Klar for det nye livet!

LIVSGLEDEN TILBAKE. At unge mennesker dør på ungdomshjem, som det har skjedd nylig, er uholdbart. At noe må gjøres, er åpenbart.Men før vi eventuelt lar oss forlede av politikere som vil legge ned disse hjemmene, må vi ha en edruelig debatt om veien videre for barnevernsinstitusjonene. Hvorfor mener jeg det? Fordi jeg selv har bodd på ett i tre år, og fordi jeg kan takke de voksne på hjemmet for at jeg har fått tilbake livsgleden.

Føles som familie.

Nå er jeg 20 år, bor i egen leilighet, men har fortsatt mye kontakt med dem som ga meg den tryggheten jeg manglet i oppveksten. Jeg vet jeg kan ringe dem når det kniper, selv om jeg strengt tatt ikke er deres "business" lenger. Men de stiller opp fordi de er som en del av min familie. Og familiemedlemmer stiller opp for hverandre.Ungdom som overflyttes til fosterfamilie eller ungdomshjem er blitt påført store psykiske og fysiske sår over tid. Sår som definitivt ikke leges på en-to-tre av en psykolog eller andre såkalte eksperter. Hvis bekymringsmeldingene fra barnehage, skole, naboer, politi osv. umiddelbart ble tatt alvorlig, kunne mange påbegynte sår blitt stoppet mye tidligere.

Kommer inn for sent.

Barnevernet kobles gjerne inn først når sårene er så dype at rusing, selvskading og selvmordsforsøk er dagligdagse gjøremål. Jeg var akkurat der, og tok i et slags desperat forsøk kontakt med helsesøster i håp om at noen kunne hjelpe meg. De voksnes stolthet og den norske "foreldre vet best"-tradisjonen blir ofte et hinder for barna.Det er ikke sosialt akseptert å ha familieproblemer i verdens beste land å bo i. Og hva vil ikke naboen si?

Orden på livet.

Jeg var imidlertid fast bestemt på at jeg ikke skulle bo hjemme lenger, og ingen ting kunne endre det standpunktet. Jeg var også fast bestemt på at jeg ikke skulle i fosterfamilie, for familie hadde jeg.Og den var og er jeg veldig glad i.Men du verden hvor trist det var den dagen foreldrene mine kjørte fra ungdomshjemmet, og lot meg være igjen der. I starten rømte jeg ofte, og ingen smart psykolog skulle få meg til å snakke. Det kunne de bare glemme. På den andre siden ville jeg jo nettopp til et nytt sted for å få orden på livet mitt.

Orket ikke å snakke.

"Vil/vil ikke"-problematikken gnagde meg helt til den dagen jeg ikke engang orket å snakke med de voksne. Jeg begynte å skrive lapper til dem for å holde avstand. Og til min store overraskelse skrev de lapper tilbake.Problemene mine var for første gang utenfor meg selv, på et papir. Jeg fortsatte å skrive, gjerne lengre tekster. Om hva jeg følte, hvilket sinne jeg bar på og hvordan ting kunne bli bedre.Og de voksne skrev tilbake. Jeg gledet meg faktisk til å komme hjem fra skolen (de gangene jeg hadde kommet meg til skolen) i håp om at det lå et brev og ventet på meg fra en voksen.

Skriving som metode.

Det var så mye deiligere å skrive ut problemene mine enn å døyve dem i rus, armrisp eller knyttneveslag. I ettertid har jeg også fått vite av styreren på ungdomshjemmet at det å skrive ned tanker og problemer begynte de å bruke som metode overfor andre ungdommer også. Og noen hjalp det på. Det finnes ikke én fasit på hvordan de voksne skal nå inn til en ungdom, men kom for all del ikke drassende med en smart psykolog som skal få en til å snakke. Det fungerer sjelden.Ungdom som er blitt skuffet en million ganger i oppveksten, knytter seg veldig sjelden til noen, og spesielt ikke voksne som er betalt for å passe på en.Men alle trenger oppmerksomhet. Når den mer og mer knytter seg til det negative, er det gjerne i ønsket om å bli sett. Alle har et behov for det, men jeg utviklet også en slags absurd tilfredsstillelse i å påføre andre skade.

