Karikaturstridens lærdommer

MUHAMMED-TEGNINGENE. I går var det to måneder siden faksimilen av de omstridte Muhammed-tegningene sto på trykk i Magazinet. Det var samtidig en måned siden vi på arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens kontor beklaget de sårede religiøse følelsene tegningene hadde medført for norske muslimer.

Trekke lærdommer.

Kanskje har det gått såpass lang tid at det kan være på sin plass å oppsummere denne spesielle saken under de litt roligere omstendighetene som nå heldigvis råder. Muligens er det også tid for å se litt fremover og prøve å trekke noen lærdommer av denne vanskelige saken.For de viderverdighetene som Norge opplevde i noen hektiske januar- og februar-uker i 2006 var av en slik art at de neppe etterlot noen uberørt. Sjelden eller aldri har vi sett et raseri av slike dimensjoner bli sluppet løs mot norske interesser og eiendom i utlandet.

En sterk opplevelse.

Å se våre nasjonalsymboler, flagget og riksvåpenet bli skjendet av rasende menneskemasser har hittil vært et helt ukjent fenomen for oss nordmenn. Vi har alltid likt å betrakte det norske flagget som noe i nærheten av et fredssymbol som vi bruker rundt omkring i verden i vårt arbeid for å spre budskapet om forsoning og konfliktløsning.Derfor blir det ekstra sterkt for oss å se mennesker som tråkker på og brenner det symbolet vi alle er så glade i.Karikaturkonflikten er faktisk første gang islamistisk raseri i en slik skala blir sluppet løs mot Vesten som helhet. Tidligere er det stort sett USA og Israel - henholdsvis den store og den lille Satan - som har fått unngjelde. Amerikanske og israelske flagg blir jo nærmest daglig flammenes rov i denne del av verden.

Sivilisasjonskonflikter.

I forbindelse med bråket rundt Jyllands-Postens tegninger er Samuel P. Huntingtons navn blitt gjenstand for fornyet interesse i norsk offentlighet. Aftenposten er blant de avisene som har trykket innsiktsfulle artikler om Huntingtons omstridte, men særdeles aktuelle teorier om sivilisasjonskonflikter i det globale samfunn. Den godeste Harvard-professoren hadde åpenbart ikke rett i alt han prediket i sin allerede smått klassiske bok "Clash of Civilizations" fra 1996. Men når det gjelder konflikten mellom islamisme og vestlige verdier, var han skremmende korrekt i sine forutsigelser. Det var nemlig ikke tegningene alene som utløste dette voldsomme raseriet. Her lå det andre og mye dypereliggende årsaker bak. Det har da også de fleste Midtøsten-eksperter - også de som tar avstand fra Huntingtons teser - vært ganske så klare på.

Bråk etter overraskende valg.

Tegningene ble tildels brukt i indremedisinsk hensikt som for eksempel på Gazastripen og Vestbredden. Det var der det virkelig alvorlige karikaturbråket begynte i månedsskiftet januar/februar rett etter det overraskende valgresultatet i de palestinske selvstyreområdene. Der var det viktig for valgtaperne i Al-Aqsa Martyrenes Brigader og Islamsk Jihad å vise at de var like gode islamister som de nye makthaverne i Hamas.Andre steder i regionen ble karikaturene anvendt som et påskudd for å få utløp for generell antivestlig aggresjon. Det var nok tilfellet for eksempel i Syria, der det mest alvorlige anslaget mot vestlige ambassader skjedde.

Stilltiende aksept fra Syria.

Syrisk sikkerhetspoliti er ikke akkurat kjent for å ha problemer med å forhindre ulovlige demonstrasjoner og voldsopptøyer. Vi snakker her om et diktaturregime der man litt fleipete sagt nesten må ha politiets tillatelse for å få lov til å plystre på gaten. Da blir det vanskelig å tro på at syrisk opprørspoliti akkurat denne gangen ikke skulle klare å stanse opptøyene.Demonstrantene brente først ned den danske ambassaden før de marsjerte fem kilometer og antente den norske. Dette kunne selvfølgelig ikke ha skjedd uten at syriske myndigheter på en eller annen måte stilltiende aksepterte det som foregikk.Etter min mening burde den norske regjeringen fra første stund påpekt disse relativt åpenbare sammenhengene i stedet for å vikle seg inn i argumentasjonsrekker om "ikke toneangivende medier" og "ytringsfrihet, ikke plikt".Vi hadde tidvis følelsen av at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre prøvde å skyve en relativt liten kristen avis foran seg på en måte som etter hvert ble meget belastende for oss. Heldigvis endret både stats- og utenriksminister kurs underveis, og var slik med på å muliggjøre den dialogprosessen som munnet ut i pressekonferansen hos statsråd Bjarne Håkon Hanssen 10. februar.

Islamistisk voldsanslag.

Striden rundt karikaturtegningene har også til fulle vist at de utenrikspolitiske konfliktlinjene nå også setter verdier under press som vi tidligere har tatt som en selvfølge her i Norge. Det har forresten skjedd før. Attentatet mot Aschehoug-sjef William Nygaard i 1993 er alene en så graverende sak at den burde lært oss hvor viktig det er å kjempe mot denne typen islamistiske voldsanslag mot vårt samfunnssystem.Ytringsfriheten er en av de viktigste demokratiske verdiene vi er velsignet med i vår del av verden. Den frie utøvelsen av denne menneskerettigheten er faktisk noe av det som mest markant skiller den vestlige verden fra undertrykkende regimer av kommunistisk eller islamistisk type. Det er et beklagelig historisk og statistisk faktum at jo større innflytelse islam har i et samfunn, dess dårligere kår er det for ytringsfriheten.De muslimske nasjoner er godt representert på toppen av alle lister over land som systematisk undertrykker menneskerettighetene.

Vold og press nedenfra.

Men nå er denne typen islamistiske angrep mot presse- og trykkefriheten faktisk i ferd med å slå inn over den vestlige verden også. Hos oss skjer det ikke på en statsstyrt måte som i de muslimske nasjonene. Her kommer det nedenfra i form av trusler om vold - og iblant også voldsutøvelse - mot dem som bruker ytringsfriheten til også å kritisere islam og den politiske agendaen som fremmes av enkelte utøvere av denne religionen.Jeg tror det er for tidlig å si om ytringsfrihetens kår i Norge er blitt styrket eller svekket som et resultat av det som har skjedd. Flaggbrenningen, truslene og det voldsomme raseriet har nok skremt mange fra å ytre seg om denne typen spørsmål.

Viktig samfunnsdebatt.

Det er i tilfelle synd. For møtet mellom islam og de vestlige demokratier er en av vår tids største og viktigste samfunnsdebatter. Men kanskje kan debatten også ha ansvarliggjort oss overfor de verdifulle kvalitetene som særpreger de vestlige demokratier? Vi har muligens fått øynene mer opp for verdier det faktisk er verdt å forsvare? Karikaturbråket har også synliggjort at det norske muslimske miljøet er mer moderat enn tilfellet er andre steder. Mye tyder på at Norge står sterkere rustet enn de fleste andre vestlige nasjoner når det gjelder å møte de utfordringene som kommer på dette området også i tiden fremover. For nye kriser vil helt sikkert dukke opp.

Håp for fremtiden.

I disse ekstremukene har det norske flerkulturelle samfunnet vist en gledelig slitestyrke. Mye av grunnen til det kan spores i det politiske og religiøse dialog-
arbeidet som utføres mellom det muslimske miljøet og storsamfunnet. Det gir håp for fremtiden.