Jeg er bekymret for Norge

SAMFUNN I ENDRING. Det gjør meg også til den av de første som får se hvordan mennesker fra utenfor den europeiske og humanistiske kulturkrets stadig øker i antall.Jeg er preget av en viss fremmedfrykt, men jeg er ikke noen fremmedfiendtlig person. Jeg er heller ikke på noen måte islamfiendtlig. Tvert imot, den muslimske verden og islams historie er blant det som fascinerer meg mest. Jeg har hovedfag i religionsvitenskap med spesialisering i islam. Arabisk er et av støttefagene mine, en liten universitetseksamen i hebraisk har kommet i ettertid.Gjennom ti år har jeg vært eneforfatter av en nettjeneste for Nord-Afrika og Midtøsten som i år vil ha ca. 40 millioner treff, treff som bl.a. kommer fra svært høye internasjonale plasseringer på søkemotorer som Google, Yahoo og andre.

Glad for avstanden.

Jeg gleder meg til neste reise, men jeg er glad jeg bor i Norge, jeg er glad det fortsatt er en flyreise mellom meg og den muslimske verden.Jeg er ikke opptatt av folks hudfarge, hvilken gud de tror på, eller om de bærer et navn som ikke fantes i Norge for noen årtier siden.Men jeg er redd for hva som skal skje i landet vårt når så mange tviholder på kulturen fra det landet de selv har gått gjennom ild og vann for å slippe å bo i.Jeg er redd konsekvensene av at stadig flere borgere i Norge har hjerte og hjerne i et fremmed land. Jeg bekymrer meg over at svært mange av dem holder en norsk kulturell tilhørighet på armlengdes avstand gjennom giftermål fra hjemland og gir sine barn en oppdragelse beregnet på det landet de ikke lenger bor i.

Kontroll over eget land.

Og jeg er redd for hva som skjer den dagen "etniske" nordmenn oppdager at de har mistet kontrollen over sitt eget land, mistet muligheten til å verne om verdier som våre forfedre har bygget med sitt blod, slit og oppofrelse: Demokrati, ytringsfrihet, likestilling, respekt (ikke den fryktbaserte), samhold, ekte dialog og individuell frihet.Når samfunnet endrer seg så raskt som nå, og islam er den største enkeltfaktoren, er det svært viktig at ikke-muslimer fritt får diskutere islam og muslimske kulturer. Det er kanskje viktigere for oss enn for muslimer selv. For om noen generasjoner kan muslimer være i flertall i Norge.

Mange og godt organisert.

Mange ser med stor bekymring på islamismens fremvekst i Europa. Demonstrasjonstoget i Oslo 11. februar viste at islamistene allerede er blitt ganske mange i Norge og at de også er godt organisert. For oss som så toget var det ingen tvil om hvilken ideologi arrangørene sto for.Det er bare islamistene som fritt og freidig klarer å begå den absurditet å la en kvinne være hovedtaler samtidig som kvinnene må gå bakerst i toget.Islamistenes erklærte mål er å innlemme Europa i den muslimske verden, en verden som skal styres etter sharia og av en muslimsk hersker, en kaliff. Islamismens samfunnsmodell er fjernt fra norske idealer, vår frihet og den rause respekt vi har lært oss i de siste par generasjoner.

Flertallets islam.

I tillegg til islamismen er det to former for islam som sjelden blir analysert og kritisert, og som er viktige å belyse for å forstå hvorfor det finnes så dypt et skille mellom det norske storsamfunnet og mange muslimer, nemlig tradisjonalismen og faktisk også moderat islam.Tradisjonalismen har gjennom historien vært flertallets islam. Det er ingen egen ideologi eller retning, den finnes i utallige variasjoner. Enkelt sagt kan en tradisjonalist sies å ha alt sitt fokus på de gamle og etablerte skikkene fra lokalsamfunnet, klanen eller storfamilien. Tradisjonalisten er opptatt av å skape trygghet for seg og sine i en farlig og ustabil verden.

Islamsk omveltning umulig.

For islamistene har tradisjonalistene vært en viktig motstander, fordi den gjør hver dal og hver landsby til en egen kulturkrets. Og hvis man ikke kan samarbeide over klangrenser og fjelltopper, blir det umulig å få til en stor islamistisk omveltning.Men i Europa har tradisjonalistiske grupper skapt en drømmesituasjon for islamistisk misjon, som kan rette seg mot de yngre generasjoner. Tradisjonalistiske foreldre klarer sjelden å bygge gode strukturer som tilfredsstiller unge menneskers behov, mens islamistene kan tilby klare svar og fellesskap.

Sentrale verdier i egen kultur.

Isolasjonslinjen som mange muslimske grupper fører overfor storsamfunnet, er ofte ikke et spørsmål om utilstrekkelige integreringstiltak fra norske myndigheter. Det kan like gjerne være uttrykk for sentrale verdier i deres egen kultur, hvor tilbøyeligheten til isolasjon var der før man i det hele tatt satte foten på norsk jord.Den andre varianten av islam, den såkalt moderate, kan i mange tilfeller beskrives som bokstavelig religiøs tro, men med en ekte vilje til å leve i harmoni med det sekulære samfunnet.Men med sin bokstavtro fremmer moderat islam de samme tekster, historier og ideer som er drivstoffet i islamismen. Ett sentralt eksempel på dette er islams hurtige seiersgang i det 7. århundre, som bare ble mulig gjennom effektiv angrepskrig og viljen til å drepe de vantro når det var nødvendig. Når slike historier er en del av trosgrunnlaget for moderate muslimer, plantes en spire, for eksempel hos de unge, som gjør at islamismens propaganda både kan forstås og gjenkjennes, ja, til og med virke som den eneste logiske sannhet.

Grunnleggende regler og verdier.

Mange i norsk offentlighet synes å ha glemt at for å skape et godt samfunn, må man i tillegg til å gi rikelig med rom for individuelle valg og trosfrihet, og også skape et fellesskap omkring bestemte grunnleggende regler og verdier.Kritiske termer som "fremmedfrykt" og "fordommer" blir ofte brukt om dem som ikke ønsker alt det fremmede velkommen. Men kan virkelig et samfunn overleve hvis det ikke foretrekker sine egne grunnverdier? Kan et samfunn virkelig møte fremmede kulturer med full åpenhet uten samtidig å risikere å utviske seg selv?Venstres Lars Sponheim forsvarte i august 2003 innvandrere som danner sine egne avgrensede miljøer i storsamfunnet med at "like barn giftes best og leker best". Mange vil nok synes at Sponheim med dette uttrykte en form for raushet mot nye landsmenn som Norge bør gi. Det er samtidig et svært problematisk ståsted, fordi samme rett da må gis til nordmenn: Skal innvandrere få lov til bare å omgås folk som er like dem selv, må også nordmenn få lov til dette. Men da ryker hele fundamentet for dagens innvandringspolitikk, da blir innvandring en umulighet.

Et endret samfunn.

Jeg tillater meg å spørre: Hvor mange studiepoeng i sosialantropologi må en vanlig nordmann ha for å klare seg i fremtidens Norge? Er vi i ferd med å endre vårt samfunn og vår kultur for at enkelte innvandrergrupper skal kunne ta vare på sin?