Hva valget handler om

FOTO: Olsen Olav

Et tegn i tiden.

Mens vi har vært opptatt av å fortelle om vår politikk, hvordan vi vil løse problemene i samfunnet, har Ap konsekvent snakket om alt annet enn sin egen politikk.

Det forteller meg at Raymond Johansen har tatt opp arven etter Martin Kolberg. Beviset på det er hans lett febrilske kronikk i Aftenposten der han snakker mer om Frp enn Arbeiderpartiets politikk. Det er i grunnen en prestasjon i seg selv, at det bærende regjeringspartiet i stedet for å snakke om de selv mener er sine suksesser, heller vil snakke om Frps politikk. Jeg kaller det et tegn i tiden, og vi har sett det før.

Blottet for tillit.

Det er slik norsk valgkamp har blitt. Kampen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet handler ikke om at vi to snakker om vår politikk, hvor god vi mener den er, og lar velgerne bestemme. Mens Frp lanserer sine planer for de første 100 dagene i regjering, bruker Ap tiden på å lage en konstruert liste om hva de tror Frp ikke vil prioritere. Velgerne og jeg la merke til at Jens Stoltenberg ikke brukte anledningen til å fortelle om hva han vil gjøre de første hundre dagene i regjering. Tvert om var Ap allerede dagen før Frp skulle lansere sitt program, ute i mediene for å fortelle om hva de trodde ville stå i programmet vårt. Det forteller meg om et parti som er blottet for tillit til egne evner, men som tror blindt på angrep som taktikk i valgkampen.

Forsøple valgkampen.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg mener nettopp denne strategien er med på å forsøple norsk valgkamp. Mens vi lager brosjyrer for å informere, bruker Ap tiden på å lage angrep som skal skremme. Jeg har aldri kalt det drittkampanjer mot Frp. Men jeg er stadig i tvil om hva som er innenfor og utenfor definisjonen.

La meg ta ett konkret eksempel. Etter debatten Per Sandberg gjennomførte med Knut Storberget i Oslo fengsel var det ingenting Ap var mer opptatt av enn at de mente Sandberg hadde ment noe Ap ikke likte. Enhver journalist på stedet ble teppebombet av Aps rådgiver med deres synspunkter. Ingenting handlet om hva Storberget ville gjøre for å redusere kriminaliteten. Ingenting handlet om hvordan Ap ville øke oppklaringsprosenten. Alt handlet om Frp, og aller helst med en virkelighetsforståelse av Frps politikk som ingen av oss kjente oss igjen i. Slik holder de på.

Blitt verre.

La meg si det helt klart, dette trives vi i Frp med. Vi har kjempet mot partier, offentlighet og media i snart 40 år. Det er en oppgave vi liker. Men vi merker det har blitt verre. Når Jens Stoltenberg nå går til debatt har han ikke med seg hvilke planer hans eget parti har for fremtiden, men hva hans innleide rådgivere mener han bør si om Frp.

Elsker å hate.

Frp har i alle år vært partiet som alle elsker å hate. Våre forslag går gjennom en fast syklus, der de først latterliggjøres, så kalles de urealistiske, så blir det stille før de stilltiende gjennomføres av et bredt politisk flertall. Det siste eksempelet er kravet om at innvandrere som søker om å bli norsk statsborger må dokumentere at de kan norsk. Da Carl I. Hagen la frem slike forslag for 20 år siden var det bortimot rasistisk. Norge kunne ikke kreve at innvandrere ble utsatt for dette presset. Da Frp tok det opp i fjor ble det forbigått i stillhet. Denne våren lanserte Ap det samme tiltaket. Det var til og med noe de forsøkte å skryte av på sitt eget landsmøte. Vel å merke uten å fortelle at de først ønsket en eksamen ingen behøvde å klare, men bare delta på. Det var først etter flere dager med latterliggjøring i media det kom et hasteforslag om å kopiere Frps gamle forslag om at eksamenen måtte bestås.

Mediene svikter.

Det er her jeg mener også mediene svikter sin rolle. Stadig nye debatter settes opp med hensikt å avkle, studere eller ransake Frps politikk. Når NRK skulle arrangere debatt om kriminalpolitikk, ble den holdt i et fengsel med fokus på hva som kunne gjøre soningen bedre. Slik ble også føringen lagt for at det viktigste vi kunne diskutere i norsk kriminalpolitikk, var bedre tilbud til de innsatte. Jeg kan bare leke med tanken om noen hadde ønsket å arrangere en valgdebatt blant ofre for kriminelle handlinger. Eller en innvandringsdebatt i leiligheten til mullah Krekar.

Skuffet.

For meg handler ikke dette om å klage eller å rette kritikk. Men det handler om å forklare hvordan ting henger sammen. Om hvordan pressen godtar de føringene som ligger i samfunnet som har skapt den virkeligheten vi lever i til daglig. Slik sett er jeg skuffet over medienes dekning av valgkampen.

Se bare på hvordan Aftenposten laget en dobbeltside og ryddet forsiden, for å slå fast at noen eksperter mente Frp-politikk ville gi mer kriminalitet. Fjorten dager senere innrømmer sjefredaktøren at de nok ikke burde laget forsiden, men beklager ikke at tre av forskerne var partipolitikere fra et konkurrerende parti. Og i mellomtiden holdt hun kjeft. Vel vitende om at Frp ble angrepet i øst og vest for den forsiden hun nå innrømmer ikke var god nok. Hun var vel kanskje litt fornøyd, likevel?

Går galt.

Slik har den norske valgkampen blitt. Mens Ap angriper Frp, følger mediene opp. Og til slutt kaster kommentatorene seg over temaene. Slik går det også galt.

La meg ta nok ett eksempel, VGs kommentator Frithjof Jacobsen ironiserte over hvordan Siv Jensens skjørtekanter nå preget debatten, og lurte på om Frp ikke hadde viktigere ting å snakke om.

Raljere.

Det han ikke fortalte var hvordan hans egen avis jaget etter denne nyheten i over to døgn, etter å ha mislyktes med å få noen til stå frem og kritisere Kristin Halvorsens hersketeknikker. Det var for øvrig i en samtale om Kristin Halvorsen at Jensen kom inn på tv-studioer. Til tross for at Jensen selv ikke har ønsket oppslag om dette, men heller ville diskutere politikk, fortsatte VG til det nesten kjedsommelige. Resultatet var en forside og to helsider, og en fremstilling om at Siv Jensen går til angrep på NRK og TV2. Jacobsen fikk dermed et tema han kunne raljere over Siv Jensen på. Det ble vel slik han hadde håpet.

Den røde tråden i alt dette er hvordan valgkampen ikke lenger handler om politikk, men om hvordan mediene og Ap spesielt, elsker å angripe FrP.