• I Oslo kommune taper ytringsfriheten mot ansattes lojalitetsplikt, skriver Kristoffer Gaarder Dannevig.

    FOTO: DAN PETTER NEEGAARD

Kneblet av kommunen

Jeg kunne fått sparken for å skrive disse ordene. Isteden sier jeg herved opp min stilling for å gjenvinne full ytringsfrihet.

Stikk i strid med mantraet etter 22. juli om mer åpenhet og mer demokrati er offentlig forvaltning preget av en lukkethetskultur uten reell ytringsfrihet.

Oslo kommune motarbeider og straffer ansatte som deltar i den offentlige debatten. Det bør heller legges til rette for at flere i forvaltningen tør delta i samfunnsdebatten.

I fjor høst skrev jeg kritisk om Afrikan History Week (AHW), som forherliget Afrika og demoniserte Europa på en måte jeg fryktet kunne bidra til rasisme.

Fordi jeg jobber med antirasisme i Enhet for mangfold og integrering (EMI) i Oslo kommune og fordi jeg deltok på AHWs seminar i arbeidstiden, underskrev jeg med stillingstittel.

Vurdert nedgradert

Men dette mente Oslo kommune var illojalt av meg fordi det kunne sette kommunen i et dårlig lys hos AHW og deres støttespillere.

Jeg ble møtt med kraftige sanksjoner. Stillingstittelen min ble vurdert nedgradert til konsulent.

Jeg ble fratatt sentrale arbeidsoppgaver fordi leder ikke lenger hadde tillit til meg. Ledelsen sa de forventet at jeg ikke uttalte meg til mediene igjen - og at det da kunne føre til oppsigelse.

Jeg kunne altså fått sparken for å skrive disse ordene nå. Isteden sier jeg herved opp min stilling for å gjenvinne full ytringsfrihet.

Ytringsfriheten taper

Da jeg fremholdt at jeg har ytringsfrihet, svarte avdelingsleder at i Oslo kommune taper ytringsfriheten mot ansattes lojalitetsplikt. Dette er overraskende fordi ytringsfriheten er grunnlovsfestet og en menneskerett, mens ansattes lojalitetsplikt ikke engang er lovfestet.

Først trodde jeg det kun var mine nærmeste overordnede som hadde misforstått regelverket.

Jeg kunne ikke forestille meg at Oslo kommune er imot offentlig debatt om viktige samfunnsspørsmål. Dessverre tror jeg ikke lenger at mine ledere er unike. For da jeg via varslingsutvalget gikk til direktøren, som er øverste nivå på huset, reagerte hun hverken på at ytringsfriheten taper eller på straffen jeg fikk for å bruke ytringsfriheten.

Jeg sjekket med en annen direktør, som bekreftet at også han ville filleristet meg om han var min sjef.

Ifølge jusprofessor Erik Boe er det ikke uvanlig blant ledere i offentlig forvaltning å sidestille ytringsfrihet og lojalitetsplikt. Han legger til at dette er en vrangforestilling (Festskrift til Henning Jakhelln 2009).

Hemmelig yrke

Nylig skrev jeg et nytt debattinnlegg - denne gang om barnevernets elendige omdømme i deler av innvandrerbefolkningen, som jeg frykter kan føre til en generell mistillit til stat og kommune i en sårbar del av befolkningen.

 I innlegget føyde jeg til at jeg ikke skrev på vegne av Oslo kommune. Likevel ble enheten innkalt til møte med informasjonssjefen på Rådhuset, som gjorde det krystallklart at det jeg hadde gjort, også denne gang, var galt: Som ansatt i Oslo kommune kan man ikke uttale seg offentlig uten å holde arbeidsplass og stillingstittel hemmelig - selv om man klargjør at man snakker på egne vegne.

Jusprofessor Boe er nok en gang uenig i rådhusets lovtolkning, men for kommuneansatte er det kommunens tolkning som gjelder. Denne tolkningen betyr i praksis at 43 000 ansatte, eller ca. 15 prosent av Oslos sysselsatte befolkning, må skjule sitt yrke i møte med offentligheten.

