens sentrum for å lette stridsvognenes inngang. Alle som hadde holdt seg i byen ble regnet som rebeller og kollektivt avstraffet, inkludert eldre, kvinner og barn. Massakren varte i 27 dager, kulminerte 2. februar og ble avsluttet 5. februar. Tallet på ofre er usikkert, men anslås å være 20 000–40 000, flertallet av dem sivile. I tillegg er 15 000 fortsatt savnet. 100 000 ble interne flyktninger. To tredjedeler av byen, som var en turistattraksjon, ble rasert. I ukene som fulgte massakren var det vilkårlige arrestasjoner i alle deler av landet og massehenrettelser.

Den norske borger må kunne kreve mer av utenriksminister Jonas Gahr Støre enn vakre ord.

Assad-propaganda

Jeg veksler mellom syriske og andre radiokanaler. Det er få timer siden jeg hørte om hærens angrep mot en bydel i den nordlige byen Idleb og om vilkårlig skyting mot en sivil demonstrasjon i Bagdadgaten i Damaskus. Sham FM (statlig kontrollert) har følgende saker på sin nyhetssending samme dag: President Bashar al-Assad har deltatt i formiddagsbønnen i al-Rawda-moskeen i anledningen profetens velsignede fødselsdag. Ryktene om brødkrisen er falske og føyer seg inn i den ondsinnede propagandakampanjen mot landet. Terrorister har angrepet et fengsel i byen Idleb og satt fri farlige kriminelle. Slutt på sendingen. Det spilles en sang. Teksten må oversettes, for det er slike sanger jeg, sammen med andre syriske barn, har sunget på skolen:

Skyt dine skudd. Ikke vis nåde! La våpenet tale. Din fiende står på feltet med sine illusjoner. Han skal smake døden i vårt land eller blir beseiret. Nasjonen er stolt av deg. Æren er din venn. Fryktens mur smuldrer. Skyt dine skudd!

Etter sangen følger reklame om dataspill og et nytt hårprodukt.

Veik norsk utenrikspolitikk

Den arabiske ligaen, som for øvrig ikke er kjent for demokratiske holdninger, har likevel forlengst sett at en farlig grense var blitt overskredet og derfor kommet med en sterk og klar fordømmelse av voldsbruken mot sivile og krevd president Assads avgang. Likeledes har det kommet klare uttalelser fra USA og EU de siste månedene og ukene. Hvordan har Norge forholdt seg til denne politiske og humanitære krisen?

I august 2011 nektet vår utenriksminister, Jonas Gahr Støre, å slutte seg til et amerikanskledet krav om Assads avgang med begrunnelsen: «Det som er det store problemet i et slikt land er at det ikke står et fiks ferdig alternativ til å ta over».

Det som er det triste i en slik uttalelse er at mannen som styrer norsk utenrikspolitikk synes å forvente en helt annen tilstand for helhjertet å støtte det syriske folkets krav om befrielse fra sin despot. Syrere har under unntakstilstanden som har vart frem til våre dager, med organisasjons- og møteforbud, og et sikkerhetsapparat som har øyne og ører overalt, selv inn i fengselsceller, ikke kunnet utvikle en lederskikkelse som Einar Gerhardsen og et mangfold av modne partier som står klare til å tre inn i parlamentets store sal.

Det syriske nasjonalråd

I Stortingets spørretime 1. februar svarer statsråd Støre på Høyre-leder Erna Solbergs spørsmål om Norge faktisk har anvendt de pressmidlene som ligger til hånds med å delegitimere Det syriske nasjonalråd: «Det er en fragmentert bevegelse uten enhetlig mål og retning».

Det syriske nasjonalråd er en koalisjon av åtte politiske grupper, og i så fall et eksempel på gryende politisk pluralisme. I et direktesendt intervju på Al-Jazeera 4. februar etter avstemningen i FNs sikkerhetsråd, talte et behersket rådsmedlem, Walid al-Bunni, om viktigheten av ikke-voldprinsippet som et utgangspunkt for en demokratisk utvikling, og mer enn antydet amnesti for de regimelojale soldater og sikkerhetsagenter når regimet faller. Jeg har frem til i dag ikke hørt noe fra dette rådet som har uroet meg. Uavhengig av dette må statsråd Støre kunne forklare den norske offentligheten hvordan han kan se for seg en politisk prosess i Syria som inkluderer kjernen i et regime som har myrdet sin egen befolkning før i tiden, og nå gjennom snart ett år. Om Støre ikke har sans for etiske imperativer, må han i det minste vise forståelse for realpolitikken.

I gryende arabiske demokratier har syriske ambassadører blitt utvist og diplomatiske forbindelser med det syriske regimet kuttet etter en oppfordring fra leder i det arabiske parlamentet. Det norske utenriksdepartementet tviholder på ikke å gjøre noe i den retningen, men har nylig meldt at ambassaden i Damaskus er blitt evakuert av ikke-essensielt personell av sikkerhetsmessige hensyn. Så det er likevel noe positivt å spore i dette dystre bildet. Norske individers sikkerhet blir ivaretatt av UD. Syriske liv er derimot ikke like viktige for statsråd Støre, som i store ordelag snakker om menneskerettigheter når det ikke koster et klart politisk standpunkt.

Tallet på dødsofre nærmer seg 8000 og stiger daglig. Det dør folk, mennesker av kjøtt og blod, inkludert barn, i det jeg skriver disse linjene. Mens ledere og utenriksministre i EU, USA og andre land har kommet med flammende innlegg og krystallklare krav til både regimet i Syria og verdenssamfunnet, fortsetter det norske utenriksdepartementet å vise en holdningsløshet som begynner å smake av hykleri. I noen tilfeller er det å fraskrive seg ansvaret for å beskytte en utsatt befolkning en «licence to kill».

Skal vi akseptere at fredens stormakt, vårt Norge, blir redusert til en årlig prisutdeling, og en konsert? Mener vi alvor med vår forpliktelse på å bidra til spredningen av menneskerettighetskultur og demokrati, selv når det kan koste noen svettedråper i pannen under et tøft møte mellom våre UD-representanter og representanter fra andre land?

Ingen kan hevde å ha oversikt over det store og komplekse bildet, eller de geopolitiske og strategiske hensyn som utenriksdepartementet må ta. Men den norske borger må kunne kreve mer av utenriksminister Jonas Gahr Støre enn vakre ord.