Kunnskapens agenter?

BARE TO DANNELSESAGENTER. På det høyere utdanningsfelt har det i senere tid egentlig bare vært to betydningsfulle dannelsesagenter: Gudmund Hernes og Kristin Clemet.

Fra vugge til disputas.

Hernes ville som utdanningsminister i Brundtland III-regjeringen reformere utdanningsinstitusjonene med henblikk på deres kvalitet som kunnskapsinstitusjoner, og det kunne ikke oppnås som biprodukt av andre høyverdige formål. Hernes' utdanningssystem fra "vugge til disputas" skulle være et trinnvis, hierarkisk arrangement med universitetet i topposisjon som akademisk standardforvalter. Høyskolenes profesjonsutdanning skulle på sin side vitenskapelig profesjonaliseres, og 98 ulike høyskoler ble samlet til 26. Nå forble Hernes' reformregime en torso idet det aldri kom til det akademiske toppnivå. Dette ble et oppdrag for Mjøs-utvalget, som i mye vendte Hernes-reformisten ryggen, bl.a. Hernes' tanke om en mer systematisk arbeidsdeling mellom universitet og høyskole.

Intellektuelt løsemiddel.

Hernes holdt nylig ved FAFOs 25-årsjubileum dommedag over norsk samfunnsforskning: "Min tese er at deler av samfunnsforskningen er på avveier og derfor kan drive samfunnet i feil retning". Den bygger ifølge Hernes på "det økonomistiske menneskesyn om de rasjonelle aktører som maksimerer nytte som konsumenter eller maksimerer profitt som produsenter". Denne "økonomistiske læren" har fungert som "intellektuelt løsemiddel": "Det har fått oss til å glemme at det faktisk finnes et alternativ som kan gi en annen retning for politisk handling". (Dagbladet 1. september.)Det er riktig observert. Det som kanskje ikke kom like klart frem i Hernes' foredrag, var at oppgjøret ikke minst var et selvoppgjør, for så vidt som en av de fremste agenter for denne intellektuelle løsemiddelproduksjon har vært Hernes selv.

En hemmet reformator.

I det analytiske, også i den maktutredning han ledet, var Hernes' fokus det økonomisk-strategiske, mens kulturens normdannende institusjoner var fraværende i teori som i empiri. Det hemmet ham som utdanningspolitisk reformator. Hernes ville mer enn han hadde teori for. Med vekten på en kulturell kanon var han ifølge Francis Sejersted "nykonservativ". Det var hos Hernes en spenning mellom det identitetsdannende og det instrumentelt-målstyrende. Nå var ikke Hernes selv den primære målstyringsagent, men han viderebrakte den nye, politisk sanksjonerte styringsideologi med få åpenbare motforestillinger. For målstyringens incentivideologi var ikke vesensfremmed for en sosiolog med forkjærlighet for økonomistisk incentivlogikk.

Postmoderne reformer.

Kristin Clemet ble som første siviløkonom utdanningsminister i Bondevik II. Sammen med Victor Norman, Bondeviks nyliberale professorpolitiker, ga hun regjeringen ideologisk retning. Professoren og hans student ville postmodernisere den offentlige forvaltning og utdanningsfeltet, kjerneområdene i det sosialdemokratiske regime. Clemet fikk "Kvalitetsreformen" i morgengave av sin forgjenger. Giskes kgl. kirke- og undervisningsdepartement hadde begått en stortingsmelding om "Kvalitetsreformen" som i enhver forstand var så tynn at en skulle tro den var skrevet av statsrådens gode venn Ari Behn.

Ventreradikal liberalisme.

"Kvalitetsreformen" var gjennomtrukket av tidens individualistiske ideologi - en fusjon av det økonomistiske og det estetiske: den økonomisk rasjonelle aktør og den enkeltes selvrealisering. 70-tallets venstreradikale pedagogikk med vekt på institusjonell desentralisering og individuell valgfrihet ble videreført av Clemet - den venstreradikale liberalisme ble opptakt til den globale nyliberalisme. Clemet representerer i én mulig og ganske tidsmessig variant den ikke alltid anerkjente koalisjon SV-Høyre. I en slik historikk blir Hernes' utdanningspolitiske regime på 90-tallet en parentes - et utidsmessig forsøk på nykonservativ, sosialdemokratisk restaurasjon.

