Kongeplanen som kollapset

SELVSENTRERT. Få boktitler har vært mer egnet til å villede enn Fritz Wedel Jarlsbergs "1905 Kongevalget". Forfatteren omtaler riktignok boken som en del av sine "erindringer", og den er akkurat så selvsentrert, selvopptatt og selvhevdende som erindringer har lov til å være. Dessverre er den altfor ofte blitt lest som en autoritativ fremstilling av hvordan Haakon VII ble valgt til Norges konge.Beretningen begynner med at baron Wedel Jarlsberg, en sommernatt i 1905, tilbyr kronen til prins Carl av Danmark. Og ender senhøstes med at den samme baron (han bar faktisk tittelen 84 år etter adelskapets avskaffelse) følger prinsen til hans nye kongerike.

Personlig nederlag.

I realiteten fantes det ingen dypere sammenheng mellom de to hendelser; mellom begynnelse og slutt i baron Wedels selvbiografiske verk. Midtveis hadde han lidd et sviende personlig nederlag - et diplomatisk og politisk havari. I erindringene er disse ubehagelige kjensgjerninger glattet over med godværsbølger.Selvsagt kunne man unne Fritz Wedel Jarlsberg å fortrenge sine nederlag, men vi kan ikke la ham manipulere omstendighetene omkring etableringen av et nytt kongedynasti i Norge.

Redningsmannen.

Fritz Wedel Jarlsbergs plutselige inntog på arenaen i 1905 ble muliggjort gjennom ministeriet Michelsens frapperende fravær av utenrikspolitisk orientering. Da regjeringen hadde spilt ut sine to kort (kong Oscars avskjedigelse og tilbudet til en uspesifisert bernadotteknekt om å overta Norges trone), var 7.-junipolitikken kommet til veis ende. Uten at Norge hadde oppnådd å bli anerkjent annet sted enn i rotunden på Løvebakken. I denne tvilrådighetens time var det at baron Wedel gjorde entré med "et fuldt program og en hel plan".Anerkjennelsen av Norge skulle oppnås ved å skaffe til veie et statsoverhode som Danmark, England, Frankrike og Russland måtte hilse velkommen. Kandidaten var opplagt: prins Carl av Danmark. I mangel av andre alternativer ga statsminister Michelsen og utenriksminister Løvland grønt lys for planen den 14. juni - en dato av stor betydning i baronens selvbiografi.Det gikk imidlertid bare noen sommeruker før det wedelske skytteldiplomati kjørte seg fast i en hengemyr av personlige forbindelser og tomme trusler. Planen var ikke uten kvaliteter, men den hadde ikke innkalkulert den realpolitiske forutsetning for alt som skjedde etter 7. juni 1905: kong Oscar hadde ikke akseptert Stortingets beslutning. I egne og i verdens øyne ble han sittende som Norges legitime statsoverhode.Det var ikke det uteblivende svar på bernadottetilbudet som sperret for en ny regent på Norges trone, det var kong Oscars manglende abdikasjonserklæring. Ingen ansvarlig regjering - heller ikke den danske - kunne ta Norges parti i striden med kong Oscar. Det ville i så fall rokke ved hele den europeiske rettsoppfatning.

Nye forutsetninger.

Endelig, etter at Riksdagen hadde samlet seg om en politikk som skulle besvare 7. juni-vedtaket, øynet Michelsen og Løvland andre og mer realistiske utveier. Norges anerkjennelse skulle likevel ikke trumfes igjennom ved å utrope en ny konge, og derved rette ytterligere et angrep på Sveriges ære. Den skulle, tvert imot, sikres gjennom å bøye seg for svenskenes krav: Stortingets umyndiggjøring (unionsavstemningen av 13. august) og forsvarets ydmykelse (grensefestningenes demontering). Dette var en realitetenes strategi helt uten berøringspunkter med baron Wedels diplomatiske luftslott.Dermed var den illusoriske sommerparentes avsluttet. Store deler av Fritz Wedel Jarlsbergs normalt så fornøyelige ansikt måtte anses som tapt i Sverige, Danmark, England og Kristiania. Baronen hadde utspilt sin rolle som Norges redningsmann.Etter at Michelsen og Løvland, gjennom forhandlingene i Karlstad, hadde skaffet den nye statsdannelsen fast grunn under føttene, ble spørsmålet om konge eller president fremmet under helt nye forutsetninger.Statsoverhodet var ikke lenger en brikke i spillet om Norges selvstendighet. Valget kunne treffes på et - i all hovedsak - fritt grunnlag etter at Norge var anerkjent som selvstendig stat, det vil si: kong Oscar hadde signert sin abdikasjonserklæring.

