Hva skjedde med frontkjemperne i øst?

FORBRYTELSER. I mars kunngjorde justisminister Odd Einar Dørum at Regjeringen ville finansiere et stort anlagt forskningsprosjekt for å undersøke muligheten av at norske frivillige i Waffen-SS var innblandet i nazistiske forbrytelser mot menneskeheten. For at slik forskning skal gi størst utbytte, er det avgjørende at de norske frontkjempernes innsats og erfaringer blir integrert i den bredere europeiske historien til Waffen-SS. Dette kravet kan imøtekommes ved å anlegge et sammenlignende perspektiv som trekker på forskning fra andre land som det også ble rekruttert SS-soldater fra.

Nettverk.

Den første oppgave er å utrede og plassere de norske enhetene innenfor det kompliserte nettverket av organisasjoner under Himmlers kontroll. Det dreier seg blant annet om SS, Sicherheitsdienst, politiet og Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volkstums. Grensene mellom disse organisasjonene, både når det gjaldt politiske oppgaver og personell, var ofte svært flytende.Som ett eksempel kan nevnes at selv om den øverste ledelsen for de beryktede Einsatzgruppen - som drepte hundretusener av jøder på Østfronten - var hentet fra SD og sikkerhetspolitiet, ble flertallet av dem som utførte henrettelsene, rekruttert fra det tyske politiet (Ordnungspolizei) og Waffen-SS. Forøvrig ble også kampenheter fra Wehrmacht og Waffen-SS som var stasjonert i nærheten, noen ganger beordret til å avse tilleggsmannskaper til massehenrettelser av jødiske sivile på okkupert sovjetisk territorium. Det er kjent at soldater fra 5. SS divisjon "Wiking", der de fleste nordmenn tjenestegjorde i 1941, deltok i forbrytelser mot menneskeheten i Ukraina under Operasjon Barbarossa. Det gjenstår å undersøke om det fantes nordmenn blant gjerningsmennene.I tillegg til forbrytelsene til Einsatzgruppens drapskommandoer ble enheter fra Waffen-SS også regelmessig brukt i såkalt antipartisan-krigføring. Disse operasjonene omfattet ofte massakrer av sivile mistenkt for å sympatisere med Stalins eller Titos anti-tyske geriljastyrker. Ofrene for slike utrenskninger omfattet ofte jøder og sigøynere fordi nazistene oppfattet dem som en politisk og rasemessig trussel mot sikkerheten i de okkuperte områdene. Nordmenn som tjenestegjorde i 11. SS divisjon "Nordland", deltok i antipartisan-krigføring i Kroatia i 1943.

Vanlige nordmenn.

Det er også viktig å rekonstruere de SS-frivilliges bakgrunn og undersøke hvorfor de meldte seg til tjeneste i de væpnede styrkene til en stormakt som hadde invadert og okkupert deres eget land. Dette problemkomplekset bør belyses ved å bruke samtidige kilder slik at det bildet som finnes i seneres studier og memoarer kan etterprøves. Harald Frøshaug gjennomførte på 1950-tallet en sosial-psykiatrisk studie av frontkjempere der han fant at det store flertallet blant de frivillige var vanlige nordmenn og ikke dårlig tilpassede, kriminelle eller fanatikere.Frøshaug registrerte at tre fjerdedeler av de undersøkte sa at deres motiver for å melde seg til tjeneste rommet en politisk komponent, som varierte fra antikommunisme til sympati for Finland. Det Frøshaugs studie imidlertid ikke undersøkte, var i hvilken grad de frivilliges beveggrunner var direkte påvirket av nazistisk ideologi. Inneholdt deres antikommunisme også et element av rasisme og antisemittisme? Støttet de idéen om en fremtid der de "germanske" folkene skulle herske over Europa? Mange tidlige frivillige var ikke medlemmer av NS, men av det mer radikale "norske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet" NNSAP, og senere også av Norges SS; begge disse organisasjonene var gjennomsyret av nazistisk, pan-germansk tankegods.Under den avgjørende perioden forut for angrepet på Sovjetunionen valgte Himmler selv å besøke Norge. Spilte nordmenn en særegen rolle i hans planer? Umiddelbart etter at operasjon Barbarossa var innledet, ble norske Waffen-SS-frivillige med sikkerhet lovet land i Østen som Wehrbauern (soldatbønder), det vil si som betrodde bastioner for den germanske koloniseringen av det erobrede Lebensraum.

Fruktene av folkemord.

