Noe av svaret på hvorfor Jens Stoltenberg, Bellona og Klassekampen på lederplass alle har lagt vekt på det positive med sluttresultatet antydes av klimaforskere ved CICERO: de har sett på seieren for diplomatiet, ikke for det globale klimaet.

Å øke utryddingen av jordens arter drastisk med 4 graders oppvarming, å gå under som en noenlunde anstendig sivilisasjon, skal visstnok foregå med den norske diplomatvimpelen til topps. Gratulerer.

Ekstremvær og global oppvarming

Det fantes en tid, ikke langt tilbake, hvor den sminkeoperasjonen vi nå ser bre om seg - og kanskje feste seg, siden det første medieinntrykket for de fleste er det viktigste – ikke hadde vært mulig i norsk offentlighet. I sin ypperlige kommentar «Det haster, men ikke nå» etter Bali toppmøtet i 2007, skrev Ole Mathismoen at «Tiden for å feire museskritt er forbi.» Frode Frøyland skrev på samme tiden boken Ved Vippunktet ”Naturen vil ikke vise forståelse for at internasjonale klimaforhandlinger er en komplisert og langsiktig affære.” Og: ”I stedet for å ta utgangspunktet i det man antar er politisk mulig, må politikerne ta utgangspunkt i naturens tålegrense.”

Klodens klima er i endring.

Hadde vi skrevet vinteren 2006/2007 ville dette faktumet, sammen med andre 2011 fakta som tørke i USA og i Afrika, flommer i Pakistan, ja til og med potetsommeren og «smørkrisa» i Norge, blitt koblet til den globale oppvarmingen. Og legg merke til dette: i 2006 het det «global oppvarming», ikke «klimaendringer». Gratulasjonen går her til klimafornekterne, hvis kampanjer har bidratt til at vi som er forskere knapt tør å kalle en spade for en spade lenger.  

Verdens mest schizofrene byrå, Det Internasjonale Atomenergibyrået, kom like før Durban ut med en rapport – hvis ene halvpart insisterte på utslippene av fossilt brensel må stanses, stanses, innen 2017. Den andre halvparten sier selvsagt det samme som Statoil og Stoltenberg, understreker verdens energibehov og legger planer for 40 år med investeringer i Canadas tjæresand (det er først da oppkjøpet gir skikkelig profitt). Men den viktigste dokumentasjonen å lese nå etter Durban er Patrick Bonds Politics of Climate Justice.

Ingen nordmenn, hverken Stoltenberg, Bellona eller Erik Martiniussen i Klassekampen, kan ha unngått å se denne boken på flyplassen i Durban. Den var like profilert som Knausgård er i bokhandlene på Gardermoen. Her refererer han til tall fra tidligere generalsekretær Kofi Annans rapport fra 2009, «The Anatomy of a Silent Crisis», som estimerer at 325 millioner mennesker er «seriøst rammet» og at «mer enn 300 000 dør» som følge av klimaendringene.

Mercozy vil redde bankene

Ingen statsledere i hele verden fortjener klapp på skulderen etter Durban, som ganske riktig med Aftenpostens lederartikkels ord, skyver problemene foran seg. Men er alternativet, slik avisen i likhet med forskere som Steffen Kaldbekken ved CICERO synes å mene, at de store nasjonene bare kommer sammen og lager sin egen avtale? Å la G20 ordne opp kanskje? Eller enda snevrere, la Robert Zoellick, Verdensbankens sjef ordne opp? Leser du Patrick Bond skjønner du at Zoellick ikke kommer til å gi opp kampen om å få kloa i det grønne klimafondet etter Durban. Obama kom ikke til Durban, og klimapolitikken i USA er totalt og fullstendig paralysert. Merkozy var opptatt med å redde bankene, ikke planeten. Dette er ikke aktører vi kan overlate fremtiden til.

Det ene svaret på hvorfor sannheten om Durban er så vanskelig å fortelle kan oppsummeres med Thatchers gamle venn, TINA. Det fins ingen alternativer til karbonmarkeder (som både Cancun og Durban åpner døren ytterligere for), og statsledere må – slik Eurokrisen viser – følge markedets signaler. Joda, i Stoltenbergs tilfelle skal signalene også gå andre veien, som han understreker i Klimaparadokset «Hele poenget er å bruke kapitalismens språk mot kapitalismen og gjøre markedet til herre, men til tjener. Markedet er en ekstremt effektiv tjener når det bare brukes.» Dette sa du i 2010 Jens, men tror du virkelig på dette etter 2011?

Klimarettferdighet

Det enkleste svaret på hvorfor Durban sminkes er likevel dette: Stoltenberg, Bellona og Erik Martiniussen vil ikke at vi skal miste håpet. De er redde for at hvis vi er for tydelige med sannheten så vil det skape demoralisering. Men det fins et bedre alternativ til COP prosessen enn både statslederne og karbonmarkeder.

Desmond Tutu, James Hansen, verdens mest kjente klimaforsker og Jørgen Randers, leder av det norske lavslippsutvalget, vet hva jeg snakker om: Folkelig mobilisering og opprør mot statsledere og næringsliv på tvers av nasjonsgrensene.

Bak klappene på skuldrene til diplomatene er miljøorganisasjonene stort sett dypt demoraliserte etter Durban

Jeg var i Durban, og alt jeg fikk var en t-skjorte der det står «Cool it, with Peoples Power». Men dette var ikke så lite, fordi jeg fikk den på Universitetet i Durban, der «Rural Womens Assembly» hadde sin konferanse, der det internasjonale transportarbeiderforbundet og norske LO hadde sin «World of Work» konferanse, og der sørafrikansk fagbevegelse, lederen av Friends of the Earth International og en rekke andre lanserte kampanjen «One million Climate Jobs». Bare ved å forene kampen om grønne arbeidsplasser nedenfra med kampen om stanse utslippene, kan vi få ned utslippene raskt nok. Bare ved å bygge bevegelsen for klimarettferdighet, skriver Patrick Bond, kan vi hindre katastrofen som 4 graders oppvarming vil være for Afrika.

Kampen nedenfra vil ikke bli enkel. Bak klappene på skuldrene til diplomatene er miljøorganisasjonene stort sett dypt demoraliserte etter Durban. De vet egentlig at dette var en kuruke. Men jeg vil gjerne få rette en appell til dem, til forskere og journalister, politikere og sosiale bevegelser – særlig fagbevegelsen som har mest makt – la oss begynne å bygge bevegelsen for klimarettferdighet og grønne arbeidsplasser i Norge.