Hvis taushet var gull

Tilbudet i kommunene.I en kronikk i Aftenposten i fjor høst uttrykte jeg stor bekymring for tjenestetilbudene til psykisk syke i norske kommuner. Samme dag, 10. oktober, hadde også generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse et innlegg i Aftenposten med tittelen "Tid for bråk".I flere måneder har det pågått en debatt i avisen om psykiatrien, tvang og maktmisbruk. Debatten er uhyre viktig, og de mange nyanser i den må frem.Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri arbeider for antistigma, åpenhet og en bedre psykiatri. Å bidra til å skape verdighet rundt den syke, god behandling og omsorg er noen av målene våre. Vi vil bli bedre ressurspersoner i samarbeid med den syke, behandlingsapparatet og kommunene.

Plassere ansvar.

Når vi er "vaktbikkjer" er det for å påpeke feil, åpne opp for en mer transparent psykiatri, bidra til et innsyn i psykiatriens vesen slik at eierskapet av definisjonsmakten balanseres, og ansvar plasseres der det hører hjemme. Jeg tror på at nye syke kan føle seg tryggere når de vet at vi er der for dem og deres pårørende.

Noe er felles.

Pårørende til psykisk syke har forskjellig og mangfoldig erfaringskompetanse, men noe er felles: Sorg, avmakt, skam, skyld og håp. Dessverre er også krenkelser, unnfallenhet og misbruk av makt og tvang en felles erfaring for veldig mange brukere og pårørende.Vi forteller også de gode historiene, om gode hjelpere og mennesker det går bra for. Det er de historiene som gir oss håp.

Krenkelser ingen tilfeldighet.

Men krenkelser og mangel på respekt, for både brukere og pårørende, hører vi om hver eneste dag. Det er nok ingen tilfeldighet. Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen lyttet til pårørende, og har i boken "Brev til en minister" samlet 1144 sterke historier.Vi er nesten en million pårørende til mennesker med psykiske problemer, som kunne fortalt hver vår historie. Mange kjemper i avmakt, mot unnfallenhet, tjenesteforsømmelse og maktmisbruk, begått med Helse-Norges velsignelse.

Vi må varsle!

Hvis psykiatrien skal bli bedre, må kritikkverdige forhold avdekkes. Tjenestetilbudene og helsevesenet, som vi og våre brukere er så avhengige av, kan ikke forbedres uten at vi gjør de ansvarlige oppmerksom på overgrep og feil som blir begått. Systemfeil i form av mangel på rapportering, oppfølging og innfrielse av løfter, feilinformering og unnfallenhet er grove forsømmelser vi ser går igjen i psykiatrien.

Frykter hevn.

Pårørende til psykisk syke er ellers som folk flest. Ikke sjelden er pårørende velutdannede, samfunnsengasjerte mennesker som frykter for "straff" dersom de sier ifra om mangler og uverdige forhold. Eksempelvis kan mennesker som har forhold til klager sitte på "begge sider av bordet". De kan koden. Pårørendes avmakt fornemmes allerede når tanken på å klage tenkes. Pårørende blir gissel, ikke en ressurs. Som talsmann og representant for den som er syk kan det være en stor utfordring, og et dilemma å ta opp saker siden vi ofte snakker på vegne av andre. Vi ønsker å trå varsomt. Ved klager er dette ett av motargumentene som psykiatrien benytter seg av, og som er med på å ta motet fra mange pårørende.

De uskrevne regler.

Psykiatrien er et samfunn i en osteklokke, med sitt eget "stammespråk" og sine egne uskrevne regler. Det er i psykiatriens vesen at i alle klagesaker og åpenbare brudd på menneskerettigheter, krenkelser mot pasienter og pårørende, finnes det forklaringer til forsvar for psykiatrien.Grunnen til at det alltid er en knagg å henge saker på er at psykiatriens vesen er politikk og ikke alltid medisinsk begrunnet. Og, som leder for Norsk Psykiatrisk forening, Jan Olav Johannessen skriver i sitt innlegg i Aftenposten 18. desember, er også min mening den at tiltak, behandling og holdninger er resultatet av et "moralsk, etisk og politisk valg".

Nådeløs antipati og sympati.

I denne osteklokken hersker det ikke sjelden en nådeløs utbredt antipati- og sympatiholdning. I en kronikk i Aftenposten som berørte meg sterkt, beskriver forlagssjef Einar Plyhn slike holdninger. Lite ante jeg selv, da jeg skrev min forrige kronikk, at tjenesteforsømmelse, omsorgssvikt og løftebrudd fra psykiatritjenesten i en kommune skulle ramme min nærmeste familie hardt.

Inn og ut av institusjon.

Den 6. oktober ble min søster funnet død i sin bolig. Min søster ble ikke gammel. Jeg skal ikke bry leserne med påtrengende personlige detaljer i saken, og den er ikke enestående. Som 600 000 andre i dette landet hadde hun en psykisk lidelse, og hadde derfor vært inn og ut av institusjon i mange år. I noen måneder hadde hun klart seg bra, med familie, noen trofaste venner og psykiatritjenesten i kommunen som nettverk. Min søsters psykiske helse ble alarmerende dårlig den siste uken hun levde. Familien uttrykte sterk bekymring for hennes helsetilstand overfor psykiatritjenesten i den aktuelle kommunen. Psykiatritjenesten forsikret familien at "tilsyn skulle trappes opp, og hun skulle ses til flere ganger i døgnet". Det skulle bli "et trygt og godt opplegg". Vi kunne "slappe av".

Løfter ikke holdt.

Det skjedde ikke. Løftene ble ikke holdt. Uten at tjenesteapparatet hadde sett min søster, ble situasjonen vurdert som "å ha roet seg" den 5. oktober. Under sterkt påtrykk fra familien gikk kommunehelsetjenesten inn i boligen 6. oktober. Vår søster hadde da vært død i tre dager. Dette ble en enorm tilleggsbelastning for familien. Tilsynsklagen ligger hos Helsetilsynet.

Ikke relevans.

Altfor ofte ser vi at den faglige psykiatriske virkelighetsforståelsen hos tjenesteapparatet, spesielt når det gjelder kjernebegrepet "nødvendig helsehjelp", dessverre ikke ser ut til å ha relevans. Med innøvd kløkt fremlegges alternative virkelighetsbeskrivelser for å komme unna alvorlig tjenesteforsømmelse.Hva fortjener betegnelsen "nødvendig helsehjelp", sett i pasients og pårørendes perspektiv? Hva skal betegnes som "urettmessig og unødvendig inngripen i privatlivet"? Det er denne begrunnelsen psykiatritjenesten ofte bruker, om hverandre, slik at den passer inn til forsvar for dem selv.

Nødvendig helsehjelp til alle.

For kort tid siden hørte vi om en kirurg som var villig til å både bryte loven, og ofre jobben, for Gro Harlem Brundtland. Fordi hun var "verd det". Ja, jeg er enig, Brundtland var verd operasjonen. Alle skal, etter Helseloven, behandles likt og har krav på "nødvendig helsehjelp".Noen helsearbeidere er villig til å bryte loven, og ofre jobben, for å hjelpe kjapt, trygt og billig. Er det også slik at andre helsearbeidere er villig til å ofre jobben for å komme unna innrømmelse av alvorlig tjenesteforsømmelse?Tiden er overmoden for denne lite behagelige debatten.