Ibsen og det norske "vi"

MARKERING. Etter fjorårets kraftpatriotiske 100-årsmarkering av unionsoppløsningen, skal vi i 2006 markere at det er 100 år siden Henrik Ibsens død. 100-årsjubileet for unionsoppløsningen bekreftet i hovedsak den tendens til en re-etnifisering av det norske som begynte på 1990-tallet: en etnisk merkevarebygging basert på dyrkingen av blonde og bunadskledde budeier, "ariske" oppdagere og skigående heterofile eventyrere.

Peer og det norske.

Tilsvarende har fortolkningen av Ibsen og hans hovedverk Peer Gynt i norsk litteraturforskning og teaterkunst lenge vært preget av et forsøk på å presse Ibsen inn i en nasjonsbyggingsramme der Peer Gynts sjelekamp blir en parallell til det norske vi'et: Som Peer må det norske vi'et finne seg selv ved å forsone konflikten mellom lysmaktene, personifisert gjennom Åse og den blonde og trofaste Solveig på den ene siden, og de mørke trollkreftene (Dovregubben) på den andre siden.Men i denne tolkningskabalen blir det en rekke kort til overs, som man vekselvis har fortrengt, marginalisert eller eksotisert som "de/det helt andre": den formentlig "sjelløse" beduinkvinnen Anitra, Memnon-støtten, Hussein og hele det omfangsrike midtpartiet av stykket som utspiller seg i Orienten. Skal disse også regnes til de mørke trollkreftene? I så fall ville tematikken i norsk litteraturs hovedverk måtte oppfattes som rasistisk. Når det flerkulturelle Norge nå skal feire "Ibsenåret 2006", er det all grunn til å stille seg spørsmålet om hvilken Orient som egentlig presenteres i Ibsens Peer Gynt og i den norske Ibsen-markeringen: Er det den europeiske kolonialismes imaginære Orient befolket av tause, passive, sensuelt magedansende haremskvinner og sabelsvingende, barbariske orientalske menn?

Saïds Orient-forståelse.

Det ville i så fall svare til det klisjérepertoaret som ifølge litteraturforskeren Edward Saïd utgjør Europas bilde av Orienten som Europas "andre". Europeerne måtte ifølge Saïd prege et bilde av de orientalske folkene som tilbakestående, irrasjonelle og passive for å underbygge bildet av seg selv som sivilisasjonsskapende, rasjonelle og handlingskraftige og slik rettferdiggjøre kolonialismen. Da Ibsen skrev det satiriske versedramaet Peer Gynt i Italia i 1867, var ledende norske forfattere og filosofer opptatt av å stilisere det norske som et unikt språklig og kulturelt fellesskap med røtter tilbake til en urgammel saganatt. I denne konstruksjonen var man tilbøyelig til å sette parentes rundt den fire hundre år lange unionstiden med Danmark.

Ibsens nådeløse satire.

I virkeligheten hadde Norge i unionstiden opplevd en betydelig velstandsøkning, der trekanthandel med slaver utgjorde en viktig inntektskilde. I Peer Gynt unnslipper hverken rasevitenskapen, kolonialismen, slavehandelen eller orientalismen Ibsens nådeløse satire: I den lange fjerde akten (som i begynnelsen ble utelatt under norske scenefremføringer!), slår Peer seg opp som handelsmann i Kina og som våpenhandler og eventyrer på Marokko-kysten. I samtale med den franske forretningspartneren Monsieur Ballon skryter Peer av den siste lukrative "kjøttimporten" av slaver til sin avviklede "negerplantasje" i Karolina i vendinger som parodierer både rasismen og orientalismen.

Ibsens ironiske distanse.

Som andre har påpekt, etablerer Ibsen ironisk distanse både til nasjonalromantikken og til den vinglete opportunisten og egoisten Peer Gynt. Tilsvarende stilles den sjåvinistiske nasjonalismen og kolonialistiske rasismen i et ironisk motlys i den lange monologen der Peer fabulerer om å bygge seg sin egen koloni Gyntiana: "Midt i mit hav, på en fed oase/vil jeg forplante den norske race;/det dølske blod er jo kongelig nesten;/arabisk krysning vil gjøre resten." Koblingen av den "norske rasen" til krysningen av dølsk og arabisk blod plasserer rasebegrepet demonstrativt der det rettmessig hører hjemme: innen husdyravlen.På 1840-tallet hadde historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch imidlertid fremstilt nordmennene som et "arisk" folk, begavet med helt spesielle åndelige og kulturbyggende egenskaper. Disse nasjonale mytene ble på 1850-tallet også underbygget ved hjelp av den skandinaviske rasevitenskapen, der særlig kraniometrien (læren om skallemåling) utviklet seg til en paradegren.

