Hvem tar ansvar?

FOTO: Syversen Johnny

«Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, samt bidra til at barn får trygge oppvekstvilkår». «Alle som bekymrer seg for et barns utvikling eller omsorg kan ta kontakt med barnevernstjenesten om dette». «Arbeidet gjøres i tett samarbeid med de statlige myndighetene som har ansvaret for helsetjenester, politiet, rettsvesenet, skoler, barnehager m.m.» (Barne- og likestillingsdepartementets hjemmeside).

«Skadene på Christoffer Kihle Gjerstads ansikt og kropp bekymret alle. Men ingen varslet. Så døde han». «Christoffer er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge». «De kjenner ham nesten ikke igjen. Øyet er gjenklistret og ansiktet blålilla». Christoffer ligger død i sin seng, med papir i nese og svelg». «Hvor mange barnedrap har statsadvokatene egentlig henlagt?» (Kjetil S. Østli: «Gutten som ble usynlig», A-magasinet 17. april).

Åtteåring døde.

Hvordan kunne det skje at en åtteåring døde hjemme i Vestfold med et 17 centimeter langt brudd på hodeskallen uten å få hjelp, at han hadde store skader som bekymret mange uten at noen varslet, og hvorfor virket ikke samarbeidet mellom myndighetene? Hva kan gjøres for å redusere risikoen for at slikt skal skje igjen i Norge, regnet som et av de beste land for barn å vokse opp i?

Fordi den ikke er enestående, reiser saken om et barn som falt utenfor alle sikkerhetsnett grunnleggende spørsmål om virkemåten til den norske velferdsstaten, rettsstaten og demokratiet. Tragedien skyldes ikke mangel på gode politiske intensjoner. Barnevold er på den politiske dagsorden. Regjeringen har strategiplan mot vold og seksuelle overgrep mot barn, handlingsplan mot vold i nære relasjoner og har overfor kommunene understreket forebygging og tidlig inngripen. Mange tiltak er satt i verk.

Alt gikk galt.

For å forstå hvorfor alt gikk galt, kreves mange typer kunnskap, også om forvaltningens faktiske virkemåte. Institusjoner og profesjoner er tilpasset bestemte oppgaver, mål, rutiner, prosedyrer, normer, virkelighetsoppfatninger og løsninger. Visse aspekter blir sett, andre ignorert. Ansatte utvikler identitet og lojalitet og nøler med å kritisere sine egne. Påberopelse av taushetsplikt og hemmelighetsstempling bidrar til å hindre innsyn, og når noe går galt, er et standardsvar å vise til ressursmangel og arbeidspress. Saker som ikke kan løses ut fra eksisterende rutiner, kan bli lagt til side. Revirforsvar gjør det også vanskelig å løse problemer som krever samordning mellom etater og styringsnivåer. Samarbeid avhenger av tillits- og styrkeforhold mellom institusjoner og profesjoner.

Dette er allmenne trekk som også finnes i denne saken. Skolen gjorde guttens spesialpedagogiske problem til hovedtema. Rektor husker ikke mye, men mente det ikke var tale om mishandling eller omsorgssvikt. Ansatte trodde andre meldte ifra. Men rapporten fra fylkesmannens tilsyn (på barneombudets initiativ) kritiserte rektor og ansatte for ikke å overholde plikten til å melde fra til barnevernstjenesten og Andebu kommune for mangelfull kontrollpraksis.

Mishandling.

Sykehuset Vestfold konsentrerte seg om medisinske diagnoser og mente de hadde rutiner for å avdekke barnemishandling. Men granskingsrapporten fra tilsynet slår fast at barnesenteret ved sykehuset begikk klare lovbrudd på forsvarlig utredning og behandling, og at man opplagt burde ha vurdert mishandling. Man avviste «en travel hverdag» som unnskyldning for ikke å ha oppdaget mishandling, og krevde at sykehuset lagde rutiner som kan fange opp mishandling.

Politiet etterforsket dødsfallet som mistenkelig, men statsadvokaten henla saken to ganger før Riksadvokaten påla at tiltale skulle reises. Bistandsadvokaten sier han møtte stor motvilje fra statsadvokatembetet, mens statsadvokaten ikke ønsker å kommentere saken. Mønsteret er velkjent: Barnevoldssaker er vanskelige. De undersøkes mindre og henlegges oftere enn voldssaker mot voksne (rapporter på Internett av TV 2-journalistene Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden). Ifølge Barneombudet tror påtalemyndigheten fortsatt på myten om at foreldre ikke vil sine barn noe vond, og Barne- og likestillingsdepartementet har måttet minne om at fysisk og psykisk avstraffelse av barn er forbudt i Norge, og at straffelovens bestemmelser også gjelder foreldres bruk av vold mot barn.

Gjentatt alvorlig vold.

Dommen i Tønsberg tingrett (seks års fengsel) er i jusens språk «legemsbeskadigelse med døden til følge» og i samsvar med praksis. Tingretten sier imidlertid at det er snakk om gjentatt alvorlig vold, at det helt klart er tale om mishandling, og at avdøde var forsvarsløs, særlig når han ikke fikk hjelp fra moren.

Dersom dommen viser seg å være juridisk korrekt, er lovverk og rettspraksis neppe i overensstemmelse med alminnelig rettsfølelse. Det gis uttrykk for sinne og fortvilelse overfor det som oppfattes som vedvarende tortur og drap av et forsvarsløst barn, noe som skulle tilsi en annen straff.

Mangelen på samarbeid og det tragiske utfallet førte ikke til bred samfunnsdebatt. Noen journalister har fulgt saken nøye. Men det var ikke noe kappløp til Stortingets talerstol for å stille spørsmål. Statsråder og statssekretærer holdt lav profil. Det samme gjorde forskersamfunnet og rikssynserne.

Liten gutt.

Hvorfor kommer så velferdsstaten, rettsstaten og demokratiet så dårlig ut? Kanskje er svaret at det dreier seg om en liten gutt uten sterke forsvarere i systemet? At det norske systemet ikke møter kravet om å ta vare på de svakeste i praksis og ikke bare i retorikken. I så tilfelle blir det enda viktigere å spørre: Hva kan gjøres?

Tilsynene har, tradisjonen tro, fokus på om lover og regler er fulgt. Men påvisning av avvik er ikke nok. Det er heller ikke mantraet: «Vi skal se over rutinene våre». Det kreves gode analyser av hvordan systemene virker i praksis og klarere ansvarliggjøring av folk som på vegne av samfunnet påvirker barns liv og velferd.

Det dreier seg om å utvikle forslag til hva som må gjøres og kamp om oppmerksomhet, virkelighetsforståelse og prioriteringer.

Hvem tar ansvaret.

Jeg tror ikke det finnes snarveier til forbedringer, og jeg vet at mine kunnskaper på saksfeltet er begrenset.

Men som medmenneske, far og morfar synes jeg ikke det er grunn til ikke å prøve å svare på vanskelige spørsmål. Hvis mange nok, og særlig de med makt og myndighet, prøver, skulle det være mulig å finne ut hva som kan og må gjøres. Spørsmålet er: Hvem tar ansvaret for at det skjer?