Utvilsom kontinuitet.

Clemets vesentligste utdanningspolitiske bidrag ligger i innfrielsen av Høyres parole siden 70-tallet om kunnskapsskolen. I så henseende er det utvilsom kontinuitet fra Hernes til Clemet. Som politiker inkarnerte Clemet selv det intellektuelle nivå hun gjennom sin politikk tilstrebet, med en stadig mer markert nyliberal aksent. I sin før-statsrådstid som redaktør for Tidens Tegn var Clemet sterkt opptatt av behovet for markedsfrie rom som åpnet for fordypelse og refleksjon. Men det hørte til sjeldenhetene at Clemet som statsråd reflekterte over universiteter og høyskoler som slike markedsfrie rom. Kanskje vil det verdikonservative få en postpolitisk renessanse i hennes nye rolle som leder for tenketanken Civita? Jeg håper Civita også ser en oppgave i borgerskapets egen dannelsesprosess. Et land som flommer over av pengerikelighet, burde unne seg et konservativt borgerskap som kunne balansere den ekspansive gruppe av oppstigende kolonialhandlere og globalt trangsynte børskonfirmanter.

Akademisk middelmådighet.

"Det er altfor få som i tilstrekkelig grad verdsetter de kortere og mer praksisrettede profesjonsutdanningene og betydningen av mer praksisnær forskning", skrev Clemet nylig, med rette (Morgenbladet 2. juni). Men desto mer forbausende var det at statsråd Clemet, som var så fokusert på incentiver, ikke ga et eneste incentiv i den retning, men isteden ga sterke incentiver til utvisking av høyskolenes egenart gjennom muligheten for opprykk til universitet.Om noen år vil den akademiske middelmådighet kunne bli satt i universitetssystem med 10-12 universiteter. Hva med den akademiske topp i et samfunn som har så lett for å forveksle demokrati med populisme og ikke vil vite av andre eliter enn de innen økonomi, sport og underholdning? Clemet abdiserte som statsråd i forhold til disse penible spørsmål og overlot dem i realiteten til koalisjonen av lokale næringsdrivende, ambisiøse rektorer og symbolpopulistiske lokalpolitikere.

Departemental navnelek.

Hva har så den rødgrønne statsråd Djupedal å by på? Jeg vet sannelig ikke hvordan det for tiden tenkes om forskning og utdanning på ledende hold i det parti som jeg i sin tid var medstifter av, har stått i ledelsen for og ved hvert stortingsvalg har gitt min stemme. Da Stoltenberg II fortsatte den departementale navneleken med å innføre "Kunnskapsdepartementet", antok jeg at det ikke bare berodde på en tanke om videreføring av Clemets "kunnskapsløft".Men det gjenstår å se om det hele er noe mer enn et Blair-inspirert politisk påfunn, hvor riktignok formelen "Education, Education, Education" er erstattet med "Barnehage, Barnehage, Barnehage". Innen høyere utdanning og forskning har det vært mindre enn lite å se av de rødgrønnes prinsipielt signaliserte vilje til kursendring. Djupedal debuterte med å avvikle Clemets forskningsfond på 25 milliarder kroner - et åpenbart feilgrep som følge av, antar jeg, at Djupedal var misledet av Finansdepartementets byråkrater, som skyr ordninger unndratt deres kontroll. Siden har statsråden i realiteten holdt seg unna feltet.

Manglende ambisjoner.

Jeg lyttet forventningsfullt til statsrådens tale ved semesteråpningen ved Høgskolen i Oslo for noen uker siden. Talen viste seg kjemisk renset for de faglig-politiske, kritiske refleksjoner som de senere tiår har gjennomsyret det intellektuelle miljø som tradisjonelt har vært SVs. Djupedal talte som en sosialdemokratisk statssekretær fra slutten av 50-tallet. En kursendring forutsetter - i det minste - en viss vilje også på politikerhold til å delta i de prinsipielle, utdanningspolitiske debatter.En rødgrønn kunnskapsminister bør ha større ambisjoner enn å være iverksettende saksbehandler for sektorbyråkratene i et ganske "kvalitetsreformert" departement.