Istedenfor uføretrygd

Igjen stusser arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) og forskerne over hvordan det kan ha seg at antallet unge uføre har økt så kraftig de siste årene. Jeg undrer meg derfor over at arbeidsministeren velger å vende det døve øret til når unge kronikere stiller opp i mediene og gir henne svaret.

I fjor høst fortalte Aftenposten om Tone, en ung dame med høy utdannelse som på grunn av sin kroniske sykdom hadde behov for omskolering slik at hun kunne fortsette i jobb. Dette fikk hun ikke. Det hun fikk var en anbefaling fra Nav om å bli uføretrygdet. Dette ville være det beste for henne, mente de der.

Hindres av systemet

Vi er faktisk svært mange som Tone, som brenner etter å komme i gang med lønnet arbeid, men som hindres av systemet. Vi er engasjerte, skoleflinke og sosialt intelligente, i motsetning til hva psykologiprofessor og forskningsdirektør Terje Ogden ved Atferdssenteret forteller.

Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først. Dette burde sees på som en ren investering, da det ville spart samfunnet for millioner! Isteden anbefales man altså varig uføretrygd.

Holdninger ovenfra

Det ser ut til å være en økende tendens at politikere og Nav ansatte ikke ser oss som ressurssterke mennesker med muligheter, erfaring og kompetanse. Disse holdningene kommer ovenfra, og forplanter seg som ugress nedover i systemet: «Når de unge kommer til Nav, er det ofte allerede for sent … Uføretrygd handler mye om sosial arv og omsorgssvikt», sa forsker Nina Jentoft til Aftenposten i september. Arbeidsministeren følger i samme artikkel opp med å snakke om rus og psykiatri, og stiller spørsmål ved om arbeidsmarkedet muligens er blitt for tøft? Det er ikke arbeidsmarkedet som er for tøft, Hanne Bjurstrøm! Det er din egen politikk.

Så lenge Nav-tiltakene først og fremst er tiltenkt å få latsabber opp av sengen og ut i minimal aktivitet, sier det seg selv at man som kroniker ikke stiller sterkere i jobbsøkerkøen ved å delta på disse. Ytrer man ønske om å bruke sin tilmålte tid med Nav-støtte på relevant utdannelse, blir man møtt med skepsis og hoderysting. Ingen ser noe poeng i det, toget er som kjent forlengst gått pga. omsorgssvikt og sosiale problemer.

Godkjennes av saksbehandleren

Det som om mulig er enda verre, er at man ikke har lov til å sette seg selv i sving når sjansen måtte by seg: Alt må godkjennes av saksbehandleren. Vel og bra, hadde det bare vært mulig å komme i kontakt med saksbehandleren sin! Nav har ikke engang et sentralbord, hvor det sitter personer med oversikt over når man kan få time. «Nei, det er det kun saksbehandleren selv som har oversikt over. Han må ringe deg opp igjen!» Bare her må det da være mulig å effektivisere bedriften drastisk?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ringt Nav, men jeg har tallet på hvor mange ganger saksbehandleren min har ringt meg opp igjen: Null. Dette til tross for Navs garanti om at saksbehandler plikter å ringe brukeren opp igjen innen 48 timer. Det har gått ganske mange timer siden april 2010 nå.

Ved flere tilfeller har personen i andre enden av linjen dessuten snakket så dårlig norsk, at han hverken forsto hva ung ufør betyr og hva jeg lurte på, eller greide å notere navn og nummer korrekt. Å få svar på brev eller e- post innen rimelig tid, er bare å glemme.

Ikke tid til å vente

Når man i en periode med ok helse omsider har muligheten til å starte på en utdannelse eller dra i jobbintervju, har man ikke tid til å vente i uker, måneder og år på respons fra Nav.

Siden sanksjonene for regelbrudd er såpass heftige når man er Nav-bruker, man kan risikere å havne i fengsel, er det russisk rulett å takke ja til jobbtilbud og lignende før tiltaket er godkjent. Man er dermed fanget i et totalt håpløst system, uten mulighet til å komme seg videre i livet. Nav derimot, kan bryte enhver regel de har ovenfor brukerne sine, uten at det får den minste konsekvens for noen i etaten.

Unødig stigmatisering

At man rammes av sykdom i ung alder, behøver ikke å bety at man faller utenfor på alle andre områder i livet. Men så lenge Nav og arbeidsministeren prioriterer å sette inn ressursene på feil sted, holdes mange av oss utenfor arbeidsmarkedet på grunn av helt andre ting enn helseproblemene våre. Vi stigmatiseres unødig.

Når man har opplevd alvorlig sykdom i ungdomsårene, kjennes det ekstra viktig å få bruke resten av livet sitt på noe meningsfylt. At livet er kort, vet vi bedre enn noen. Da føles det enormt frustrerende at man systematisk motarbeides og møtes med mistenksomhet av dem som er satt til å hjelpe.

Orker ikke belastningen

Med holdningene som råder nå til dags, både fra høyeste hold og i kommentarfeltene på nettet, er det få som orker belastningen det gir å stå frem i mediene som ung ufør. Jeg skulle ønske det var mulig å få debatten opp på et mer anstendig nivå, slik at man sammen kunne funnet frem til konstruktive løsninger til beste for samfunnet og den enkelte unge kroniker.

Hvis politikerne virkelig ønsker å snu trenden, bør de lytte til dem det gjelder. Det er tross alt vi som vet hvor skoen trykker.