Justismordets vesen

DEN SOM BESKYLDES for å ha "en tro på seg selv som ikke åpner for feil", og for å tilhøre "et selvsikkert system med tro på egen fortreffelighet", bør tenke seg vel om før en griper til pennen. Imøtegåelse av slike beskyldninger vil lett oppfattes som den endelige bekreftelse på det man gjerne ville dementere: at man tror seg ufeilbarlig. Når jeg likevel er villig til å løpe denne risiko, er det ikke for å argumentere mot Harald Stanghelles omtale av bl.a. påtalemyndigheten i hans kommentar her i avisen 3. januar. En kommentar som, i parentes bemerket, i mindre grad synes preget av en slik åpenhet for ulike virkelighetsoppfatninger som forfatteren etterlyser hos andre. Mitt anliggende er å markere noen holdninger som skal prege den offentlige påtalemyndighet, også i spørsmålet om gjenopptagelse av avsluttede straffesaker. I vårt land er det påtalemyndigheten - politijuristene, statsadvokatene og riksadvokaten - som leder etterforskingen av straffbare handlinger, avgjør om det skal tas ut tiltale, eller om saken skal henlegges og eventuelt fører aktoratet for domstolene. Dette er særdeles krevende og ansvarsfullt. Å tiltale et medmenneske for en alvorlig forbrytelse, eller å avskjære en som har anmeldt en slik handling fra å få "sin" sak for retten, er ofte en meget tung oppgave. Arbeidet i påtalemyndigheten forutsetter solid fagkunnskap som en selvfølge, men krever i tillegg personlige egenskaper som selvstendighet, integritet, innlevelsesevne og god kontakt med det samfunn vi virker i. Noen ganger kreves det også mot, både for å reise sak og for å la det være. Påtalemyndighetens representanter må vise fasthet og styrke i møte med garvede kriminelle. Dette er noe ganske annet enn overdreven selvsikkerhet, påtatt eller ekte, og tro på egen fortreffelighet. SOM STANGHELLE SKRIVER, kan en avskyelig forbrytelse "skape en opphisset samfunnstemperatur som forlanger at noen stilles til ansvar". Hans advarsel, med adresse "vi utenfor rettssalen" - i første rekke journalistene selv får vi tro - er betimelig. Det er likevel et ansvar først og fremst for rettsvesenets aktører å beholde den faglige profesjonalitet også ved de mest gruoppvekkende forbrytelser, uansett om det ropes "korsfest" så høyt at det er vanskelig å få ro til å tenke, og uavhengig av hvem som måtte stå fremst i hylekoret. Jeg er glad for å tilhøre en etat, og en tradisjon, som setter sin ære i nettopp å beholde sin uavhengighet også under press. Slik skal det fortsette å være. Individuelle saker må og skal avgjøres ut fra rent faglige hensyn basert på de bevis som foreligger. En annen sak er at påtalemyndigheten skal være lydhør for andres generelle synspunkter på vår virksomhet. Særlig inntrykk gjør nyanserte refleksjoner som når Stanghelle avslutter sin kommentar med at "justismordets innerste vesen er for sammensatt til at det lar seg utrydde av kommisjoner". Når en slik observasjon "tabloidiseres" til at "justismordets innerste vesen er systemets tillærte sikkerhet i møte med den utstøtte", slik det skjedde i avisens ingress til kommentarartikkelen, er det vanskeligere å ta det inn over seg."Justismord" bringer tanken hen på bevisst feilaktige domfellelser. Brukes begrepet slik, vil en søken etter "justismordets innerste vesen" være lite fruktbar, siden vi, så vidt vites, ikke har noen eksempler i vårt land på at noen har blitt straffedømt mot bedre vitende av dommere og/eller påtalemyndigheten. Lite er også vunnet ved psykologisering over maktens møte med de utstøtte. Men selv om maktarroganse og ufølsomhet neppe er noe fremtredende trekk i "systemet", og selv om bevisst gale avgjørelser ikke treffes, finnes likevel dessverre eksempler på at noen er blitt dømt med urette. Lilandkommisjonen har pekt på noen viktige årsaker til at dette skjedde i den saken. Lite er