Hvis all offentlig forvaltning tolker reglene likedan, mangler over 30 prosent av Norges sysselsatte befolkning reell ytringsfrihet (tall fra Statistisk sentralbyrå).

Det er et problem for demokratiet når en stor del av befolkningen ikke kan delta i den offentlige debatten uten å skjule hvor de har sin kunnskap og erfaring fra.

Å skjule sin bakgrunn for leseren når den er relevant, er uredelig og uetterrettelig. Mitt innlegg om barnevernet ville hengt i løse luften om jeg ikke hadde sagt hvor jeg hadde informasjonen fra.

Lojalitet til samfunnet

Offentlig ansatte bør ha ekstra stor frihet til å uttale seg om temaer som er viktige for samfunnet. For offentlig ansatte har først og fremst sin lojalitet bundet til samfunnet. De er ansatt av, og for, folket.

Lønnen kommer fra felleskassen. Hvis et offentlig innspill kan gjøre samfunnet bedre, bør dette derfor veie tyngre enn hensynet til den enkelte etat eller kommune.

Ansatte i offentlig forvaltning sitter utvilsomt med viktig kunnskap og erfaring for samfunnet. Det vil bringe demokratiet videre hvis vi får høre deres stemmer.

Tjenesteveien en blindgate?

Istedenfor offentlig debatt ønsker Oslo kommune at ansatte bare deler sine tanker og ideer med nærmeste leder. All informasjon skal nemlig gå tjenestevei - det vil si gjennom alle ledd.

Hvis jeg vil fortelle barnevernet om deres elendige omdømme i noen innvandrergrupper, må jeg snakke med min leder, som via noen ledd (kanskje) sender informasjonen til Rådhuset, som via noen ledd (kanskje) vil gi informasjonen til barnvernsledere i bydelene, som via teamledere (kanskje) vil informere saksbehandlere.

På sin lange reise er det mulig informasjonen endres, gis nytt innhold eller bare overses. Tjenesteveien trenger bare ett avsperret kryss for å bli en blindgate. Med en så tungvint informasjonsflyt sier det seg selv at kommunen - og samfunnet - går glipp av mange nyttige innspill fra ansatte i forvaltningen.

Det beste med offentlig debatt er dessuten at den er offentlig. I alles påsyn blir ansvarlige tvunget til å ta argumentene på alvor - uavhengig av om det er statsminister eller førstekonsulent i EMI som skriver. Vi trenger slike nøytrale fora for utveksling av tanker og ideer. Alt av meninger trenger ikke komme på trykk, men det bør være opp til redaktører, ikke direktører, å vurdere hva som har samfunnsnyttig verdi.

Etter min kritikk av AHW, utfordret min motpart, Brother Buntu, Oslo kommune og EMI til å ta avstand fra kritikken. Utfordringen er god, for den tydeliggjør problemet: Enhet for mangfold og integrering mener ingenting om mangfold og integrering. EMI og kommunen kunne ingenting svare. De var målbundet av sin egen munnkurv.

Derfor forventer jeg heller ikke noen offentlig reaksjon fra noen i kommuneforvaltningen på denne kritikken. Ingen reaksjon vil uansett kun bekrefte kronikkens poeng.

Siden forvaltningen har målbundet seg selv, bør ansvarlige politikere nå oppklare om de ønsker en åpen og proaktiv forvaltning, eller et ansiktsløst og lukket byråkrati som motarbeider og straffer ansatte som bidrar til samfunnsdebatten.

Kronikken er ikke skrevet på vegne av Enhet for mangfold og integrering eller Oslo kommune.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Samfunnsdebatt bør ikke gå hånd i hånd med personangrep. Men det gjør den.

Unge skremmes til taushet, skriver Si; D-ansvarlig Beatriz Rivera.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer