Juryen er utdatert

FOTO: Privat

Marginal betydning.

Jurydebatten er i gang igjen. Men er det ikke mulig å heve spørsmålet ut over pressens tradisjonelle tredeling «skurk, helt og offer»? Dét er redaktør Harald Stanghelles vinkling i Aftenposten søndag 5. april.

Skurken er «den etablerte juristmakten og en selvgod embetsstand» som alltid skal ha «foraktet» juryen. Er det virkelig ikke mulig å føre debatten basert på at de som anser at juryen har utspilt sin rolle, mener å ha gode og saklige argumenter for at meddomsrett er et bedre system, dette ikke minst fordi juryordningen sett under ett bare har marginal betydning? I 2007 ble 17.591 saker behandlet med meddomsrett (17033 i første og 558 i andre instans), mens 317 ble behandlet med jury. Det er under to prosent av alle saker hvor legdommere deltar. (Dessuten behandles årlig cirka 11000 tilståelsessaker med bare én fagdommer.)

En ganske alminnelig rettighet.

I meddomsrett gis det en begrunnelse for resultatet. Spørsmålet om juryens manglende begrunnelse står nå for norsk Høyesterett. Personlig mener jeg at det er lite trolig at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vil anse jury for generelt å være i strid med menneskerettighetene. Det ville være å utfordre det britiske og samtidig stemple det amerikanske system. Jeg gjetter også på at Høyesterett ikke vil finne at den norske juryordningen er i strid med menneskerettighetene.

Men om begrunnelse ikke skulle være en menneskerett, bør det – tatt i betraktning at man ellers har krav på begrunnelse for enhver annen stor eller liten maktutøvelse – være en ganske alminnelig rettighet for de involverte å få en begrunnelse for skyld eller ikke.

Men spørsmålet om begrunnelse rekker lenger enn hensynet til tiltalte og fornærmede.

Makt og ansvar.

Juryens ja – som i noen saker kan åpne for fengsel i 21 år – er den ytterste form for maktutøvelse fra samfunnets side. Det er et alminnelig prinsipp at med makt følger ansvar; det er to sider av samme sak. Dette gjensidighetsprinsippet gjelder i politikken, i kontraktsforhold, i arbeidslivet, og «overalt» ellers. Ansvar forutsetter at andre har innsyn og kan kritisere og etterprøve. At «saken» blir gjenstand for andres verdidom og offentlig debatt, er et hensyn som i seg selv bærer kravet om begrunnelse.

Men for den viktigste avgjørelsen samfunnet treffer, er ansvarsprinsippet altså suspendert. Juryen er anonym, vi vet ikke hvem som står bak resultatet eller hvordan det har fremkommet; alle medlemmene er beskyttet av det enkle ja eller nei. De(n) i juryen som har vært uenige får dessuten ikke vist det. I virkeligheten er manglende begrunnelse en anomali.

Eksperthjelp.

Helten hos Stanghelle er Odd Einar Dørum som skal ha «kjempet en heroisk kamp» for juryen. Helteglorien kan neppe henge særlig høyt, ettersom denne «kampen» ikke har bestått i stort annet enn at han i sin tid som justisminister ikke foreslo endringer, og at han nå har foreslått at juryen skal få hjelp av «ekstern ekspertise» for å begrunne resultatet.

Dette er et forslag som må tåle karakteristikken «rykk tilbake til start». På slutten av 1500-tallet fikk bøndene på bygdetingene en «svoren skriver» til å føre dommen i pennen. Vi vet hvordan det gikk; han som hadde makt til å sette dommen i stil og orden fikk i realiteten makten til å dømme og ble senere vår sorenskriver.

«Eksperten» må jo følge saken som alle må som på forsvarlig måte skal vurdere bevis og jus, og juryen vil naturligvis bli helt avhengig av hva «eksperten» finner å kunne sette på papiret. Han vil lett få den reelle dommerrollen. Og hvordan skal utvelgelsen av «eksperten» skje? Problemet med «overkjøring» – selve argumentet mot meddomsrett – vil følge med på lasset, bare med den ytterligere ulempe at ansvaret for den endelige dom vil bli enda fjernere. Dessuten vil nei- og ja-stemmene kunne ha forskjellige begrunnelser for stemmegivningen i en tiltale som kan gjelde svært mange forhold.

Forslaget om «eksperthjelp» er et håpløst forsøk på å flikke på et system som ikke er i samsvar med dagens krav.

Rettferdighet og åpenhet.

Hvordan identifisere offeret i diskusjonen om jury eller meddomsrett?

Skulle argumentene for juryen og mot meddomsrett tas på alvor, lider vårt ordinære straffesystem av alvorlige svakheter. Alle som tiltales burde være beskyttet mot et så dårlig system som det meddomsrett utlegges å være! Det «dårlige» systemet anvendes i mer enn 98 prosent av saker hvor det lege element deltar; det er mindre enn to prosent som er vernet av det «gode» systemet med jury. En nøktern vurdering tilsier at med disse tallene kan ikke jurysystemet begrunnes med hensynet til rettssikkerhet!

Derimot er det ikke vanskelig å peke på at med fortsatt jury vil offeret bli nåtidens – ikke attenhundretallets – krav til rettferdighet og åpenhet.

Økonomisk kriminalitet.

Det er stor forskjell på straffesaker før og nå. Moderne narkotika- og økonomisk kriminalitet utspiller seg gjerne over et langt tidsrom og bevistilfanget er omfattende. Saker som går over uker er meget vanlig. Det er ikke lett å organisere og å holde oversikt over alle bevisene. Dessuten byr våre dagers vekt på menneskerettigheter på store utfordringer når det gjelder samspillet mellom materiell og prosessuell strafferett; her er jurysystemer rett og slett uegnet.

Det er stor fare for at juryen vil bli et effektivt hinder i kampen mot økonomisk kriminalitet. Forsvaret lykkes ofte med å fremstille tiltalte som «en dyktig forretningsmann» og «et offer for politiets forfølgelse». Og «hvitsnipper» får jevnlig juryens sympati. Misforholdet blir enda tydeligere når vi vet at i meddomsrett er det ofte nødvendig å tilkalle fagkyndige meddommere for å kunne gi saken forsvarlig behandling. En sak som gjaldt den nye bestemmelsen om grov korrupsjon og som endte i Høyesterett (HR-2009-302-A), er et godt eksempel på de kompliserte problemer som kan oppstå.

Ikke tilpasset vår tid.

Juryen har fungert godt i over hundre år, men er ikke tilpasset vår tid hvor det knapt er sosiale forskjeller mellom leg- og fagdommere. Meddomsrett gir bedre garanti for en forsvarlig avgjørelse av skyldspørsmålet og er bedre egnet til å eliminere risikoen for at utenforliggende hensyn og tilfeldigheter blir avgjørende. Det er nok å peke på den store forskjellen i sedelighets- og narkotikasaker. Kortversjonen er at mange dessverre er i stand til å unnskylde en mann som begår overgrep mot kvinner, mens en ikke-etnisk nordmann tiltalt for befatning med narkotika ligger dårlig an.