Kreftoverlevere i arbeid

Senvirkninger. I dag overlever seks av ti som får kreft i Norge. De kalles gjerne kreftoverlevere, et begrep som får oss til å tenke at kreftsykdommen er et tilbakelagt kapittel og at helseutfordringene er over. Men forskningen viser at det slett ikke er så enkelt. For moderne kreftbehandling kan gi senvirkninger, som igjen kan føre til redusert arbeidskapasitet. Det byr på utfordringer for dem som skal tilbake i jobb.

Unik sykdomshistorie

I løpet av den siste måneden har jeg reist rundt i Norge og holdt foredrag om hvordan møte og mestre en brystkreftdiagnose. Anledningen har vært den årlige Rosa Sløyfe-aksjonen, som har som formål å øke kunnskapen om brystkreft. I løpet av mine turer til Tromsø, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Oslo har jeg møtt over tusen sterke og flotte kvinner som på en eller annen måte har vært eller er berørt av sykdommen.

Alle har sin egen, helt unike sykdomshistorie. Men alle har allikevel dette til felles: De har vist og viser en imponerende evne til overlevelse, mestring og tilpasning.

Kampen ikke over

Flertallet av kvinnene jeg har møtt er, som meg, kreftoverlevere. Det vil si at de ser på seg selv som friske. De går årlig til rutinekontroller, men har ellers lagt operasjoner og kreftbehandling bak seg. Allikevel forholder de seg til nye utfordringer på veien videre: Nedsatt arbeidskapasitet, tretthet (fatigue), skulderplager, bivirkninger av medisiner og lymfødem for å nevne noen av dem. I så måte er kampen ennå ikke over. Og for mange av kvinnene står nå nye utfordringer i kø. Min opplevelse etter å ha møtt kreftoverlevende kvinner i høst, er at spesielt en utfordring peker seg ut: Utfordringen med å finne sin nye plass i arbeidslivet.

Presset ut

For i løpet av min foredragsturné har påfallende mange kvinner kommet bort til meg for å snakke om vanskeligheter i forhold til jobben. De er friske fra kreften, men har ikke samme arbeidskapasitet som før. Og et urovekkende antall kreftoverlevere har fortalt at de er blitt forsøkt presset eller er blitt presset ut av arbeidslivet. Eller at de etter endt kreftbehandling har blitt degradert til stillinger langt under deres kompetansenivå.

La meg trekke frem to helt konkrete eksempler på kvinner jeg har møtt.

Uforenlig med helsetilstand

Den ene jobbet som operasjonssykepleier på et stort sykehus da hun fikk påvist kreft. Hun måtte gjennom omfattende operasjoner og behandling. Da sykdommen var ferdigbehandlet og hun skulle tilbake til arbeidslivet, fikk hun fremlagt arbeidsvilkår med turnusskift og nattevakter som ikke var forenlig med hennes helsetilstand. Hun ble gradvis presset til å si opp sin faste stilling som sykepleier. I dag er hun fremdeles uten jobb.

Rådet til å si opp

Den andre hadde igjennom hele sitt yrkesaktive liv jobbet i en lederstilling for en statlig bedrift. Da hun etter endt kreftbehandling og etter en lengre periode med alvorlige senskader i form av fatigue, skulle ut i arbeidslivet igjen, ble hun tilbudt en jobb langt under hennes kompetansenivå. Hun fikk også beskjed om hun måtte være tilbake i minst 50 prosent stilling innen seks måneder, ellers ville hun miste sin faste stilling. Kvinnen ble deretter rådet til å selv si opp jobben, for å slippe å bli oppsagt.

Straffet

De kvinnene jeg refererer til, hadde vilje og evne til å jobbe. Men de hadde ikke helse til å jobbe i 100 prosent stilling med konstant stress og kronisk høyt tempo. Det hadde arbeidsgiverne deres liten forståelse for, og kvinnene ble derfor straffet fordi at de ikke lenger kunne jobbe under samme vilkår som før de ble syke.

Redusert arbeidsevne

Brystkreftoverleverne jeg møtte i løpet av min foredragsturné for Rosa Sløyfe, er nok dessverre ikke alene. For over 30 prosent av dem som overlever kreft, strever med å finne seg til rette i arbeidslivet etter at sykdommen er ferdigbehandlet. Det viser en ny rapport om kreftrammedes levekår av Fafo, Høyskolen i Vestfold og Telemarksforskning (Fafo-rapport 2009:06). I den går det frem at rundt en tredjedel av kreftoverleverne har behov for tilpasning på arbeidsplassen som ikke er blitt gjennomført. Det er altfor dårlig med tanke på at hele 60 prosent av kreftoverlevere oppgir at deres arbeidsevne er blitt redusert på grunn av kreften.

Heldigvis viser rapporten at det store flertallet av kreftrammede opplever god oppfølging fra arbeidsplassen i forbindelse med sykdommen, og at mange får tilpasset arbeidssituasjonen sin i forhold til helsen. Det er bra. Men rapporten viser likevel at veien tilbake til arbeidslivet er komplisert, og det kommer frem kritiske synspunkter på manglende oppfølging og tilrettelegging, både fra Navs og fra arbeidsgivers side.

Inkludert

I rapporten konkluderes det derfor med at velferdsstaten og sivilsamfunnet bør utfordres på spørsmål om det er andre arbeidsmåter eller andre typer tiltak som skal til for at den overveldende situasjonen mange opplever når de får kreft, kan bli enklere å forholde seg til. Ikke minst gjelder det muligheten for å kunne bli tilbakeført og inkludert i arbeidslivet.

Antallet øker

Vi lever i en tid da antallet krefttilfeller øker. Først og fremst på grunn av bedre diagnostisering, men også på grunn av økt levealder. I tillegg overlever stadig flere sykdommen. Og i dag lever rundt 100000 mennesker som har hatt kreft. Det betyr at dagens og fremtidens arbeidsgivere vil måtte forholde seg til et stadig økende antall medarbeidere som har hatt, har, eller blir rammet av kreft. Og skal arbeidsgivere og arbeidstager få fullt utbytte av hverandre, så må det tilrettelegges slik at kreftovlevere kan komme tilbake til jobb og få utfordringer som matcher deres kompetansenivå, selv om de ikke kan arbeide på samme premisser som før de ble syke.

Kreftoverlevere fortjener en plass i arbeidslivet. Og i dagens samfunn med skyhøyt sykefravær, har vi ikke råd til at kloke hoder unødig faller ut.