Det egentlige kongevalget.

For prins Carl, som hadde gjort seg adskillige erfaringer denne sommeren, var de endrede forutsetninger av helt grunnleggende betydning. Da henvendelsen kom for annen gang, forlangte han to ting: 1. Folkeavstemning. 2. Baron Wedel skulle erstattes av Fridtjof Nansen under de nye forhandlingene.I Nansens "Dagbok fra 1905" trer den nye situasjonen frem med all tydelighet. Prins Carl presiserte at da han første gang ble tilbudt tronen "var det fordi Norge trængte ham, han skulde komme så at si som "en reddende engel", han så deri en opgave og hadde erklæred sig villig straks". I ettertid hadde han innsett farene ved denne fremgangsmåten: "Han trodde vi ikke hadde undgåt en krig med Sverige." Med tilfredshet hadde prinsen registrert at norske politikere var "kommet overens med Sverige" uten hans bistand: "Nu var situationen en anden, han var ikke absolut nødvendig, det var ikke længer presserende, og han fandt alene at ha en opgave hvis han var ønsket af folket; han vilde ikke komme som en partikonge."Skulle kandidaturet fremmes på ny, måtte det forholde seg til nye størrelser: Ikke til politikerne, men til folket. Ikke til Wedel, men til Nansen. Det var i møtet med polfareren at prins Carl begrunnet kravet om folkeavstemning; det var i tautrekkingen med ham at han styrket sitt eget selvbilde. "Jeg vil saa længe jeg lever," skrev Haakon VII senere til Nansen, "give Dem skylden for, at jeg er her oppe nu, det var Dem der fik mig overbevist om, at jeg kunde paatage mig den Opgave, som jeg mente laa udenfor min Svære."Det blir derfor både politisk og biografisk tilslørende når baron Wedel mot slutten av "1905 Kongevalget" slår fast at "det kan ikke negtes at planen som adoptertes den 14. juni, blev lykkelig fuldført". Både unionsoppløsningen og forfatningsspørsmålet nådde frem til sin lykkelige slutt. Men det skjedde ikke etter baron Wedels plan. Den var kollapset allerede i august.I likhet med Sigurd Ibsen hører Fritz Wedel Jarlsberg til taperne fra 1905. Begge to, hver på sitt vis, for strategier som ikke førte til målet. Følgelig fikk ingen av dem drømmen oppfylt om å bli Norges utenriksminister. Men, mens Sigurd Ibsen slikket sine sår i all offentlighet, grep baron Wedel alle de plastre han kunne få for å dekke over sitt store nederlag. Aller nådigst fikk han da også følge den nye kongefamilien til Kristiania.

Heltegalleriet.

I sin kronikk om "vår glemte kongemaker" (Aftenposten, 21. mai) gjør Roy Andersen seg til talsmann for Wedel Jarlsbergs historiesyn og forsøker på ny å plassere ham i begivenhetenes sentrum. Etter mitt syn er det hverken aristokrati eller homofili som har gjort baronen til en mer perifer figur i 1905. Tvert imot, hans menneskelige egenskaper og nasjonale særegenheter har bidratt til å holde ham levende i vår bevissthet. Men i historien er det resultatene som teller.Tross mange dristige improvisasjoner kom Michelsen og Løvland i land som de store triumfatorer. En hovedårsak er å finne i alliansen med Fridtjof Nansen. "Nansen kan i grunden ikke nævnes i samme åndedræt som Wædel," sa Michelsen mot slutten av sitt liv: "Nansens fortjenester var langt større." Det er altså i kraft av sine fortjenester at Wedel Jarlsberg ble syndebukk, mens Nansen fikk en dominerende plass i hva Roy Andersen kaller "vårt nasjonale heltegalleri".Det vesentlige er likevel ikke hvem som spilte hovedrollen. Men hva som ligger til grunn for vår moderne forfatning: At monarkiet i Norge hviler på folkets valg, ikke på baron Wedels kongemakeri.