Ros er nødvendig.

Men hvordan skulle jeg kunne endre min holdning, og ikke minst kunne stole på noen igjen? Ved å hente inn en smart psykolog? Nei, det er enklere enn som så.Det er så enkelt som å gi ros. Ros oss for alt som er positivt, og fortell oss at vi er flinke, at vi kan greie det og det, og hjelp oss å sette stadig større mål.Vi har et enormt underskudd på å innse at vi er verdt noe. Det skader ikke å gi oss en klem. Vi er ikke bortskjemt med nærhet.Et mål som har vokst seg større i meg, fordi jeg har fått tro på at også jeg kan noe, er å skrive en bok. En bok, sammen med andre ungdommer, om hvordan det egentlig er å være under barnevernet. Og definitivt annerledes enn slik mediene elsker å fremstille oss og de voksne som er der for oss.

Utenfor kjernefamilien.

Vi jobber i disse dager med å skrive vår historie, om hva som er positivt og hva som er mindre positivt ved å vokse opp utenfor den norske kjernefamilien.Foreløpig har vi ingen forlag som vil gi ut boken, men jeg har opparbeidet såpass mye selvtillit og trygghet på meg selv siden årene under barnevernet, at jeg vet at jeg vet at jeg og vi skal klare, om det så skal ta ti år!Imens stiller jeg spørsmålet:Hvorfor diskuterer ikke debattprogrammene på TV hvorvidt enkelte voksne i det hele tatt bør få barn like ofte som de diskuterer hva vi skal gjøre med et barnevern som svikter?

Satte grenser, stilte krav.

Mitt ungdomshjem var i likhet med alle andre hjem utstyrt med fine møbler, eget rom, og oppfylt kjøleskap, i tillegg til hester på stallen.De har forresten betydd enormt mye for meg og kjenner alle mine hemmeligheter. Det unike med ungdomshjemmet var de voksne som ikke lot meg styre på som jeg ville. De satte grenser og stilte krav til meg for at hjemmet skulle fungere.I begynnelsen strittet jeg imot dette påtrengte fellesskapet, men når jeg innerst inne kjente etter, så kunne det faktisk være hyggelig å gjøre noe sammen med en voksen. En av gangen, og gjerne faste aktiviteter.

Falt til ro.

Den konstante uroen min falt litt til ro for hver gang jeg opplevde nærhet. Bare det å tenke på at de voksne var der for meg uten at jeg hadde gjort meg fortjent til det, var litt uvirkelig. Jeg kunne vel til og med stå i fare for å spise dem opp. Det utviklet seg sakte, men sikkert en tilhørighet mellom meg og hjemmet. Og folkene ble min andre familie. Riktignok dro de voksne hjem til sine etter endt vakt, men da kom det jo nye på vakt jeg kunne tappe for oppmerksomhet.

Fikk oppmerksomhet.

Og slik vokste jeg som menneske. Jeg trengte ikke lenger å fortelle fantasihistorier eller finne på faenskap for å få oppmerksomhet. Jeg fikk den uansett, på en likeverdig måte.Jeg kjente meg også likeverdig med andre mennesker rundt meg og ville virkelig komme meg ut av den selvpålagte offerrollen. Men det har tatt tid, og jeg er ikke i mål ennå.

Hjemmene må bestå.

Foreldrene mine har også fått datteren sin tilbake i den forstand at de kan stole på meg og er stolte over at jeg har mål for fremtiden. Veldig mye takket være grasrota i barnevernet, de som tar støyten hver dag. Jeg vil takke alle dem som har stått på for oss, og forhåpentlig for dem som kommer etter oss. Rutiner, metoder og holdninger hos ansatte og ledelse kan hele tiden forbedres eller endres. Men ungdomshjemmet må bestå - som et alternativ til dem som ikke kan være i kjernefamilien og ikke ønsker å bo i fosterfamilie.