Rasistisk pseudovitenskap.

Til dens mer prominente bidragsytere hørte også den hegelianske filosofen og hobby-raseforskeren Marcus Jacob Monrad. Og det er nok særlig Monrads rasesyn og nedlatende oppfatning av Orienten Ibsen sparker til når han i fjerde handling lar Peer måle skallen til beduinkvinnen Anitra. Ut fra størrelsen på hennes "hjernekiste" hevder Peer, som en parodi på tidens rasistiske pseudovitenskap, å kunne bekrefte at den ikke kan romme "noen stor sjel". Siden antyder han at hun nok kan erverve seg en sjel hvis hun bare lytter til og adlyder "profeten" Peer.

Kvinne uten sjel?

Det er imidlertid oppsiktsvekkende at flere sentrale norske Ibsen-fortolkere har tatt for god fisk at Anitra faktisk ikke har noen sjel! Og det til tross for at hun i dramaet bare taler Peer etter munnen, mens hun i virkeligheten gjennomskuer ham som sjarlatan, lurer ham og stjeler hesten og opalen fra ham. Hennes vedståelse av å mangle sjel er åpenbart en list. Slik viser hun både intelligens og selvstendig handlekraft, og utgjør således et påfallende unntak fra det skjemaet som Saïd beskriver som typisk for orientalismen.Avsløringen av den falske "mahdien" (kommende profeten) Peer kan også leses som en harselas med nasjonalromantikkens forsøk på å fremstille nordmennene som et utvalgt kulturfolk med en verdensmisjon: Å spre budskapet om den norske rettskaffenheten ut til alle verdens kriserammede og underutviklede folk.Etnisk-nasjonal merkevarebygging. I verste fall kan "Ibsenåret 2006" like fullt bli en kommersialisert variant av den norske misjoneringsiveren, der Ibsen brukes i en utenrikspolitisk etnisk-nasjonal merkevarebygging. Dette er en re-etnifiseringstrend som fremstående sosialantropologiske forskere som Anders Johansen og Marianne Gullestad tidligere har advart mot og som synes å ha blitt forsterket etter 11. september 2001.En spørreundersøkelse som ble gjennomført blant norske ungdommer i fjor, tyder på at det er all grunn til å ta advarslene på alvor. På spørsmålet om "innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart", sa 4 av 10 seg enig i denne påstanden. Det vil si at andelen av ungdom som er skeptisk til innvandring er doblet på seks år (Aftenposten 26.9.05).

Nasjonsbyggeren Baardson.

Mye tyder på at "Ibsenåret 2006" legger opp til en Ibsen-forståelse som både bidrar til å re-etnifisere det norske "vi" og eksotisere "de andre". Denne re-etnifiseringen kan sees som en motreaksjon mot økende kulturell og økonomisk globalisering og nye utfordringer i flyktning- og integreringspolitikken på 1990-tallet. For å tydeliggjøre det nasjonale selvbildet blir det viktig å understreke hva som skiller "oss" fra "de" andre. Når "de andre" blir mer eksotiske, blir "vi" mer norske. Dette problemet blir ikke nødvendigvis løst ved at man velger ut skuespillere med utenlandsk bakgrunn, så lenge man lar dem gå rett inn i rollen som det eksotisk fremmede. Etter planen skal det internasjonale Ibsen-året kulminere med en oppsetning av Peer Gynt i Kairo i regi av den statsautoriserte nasjonsbyggeren og Ibsenår-direktøren Bentein Baardson (Aftenposten 27.10.05).Illustrasjonen fra prøvene, med yppige egyptiske magedanserinner blant ørkenens gåtefulle pyramider, gir oss dessverre grunn til å frykte det verste. Den nasjonale Ibsen-komiteen ser ut til å ha tenkt som Peer om Anitra: "Og just det ekstravagante behager".