«Ida» er oversolgt

Forsker Jørn Hurum viser frem fossilen Ida på American Museum of Natural History i New York.

FOTO: Nilsson, Thomas

«Forandre alt». Ida-fossilet av Darwinius masillae, en 47 millioner år gammel primat, har nylig gitt norsk forskning mer internasjonal oppmerksomhet enn trolig noe annet forskningsresultat gjennom tidene. I media verden over har fossilet blitt lansert som «the missing link», en vinkling som ligger snublende nær når fossilet presenteres som «The Link» på pressekonferanse, nettsted, film og bok. Ida har også blitt markedsført som et funn «som vil forandre alt» – et fossil som gjør at vi må skrive om menneskets evolusjonshistorie. Universitetet i Oslo skriver på sin hjemmeside at «Missing link er funnet», Forskningsrådet melder om «Fossilet som viser hvem vi er», og Kunnskapsdepartementet om «et fossil som kan bli helt avgjørende for hele vår evolusjonslære».

Mye positivt.

Det er veldig mye positivt å si om Ida. Først og fremst er det et helt unikt primatfossil fordi det er så komplett og samtidig så gammelt. Jørn Hurum har utvist meget godt skjønn da han sikret dette fantastiske fossilet for vitenskapen – og til Universitetet i Oslo. Hurums entusiasme og talent for formidling er eksemplarisk. Spektakulære funn som Ida og «Predator X» viser at han er en mann «for de store anledninger». All ære til ham for å få filmselskaper, TV og aviser verden over til å fatte interesse for forskning. Som formidler er Hurum en prisbelønt mester, og med Ida har han og hans team virkelig en historie å fortelle. Ingen bør være i tvil om at Hurums engasjerte formidling av fossilfunn skaper interesse for vitenskap generelt, og for evolusjon og paleontologi. Denne innsatsen er det bare å ta av seg hatten for – vitenskapen trenger formidlere som Hurum!

Møtt med kritikk.

Men dessverre har budskapet vi har fått presentert gjennom TV, aviser og Internett om Ida gått langt utover det forskningen gir grunnlag for. Internasjonalt har derfor formidlingen av Ida-funnet blitt møtt med kritikk. Kritikken fra fremstående internasjonale eksperter i paleontologi går på at fossilet er fremstilt som mye mer banebrytende enn det faktisk er, og at formidlingen derfor bryter med grunnleggende forskningsetikk.

Slik kritikk er gjennomgangstonen i viktige forskningstidsskrifter som Science, Nature og New Scientist. Dette er en kritikk som Hurum bør ta på alvor og ikke avfeie som forventet smålighet – det er ikke smålighet, men har med faglig redelighet å gjøre. I motsetning til denne internasjonale kritikken har norske medier i stor grad fremstilt Ida-fossilet som en fantastisk triumf for vitenskapen. En mer nøktern vurdering er at funnet, og forskningsarbeidet knyttet til det, er solid og viktig vitenskap som først og fremst kaster lys over tidlige primaters anatomi. Men revolusjonerende er det ikke: Lærebøkene trenger ikke omskrivning på noe vesentlig punkt.

Villedende.

Å omtale Ida som «missing link», slik Hurum har gjort, er villedende, ikke veiledende, for det brede publikum. Evolusjonsbiologene har strevet i over 100 år med å få bukt med vrangforestillingen om at vi mangler bestemte mellomledd. Det gjør vi ikke – tvert imot har man funnet veldig mange, og finner stadig flere. Begrepet oppsto på 1800-tallet da det ble hevdet at vitenskapen manglet mellomleddet mellom mennesker og andre organismer. I dag er menneskets slektskap med andre dyr solid dokumentert med fossiler og ikke minst moderne DNA-analyser. Begrepet «missing link» er meningsløst i moderne evolusjonsbiologi.

Kreasjonistiske nettsteder har begjærlig fanget opp at bruken av uttrykket «missing link» indikerer at vi hittil har manglet et slikt mellomledd: «The claim that Darwinius could finally confirm Charles Darwin’s theory of evolution, tacitly admits that it has not yet been confirmed. (Påstanden om at Darwinius kan endelig bekrefte Charles Darwins utviklingsteori, innrømmer stilltiende at den hittil ikke har vært bekreftet)»(creation.com). Hvis Ida ved nærmere studium skulle vise seg ikke å være på apegrener av primatenes evolusjon, slik Hurum (men ikke den vitenskapelige artikkelen om Ida) hevder, men snarere på lemurgrenen (slik de fleste internasjonale eksperter mener), kan det feste seg et feilaktig inntrykk av at vitenskapen fortsatt mangler et viktig mellomledd.

Historien endres ikke.

At fossilet «vil forandre alt» og «revolusjonere vår forståelse av menneskets evolusjon» er heller ikke korrekt. Det er ingenting avgjørende i evolusjonshistorien som endres av dette fossilet. Den vitenskapelige artikkelen til Hurum og medarbeidere (Franzen et al.; PLoS One 2009) inneholder ingen slike epokegjørende påstander. Her beskrives Ida som en adapid, en primatgruppe som etablert forskning plasserer nærmere lemurer og andre halvaper enn de ekte apene.

Hurum og medarbeidere foreslår riktignok at adapidene kanskje står nærmere de ekte apene enn tidligere forskning har ment, men er tydelige på at Ida ikke tillater bastante konklusjoner: «We do not interpret Darwinius as antropoid, but the adapoid primates it represents deserve more careful comparison with higher primates than they have received in the past». («Vi tolker ikke Darwinius som en antropoid, men de adapoid primatene den representerer fortjener en grundigere sammenligning med høyere primater enn de har fått tidligere.») På denne bakgrunnen er det misvisende når Hurum i media slår fast at «dette er en ekte ape» og at «hun er en skikkelig formor for oss og alle andre aper».

Kjøreregel.

I vitenskapelig formidling, enten det er til forskere eller til folk flest, er det en grunnleggende kjøreregel å ikke påstå mer enn man har dekning for. Dette kan virke kjedelig, men slik nøkternhet er fundamental i å gjøre vitenskap til noe mer enn hverdagslig synsing.

Debatten om slektskapsforholdene hos tidlige primater er interessant, men vil uansett konklusjon ikke vesentlig endre vår forståelse av menneskets opphav. Ettersom alle dyr og andre organismer har samme ur-stammor, er alt nålevende liv i slekt, og mennesket har felles stammødre med alle andre organismer en eller annen gang mellom livets opprinnelse for nesten fire milliarder år siden og i dag. Da blir det villedende å hevde, slik det gjøres på nettstedet «The Link», at Ida «is a link to our earliest origins like no other» («er en link til vår tidligste opprinnelse som ingen andre»).

Tillit.

Fremragende forskningsformidling skal fortelle på en entusiastisk måte hva man har funnet og hva funnet med rimelig sikkerhet kan si oss. Det må være samsvar mellom forskning og formidling. På en slik bakgrunn blir det misvisende å lansere Ida som «en av vitenskapens viktigste oppdagelser noensinne». Lanseringen av Ida gir grunn til å spørre om det er nødvendig å overdrive for at forskning skal få gjennomslag i media. I så fall har vitenskapen et alvorlig problem, for oversalg er grunnleggende i strid med vitenskapens ideer og etikk. Også som formidlere lever vi forskere av vår troverdighet: Folk flest må ha tillit til de påstander som forskerne formidler. Denne tilliten må vi ikke misbruke.

Ida-fossilet er storslagent nok i seg selv.