Jeg har ingen fiender

- Jeg ser frem til at landet mitt blir en nasjon med ytringsfrihet, der alle borgere har samme rett til å ytre seg, skriver Liu Xiaobo

FOTO: WILL BURGESS

Vendepunktet. Juni 1989 innebar det største vendepunktet i mitt 50-årige liv. Før juni 1989, etter gjeninnføringen av opptaksprøver ved universitetene etter kulturrevolusjonen i 1977, tilhørte jeg det første kullet studenter. Jeg gled gjennom studiene, fra undergraduate til graduate til Ph.D. Etter avsluttende eksamen ble jeg igjen som foreleser ved Beijing Normal University. På podiet var jeg en ettertraktet lærer og ble godt mottatt av studentene.

Ærlig og ansvarlig

På 80-tallet publiserte jeg artikler og bøker som gjorde at jeg stadig ble invitert til å snakke i forskjellige sammenhenger og ble invitert til Europa og USA som gjestestipendiat. Det jeg krevde av meg selv var å leve på en ærlig, ansvarlig og verdig måte både som person og skribent.

Etter at jeg hadde vendt tilbake fra USA for å delta i 1989-bevegelsen, ble jeg fengslet for «kontrarevolusjonær propaganda og for å ha oppfordret til kriminelle handlinger». Jeg mistet plattformen jeg elsket. Aldri mer skulle jeg få ytre meg muntlig eller gjennom det skrevne ord i kinesisk offentlighet. Grunnen var at jeg hevdet et annet politisk syn og deltok i en fredelig og demokratisk bevegelse. En lærer mistet sitt podium, en skribent mistet retten til å publisere og en offentlig intellektuell mistet muligheten til å ytre seg offentlig. Dette er trist, både for meg og for Kina – etter tre tiår med reformer og åpning mot omverdenen.

Rettssaker

Alle mine mest dramatiske opplevelser etter 4. juni er knyttet til rettssalene. De to mulighetene jeg hadde til å uttale meg offentlig fikk jeg gjennom rettssaker holdt i Folkets domstol i Beijing, én i januar 1991 og én nå. Selv om anklagene i hvert av tilfellene var forskjellige, var essensen den samme – begge gjaldt forbrytelser i ytringsøyemed.

Står for mitt syn

Til regimet som berøver meg min frihet: Jeg står for det synet jeg hevdet for 20 år siden i min «sultestreikerklæring av 2. juni». Jeg har ingen fiender og bærer intet hat. Ingen blant politiet som overvåket, arresterte og forhørte meg, ingen av aktorene som anklaget meg eller dommerne som avsa dom over meg, er mine fiender. Selv om jeg ikke kan godta overvåkingen, arrestasjonen, rettsforfølgelsen eller dommen, respekterer jeg dere som yrkesutøvere og personer.

For hat bryter ned en persons forstand og samvittighet. Fiendskapens mentalitet kan forgifte en nasjons ånd, mane til et brutalt og dødelig levesett, ødelegge et samfunns toleranse og menneskelighet og forpurre en nasjons utvikling mot frihet og demokrati.

Åpenhet

Som vi alle vet, førte reformer og mer åpenhet til utvikling og forandring i samfunnet. Etter mitt syn begynte det med at man forlot «klassekampen» som grunnsetning, som hadde vært det gjeldende prinsippet under Mao-epoken. I stedet forpliktet vi oss til økonomisk utvikling og sosial harmoni.

Prosessen bidro gradvis til å dempe den fiendtlige mentaliteten og eliminere hatets psykologi. Den skapte en ramme av avslappet atmosfære for reformer og åpenhet hjemme og ute, for gjenopprettelsen av gjensidig kjærlighet mellom folk, og en myk, menneskelig grunn for fredelig sameksistens mellom ulike verdier og interesser.

Det utad å ha forlatt parolen «antiimperialisme og antirevisjonisme» og innvortes ha oppgitt «klassekampen» må sies å være den grunnleggende forutsetningen for videreføringen av Kinas reformer og åpenhet frem til i dag.

Menneskerettigheter

Gradvis aksepterte de politiske makthaverne at menneskerettighetene er universelle. I 1998 lovet Kina å undertegne FNs to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som et tegn på landets anerkjennelse av universelle standarder for menneskerettigheter. I 2004 innlemmet Den nasjonale folkekongressen for første gang i grunnloven at «staten respekterer og beskytter menneskerettighetene» og signaliserte at menneskerettigheter er et av de grunnleggende prinsippene i landets lovgivning.

Samtidig som jeg fastholder at jeg er uskyldig og at anklagene mot meg er grunnlovsstridige, vil jeg nevne at jeg siden min frihetsberøvelse for drøyt et år siden har sittet i varetekt to steder, forholdt meg til fire politibetjenter, tre aktorer og to dommere. I sin befatning med saken har de ikke utvist noen form for mangel på respekt, overskredet tiden eller tvunget frem tilståelser. Deres rolige og rasjonelle holdning har vært en oppvisning i godvilje.

Jeg tror bestemt at Kinas politiske utvikling aldri vil stoppe, og jeg er full av optimistiske forventninger om at friheten vil nå Kina i fremtiden. For ingen makt kan blokkere menneskets ønske om frihet. Kina vil til slutt bli et land der menneskerettighetene settes i høysetet.

Jeg ser frem til at landet mitt blir en nasjon med ytringsfrihet, der alle borgere har samme rett til å ytre seg. Der forskjellige verdier, ideer, trosretninger og politiske syn både konkurrerer og lever i fredelig sameksistens med hverandre. Et land der majoritetens og minoritetenes syn nyter de samme garantiene, ikke minst at politiske syn forskjellig fra makthavernes blir beskyttet og respektert fullt ut. Et land der alle politiske synspunkter spres slik at folk kan velge, der alle borgere fryktløst kan fremme sitt syn og aldri blir politisk forfulgt for å ha en annen mening. Jeg håper å bli det siste offeret for Kinas endeløse litterære inkvisisjon og at ingen andre etter dette vil bli fengslet for sine ytringer.

Ytringsfrihet er menneskerettighetenes fundament, menneskehetens kilde og sannhetens mor. Å sette en stopper for ytringsfriheten er å trampe på menneskerettighetene, kvele menneskeheten og undertrykke sannheten.

Oversatt til engelsk av David Kelly, professor i Kina-studier, China Research Centre, University of Technology Sydney.

Oversatt til norsk av Unni Wenche Grønvold