Alle slike løfter og planer forutsatte imidlertid at den eksisterende befolkningen skulle fjernes fra de østlige områdene. Frontkjemperne ble på denne måten tilbudt fruktene av folkemord som et konkret incentiv til å delta i en rase- og utryddelseskrig. Hvor mange blant de frivillige aksepterte stilltiende at tusenvis av uskyldige ville måtte bøte med livet for at de kunne få den belønningen de var lovet? Det virker i alle fall sannsynlig at selv om de ikke var hardbarkede antisemitter og rasister da de meldte seg til tjeneste, så ble de det som følge av den konstante ideologiske indoktrineringen de ble utsatt for innenfor Waffen-SS. De som ikke ble fristet av utsiktene til et riddergods i Gardarike, kan likevel ha sett for seg at fronttjeneste kunne føre til en god karriere i administrasjonen av det nye, "jødefrie" Europa. Ved å melde seg til tjeneste i Waffen-SS var selv de som ikke var direkte innblandet i bestemte forbrytelser, delaktige i det kriminelle prosjektet til nazismen og SS.Selv om det ikke finnes noen vesentlig norsk forskning omkring Waffen-SS, representerer emnet et ikke helt ukjent territorium. Tyske historikere har arbeidet med historien til Himmlers parallelle hær gjennom flere tiår. Standardverket er fortsatt Bernd Wegners "Hitlers politische Soldaten", som nå er kommet i sin sjette reviderte utgave. Innen det skandinaviske rom har danske historikere skrevet en grunnleggende studie av de danske SS-frivillige: "Under hagekors og Dannebrog".

Selvstendig hær.

Selv om de siste års fremskritt i den danske forskningen er et godt eksempel til etterfølgelse, er det ikke særlig typisk. Bortsett fra Tyskland har det generelt vært liten interesse blant forskere for hvem som meldte seg inn i Waffen-SS. Det dreier seg her om en selvstendig hær som mot slutten av krigen utgjorde hele 900 000 mann, og som rommet rundt 30 nasjonaliteter. Enda mindre interesse har det vært for å avdekke hvorvidt egne borgere var engasjerte i forbrytelser. Den litteraturen som finnes, er for en stor del preget av ansvarsfraskrivelse eller regelrett apologi. Den neste kategori består av krigshistoriske studier av enheter, kommandanter og slag. Deretter følger de journalistiske beretningene. Den kategorien som rommer det minste antall publikasjoner, er den som omfatter seriøs akademisk forskning, selv i Tyskland - eller i Danmark. I Nederland - et land som sendte 20 000 SS-soldater til Østfronten - har det først i de senere år blitt etablert et forskningsprosjekt finansiert av det nederlandske justisdepartementet.Sett i dette lyset er norske akademikeres fullstendig manglende interesse for hva noen av deres landsmenn gjorde i det gigantiske prosjektet med å endre relasjonene mellom rase og rom i den vestlige del av Sovjetunionen, en del av et felles europeisk mønster. Likevel, i sammenligning med andre land, er det nærmest totale fraværet av norsk forskning omkring frontkjemperne - i lang tid et tema utenfor historikernes interessehorisont - ganske slående.Hvis det har vært en taushetens sammensvergelse, er det blant de tidligere frivillige selv, i hvert fall når det gjelder deres delaktighet i krigsforbrytelser. For å finne ut hva frontkjemperne faktisk gjorde, må historikerne nå samle kildemateriale fra arkiver over hele Europa: fra Finland til det tidligere Jugoslavia, fra Moskva til Madrid - fra overalt hvor de norske soldatene befant seg, eller fra der hvor deres kamerater innen Waffen-SS kom fra. Dersom det skulle dukke opp bevis for at noen av de norske frontkjemperne var direkte innblandet i forbrytelser, skulle man forvente at det var i veteranenes egeninteresse at anklagene ble rettet mot dem som utførte ugjerningene, og ikke bare mot dem alle som gruppe. Selv om de ved å melde seg til tjeneste i Waffen-SS, ble delaktige i nazismens massemord, gjorde ikke dette alle automatisk til mordere.

Personlige vitnesbyrd.

Dermed kommer vi til den andre hovedoppgaven, nemlig å finne ut hvorfor de frivillige gjorde det de gjorde. Til dette formålet vil det være nødvendig å samle så mange personlige vitnesbyrd som det er mulig å finne i offentlige og private samlinger, her og i utlandet: brev, dagbøker, avhørsprotokoller og juridiske dokumenter. Når et så fullstendig bilde som mulig er blitt bygget opp på grunnlag av tilgjengelige dokumenter, kan disse kildene suppleres av intervjuer med overlevende frontkjempere, som har hatt seks tiår til å tenke over hva de gjorde, og hvorfor.Så tidlig som i 2001, i kjølvannet av offentlige debatter i Danmark, foreslo Ivo de Figueiredo noen konkrete tiltak for forskningen omkring de norske frivillige i Waffen-SS. Men dette initiativet fant ikke støtte på det daværende tidspunkt. Den første oppgaven blir å kartlegge de forskjellige formasjonene innen Waffen-SS der nordmenn tjenestegjorde, fra de nasjonale enhetene som den "Norske Legion" og politikompaniene til mer multinasjonale enheter som propagandastaben "Kurt Eggers" eller de beryktede "Dirlewanger" partisanjegerne. De formelle forhold og utvekslingen av personell blant frontenhetene, og også med SS-vaktmannskapene, SS-Hauptamt og konsentrasjonsleirvaktene bak fronten, må også slås fast. Dermed vil et godt grunnlag finnes for å undersøke videre den mulige innblandingen i forbrytelser eller de norske frivilliges motivasjon. Resultatet av denne grunnleggende og sammenlignende forskningen har alle utsikter til å utgjøre et betydelig bidrag til vår forståelse av menneskets mørke sider, og bør fremme refleksjoner omkring krigshistorien, ikke bare i Norge, men også i andre land som ble okkupert under annen verdenskrig.