viktigere enn å søke etter årsaker til at uriktige straffedommer avsies, og det ligger meg tungt på hjertet. Bare slik kan vi unngå å gjenta våre feil. JEG NØYER MEG HER med å nevne at et gjennomgående trekk ved de gjenopptagelsessaker som har versert de siste år, synes å være at den sakkyndighet som retten og påtalemyndigheten støttet seg på, senere har vist seg mindre pålitelig enn man trodde. Det er et ansvar for bl.a. påtalemyndigheten å sørge for at hva man presenterer for retten som sakkyndighet virkelig er det. Senere endringer i oppfatning, på grunn av den vitenskapelige utvikling, er likevel vanskelig å forutse. Dette er et område som vi har viet adskillig oppmerksomhet de siste år. Sakkyndige uttalelser må søkes underbygget ved etterforsking, og ikke uten videre legges til grunn som den endelige fasit. Mye er også gjort for å bedre selve etterforskingen av vanskelige saker, som drap og voldtekt. Ny metodikk for politiavhør og dommeravhør av barn er utviklet. Selv om vi de senere årene har rettet mye oppmerksomhet mot tempoet i straffesaksbehandlingen, er likevel kvalitetskravet det sentrale. Mister vi kvalitet, mister vi alt. En etterforsking med høy kvalitet preges bl.a. av at alle rimelige muligheter er undersøkt, nettopp "åpenhet for andre løsninger", slik Stanghelle er inne på. Ved moderne drapsetterforsking er for eksempel et gjennomgående trekk at man samler og sikrer bevis på en bred front i innledningsfasen. En konsekvens av dette er at i vanskelige saker kan etterforskingen ta tid, og det kan drøye før noen pågripes. Gevinstene er imidlertid åpenbare, og vi kan i Norge glede oss over at langt de fleste drap oppklares. Ett uoppklart drap er likevel ett for meget.Like lite som det er et "tap" for påtalemyndigheten at noe i underkant av 10 prosent av de tiltalte frifinnes, er det et "nederlag" om en sak blir gjenopptatt. Det skal ikke være slik at påtalemyndigheten nærmest som en refleks motsetter seg gjenopptagelse. Slik er det heller ikke. Påtalemyndigheten har i adskillige saker, utenfor medienes søkelys, selv begjært gjenopptagelse, når det har kommet frem opplysninger som tilsier at dommen er gal. Likeledes har man i en del saker sluttet seg til domfeltes begjæringer, eller påstått frifinnelse etter ny hovedforhandling. Det må på den annen side ikke tapes av syne at viktige hensyn kan tale mot gjenopptagelse. Ikke sjelden må en konstatere at det som anføres, i realiteten ikke er noe nytt, og at det ikke er noen grunn til å ta saken opp på ny. Gjenopptas likevel en slik sak, er det ofte ensbetydende med frifinnelse, fordi det er umulig å føre bevisene på ny etter lang tid. Det kan være et overgrep mot den som har vært utsatt for forbrytelsen.PÅTALEMYNDIGHETEN HAR INNTIL SISTE ÅRSSKIFTE hatt den til tider utakknemlige oppgave å målbære disse og andre saklige argumenter mot gjenopptagelse overfor domstolene. Riksadvokaten gikk mot Justisdepartementets opprinnelige forslag til endringer i behandlingsmåten av gjenopptagelsessaker, fordi vi mente forslagene ikke var vidtgående nok. Det var vårt syn at man burde utrede en kommisjon etter modell av den engelske. Jeg er glad for at departementet fulgte opp dette, og hilser den nye gjenopptagelseskommisjonen velkommen. Den er et viktig skritt for å øke tilliten til vår behandling av disse vanskelige sakene. Jeg håper kommisjonen - som bør slippe å bli kalt "Justismordkommisjonen" - makter å skape tillit til sitt arbeid, også hos dem som har vært utsatt for forbrytelser. Stanghelle tar ikke for hardt i når han skriver: "Det er nå engang ikke slik at det bare sitter uskyldig dømte i norske fengsler. Heller ikke blant dem som påberoper seg den totale uskyld." Å finne frem til de få som er dømt med urette, blant de mange som med høylytt støtte sier de er det, er ingen lett oppgave for noen.