Hvorfor Europa er i krise

Europa er i krise. Vi leser at Hellas, Italia, Spania og andre land i Europa ikke kan leve med renter på 6 eller 7 prosent. Fullstendig glemt er at for noen år tilbake ville en rente på dette nivået bli betraktet som meget gunstig. Redselen sprer seg. Europas befolkning spør seg: Hva er det som er skjedd?

Svaret er meget enkelt: Byråkratiet har antatt slike enorme dimensjoner at det kveler næringslivet og enhver utvikling. I så måte ligger Norge tynt an selv med sine enorme oljeinntekter og øvrige ressurser. Næringslivet kveles systematisk, viljen til initiativ reduseres, antall syke og trygdede øker, og behovet for psykisk hjelp til unge er fordoblet på få år.

Offentlig ansatte

Offentlige ansatte koster samfunnet så store summer at intet europeisk land kan overleve. Problemet er ikke at offentlige ansatte ikke gjør nok, men at de tvert imot gjør for mye. Et synlig eksempel på dette er stagnasjon av bysentra og ethvert annet område hvor Plan- og bygningsetaten og antikvariske myndigheter har fått en maktposisjon som tillater uhemmet arroganse.

For å gjøre bibelen forståelig for alminnelige folk er den full av lignelser. Når det gjelder byråkratiets skadevirkninger kan man derimot operere med fakta.

Jeg nevner blant hundrevis av eksempler følgende:

Eksempel 1:

I februar i år sendte vi en henvendelse til Byantikvaren i Oslo for å få sette inn en dobbeltdør i et forretningslokale i Industrigaten 40, hvor der i dag er en enkeltdør.

Dobbeltdøren og dens plassering var i tråd med arkitektens opprinnelige tegning, approbert 1. oktober 1932. Situasjonen i 1930-årene var imidlertid enda verre enn den økonomiske nedgang vi nå ser ut til å gå inn i, og forretningslokalet i første etasje ble oppdelt i mange små leieforhold, med hver sine separate dører.

Disse dørene var av så elendig kvalitet at trolig var hele forandringen tenkt å være midlertidig. Dørene er naturlig nok skiftet ut etter hvert som de har brutt sammen. Det er også tilfellet med den enkeltdør som står der hvor dobbeltdøren nå ønskes plassert.

Etter mange måneders behandlingstid kom den det i september 2011 et avslag fra byantikvaren med følgende begrunnelse: "Original dør, spesiallagede og forseggjorte bygningsdetaljer i kobber i tilknytning til et inngangsparti".

Døren er imidlertid en moderne dør i aloksert aluminium, laget for cirka 11 år siden, og med navn og adresse på produsenten er påmontert.

Byantikvaren kan ikke motsi slike ugjendrivelige fakta, og fyrer av sitt virkelige trumfess ved å si: "byantikvaren mener Thons reelle motiv for å utvide døren er et ønske om bedre eksponering mot Bogstadveien".

Byantikvaren ser altså ut til å ha oppdaget at næringsdrivende i detaljbransjen sogar kan mistenkes for å ønske en best mulig eksponering mot publikum.

Med den slags holdninger ser det mørkt ut for norsk næringsliv. Det verste i denne saken er imidlertid at byantikvaren bare har rådgivende myndighet. Avgjørelsesmyndigheten tilligger Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune og deretter byrådet som overordnet instans.

Så vel direktør Ellen de Vibe i Plan- og bygningsetaten, som næringsbyråd Bård Folke Fredriksen i Oslo Byråd, synes ukritisk og uten vurdering å akseptere byantikvarens feilaktige påstander og irrelevante vurderinger.

Eksempel 2:

I 2006 var jeg henvist til å gå til erstatningssak mot Oslo kommune fordi Plan- og bygningsetaten benektet at det allerede var gitt bruksendring til et forretningslokale i Oslo sentrum hvor man ønsket å sette i gang servering.

Når jeg etter et tidkrevende detektivarbeid i etatens eget arkiv fant etatens godkjente bruksendringstillatelse, benektet etaten ansvar for det tap jeg hadde hatt fordi lokalet på grunn av deres forsømmelse hadde stått tomt i mer enn 2 år.

Jeg måtte jeg reise sak for å få erstatning. Oslo kommune ble dømt til å betale 3,2 millioner kroner pluss saksomkostninger.

I den anledning skrev kommentator i Aftenposten, Lars Hellberg, følgende: "Rettssaken mellom Oslo kommune og Olav Thon om tapte leieinntekter i Pilestredet 9 illustrerer hvor galt det går når slett saksbehandling går hånd i hånd med arroganse. Direktør Ellen de Vibe i Plan- og bygningsetaten har rett i at uhell kan forekomme. Men når etaten treffer urimelige beslutninger fordi den har somlet bort en brukstillatelse, kan det ikke avskrives som et uhell. Dommen i Oslo tingrett er da også tindrende klar."

Oslo kommune anket tingrettens dom. I lagmannsretten tapte Oslo kommune på ny, med tilkjennelse av saksomkostninger også for denne rettsinstans. Det som er interessant i denne saken, er at den fikk ikke noen konsekvenser for etatens ledelse eller for vedkommende byråkrat som hadde somlet bort papirene. De har dog kostet skattebetalerne i landet cirka 4 millioner kroner.

Eksempel 3:

Et område i Oslo sentrum er regulert til ny bebyggelse. Et lite tilbygg i fem etasjer lå i dette område. Tilbygget skulle inngå i et større nybygg. Det huset en gang primitive doer for tilliggende leiligheter. Doene var imidlertid for ca. 30 år siden fullstendig modernisert med moderne vannklosetter, og med fliselagte gulv, vegger og tak, lys og ventilasjon.

Plan- og bygningsetaten la allikevel til grunn, etter råd fra byantikvaren, at den antikvariske verdi var så betydelig at rivning ble nektet. Alle planer måtte forandres og nybygget dessverre betydelig reduseres.

Ovenstående tre tilfeller viser at problemet ikke nødvendigvis er at Norge har råd til å ha byråkrater som ser ut til å gjøre en elendig jobb, men at problemet er at de er en bremsekloss for initiativ og fremgang for vårt land.

Det ser ut til å være av stor prestisje for Norges regjering å henvise til at vi har Europas laveste arbeidsledighet.

Dette er takket være et ufattelig voksende byråkrati.

Ville det ikke være en god idé å la byråkratene beholde sine lønninger mot at de forpliktet seg til aldri å gå på jobb?